Kristian S. Hæggernes skriver om ensomhet og naturfag

KRISTIAN S. HÆGGERNES ER AKTUELL MED EN ORIGINAL, SELVBIOGRAFISK OG KONTRAFATISK FORTELLING i diktform. I Alle skrittene et helt liv krever, skriver han om det totalt uventede – å finne et etterlatt spedbarn utenfor døren. Barnet, en gutt, viser seg å eldes med flere år for hver natt. Dette underlige menneskebarnet, som kanskje heter Stig, utløser refleksjoner om mulige fortider, nåtider og fremtider for den ufrivillige farsfiguren. Vi følger de to gjennom en både vanlig og høyst uvanlig uke, der de lever tett på hverandre.

Hæggernes er født i Bergen i 1972. Han begynte å skrive allerede i tenårene, som elev på U. Pihl videregående skole. Etter siviltjeneste, psykologistudier og påbegynt lærerutdanning har han tatt diverse kurs ved Skrivekunstakademiet. Han er representert i antologien Stemmer i et hus (Aschehoug 1993), i samtlige nummer av fanzinen Bleep og med dikt på jung.no. I tillegg har han publisert tekster fra egne manus i heftet Süt (etablert 1997), som kommer i begrenset hjemmeprodusert opplag. I 2004 debuterte han med diktsamlingen Tyngde av fallende skygge. Siden har han skrevet innenfor det meste som finnes av genre.

– Gratulerer med bok nummer syv, Alle skrittene et helt liv krever! En poetisk og reflekterende tittel. Hvor kom den fra og når kom den på plass?

– Ofte har jeg hatt en tittel klar ganske tidlig i prosessen. Jeg liker å ha på plass en slags etikett til manus jeg jobber med, og som oftest har disse også endt opp som den endelige tittelen. Men dette manuset sto relativt lenge «navnløst», slik gutten i boken også gjør (jeg omtalte ham for meg selv bare som «gutten»). Men da jeg skrev den første versjonen av diktet der en av linjene er «alle skrittene et helt liv krever», kjente jeg straks den gode følelsen av å ha en tittel.

– Noen har betegnet innholdet som et sjangeroverskridende dikt. Hva sier du selv? Har du med denne boken skapt din egen sjanger?

– På en merkelig måte er dette med sjanger både svært viktig og samtidig helt uvesentlig for meg. Jeg tenker på denne boken som en diktsamling, egentlig, på lik linje med de andre jeg har skrevet. Samtidig er jo forbindelsene fra tekst til tekst, og ikke minst tekstenes felles narrativ mye tydeligere. For meg føltes det både riktig og naturlig å skrive tekstene i denne formen, og ikke som en prosafortelling. Det handler om rytmen og pusten i teksten, og at det gjerne blir noe mer besvergende, sangaktig. Men jeg ønsker heller ikke å kalle det for et såkalt langdikt, siden teksten er satt sammen av en rekke enkelttekster, og stopper og starter på nytt hele tiden. De langdiktene jeg har lyst til å skrive skal helst gå i én lang bevegelse.

– Du er en allsidig forfatter som har drevet aktivt vekselbruk mellom sjangrene. Hva foretrekker du? Poesi, prosa?

– Jeg er virkelig glad for at jeg ikke er nødt til å velge. Det er fint å gå fra diktets konsentrasjon og evig, nevrotisk pirking, til fortellinger med lengre linjer og mer plass, og så tilbake igjen. I tillegg kan jeg bringe mye fra det ene over i det andre.

– I Alle skrittene et helt liv krever finner jeg-personen et barn liggende i en kurv utenfor døren. Jeg får assosiasjoner til hittebarn på kirketrapper og utenfor klostre, og til den bibelske Moses i sivkurven på Nilen. Men et spebarn utenfor døren til en enslig mann i en leilighet i Bergen anno 2016?

– Ja, det kunne kanskje være interessant med en slags oppdatering av et klassisk litterært scenario? Selv om det nok ikke var så mye det jeg selv var mest opptatt av da jeg skrev.

– Kan du da si litt om hvor ideen med barnet kom fra? Og hvordan du fant ut at dette var et fantastisk utgangspunkt for en historie, som både er fullstendig absurd og samtidig gir grunnlag for å utforske og drøfte hovedpersonens liv?

– En kveld så jeg for meg situasjonen, da jeg gikk til døren for å slippe inn katten min. At det plutselig var en baby som lå der utenfor i stedet. Jeg begynte å skrive noen tekster om dette, men bestemte meg tidlig for ikke å bytte bort katten mot et barn, men ha plass til begge to i diktene. Jeg følte at jeg hadde en spennende materie å jobbe med her, men skjønte raskt at det ikke ville fungere om barnet skulle forbli en baby. Det ville naturligvis være mye mer interessant å skrive om ham i faser av livet jeg selv hadde minner om fra i mitt eget liv.

– Det er krevende å ha barn. Mange synes likevel at de vokser for fort og «vokser fra». Barnet i din fortelling vokser foran øynene på en. Legger år til sin alder bare i løpet av et døgn..?

– Jeg kom på at jeg måtte la ham bli eldre med noen år hver natt. Fra psykologistudiene jeg var innom for ca 20 år siden husket jeg Ericssons utviklingsteori, og den ga meg et slags rammeverk, først og fremst i forhold til hvilken alder gutten/mannen skulle være i i de forskjellige delene. Jeg husket det som syv stadier (kanskje fordi jeg også tenkte på Shakespeares «Seven Ages of Man»), men det var altså åtte, noe som egentlig passet fint, siden det gjorde at jeg kunne få en tydeligere sirkelkomposisjon, og dermed ende opp samme sted som jeg startet.

God litteratur skal bevege, sette spor, skape refleksjon. Alle skrittene et helt liv krever er godt «innafor». Har du et litterært prosjekt?

– Å, sånne spørsmål er vanskelige! Jeg føler at for meg er skrivingen i seg selv prosjektet. Skrivearbeidet er veldig viktig for meg, og helt sikkert noe jeg ville holdt på med også om det ikke ble bøker av det.

Debutsamlingen din, Tyngde av fallende skygge (2004), fikk terningkast 5! En anmelder skrev: «Kristian S. Hæggernes plasserer seg midt i moderniteten når han skriver elegant om fluer som parer seg på en katt – midt i rundkjøringen.» For meg er du en original forfatter med blikk for detaljer og sans for det absurde. I tillegg preges tekstene dine både av en særegen humor og et stort alvor. Hvordan vil du selv beskrive diktningen din?

– Diktningen min har kanskje utviklet seg en del siden den første boken kom ut, samtidig som jeg tror mye er det samme. Jeg prøver gjerne å kombinere en slags tyngde og letthet i diktene (og for så vidt også i prosaen min.). Eller kanskje er det rettere å si at jeg pleier å ende opp med den blandingen, selv om jeg i utgangspunktet ofte ønsker å skrive tyngre, gravalvorlige tekster. Innslagene av humor og noe litt mer pratsomt og slentrende har kanskje gjort det lettere å skrive mer åpent, slik jeg gjør i dag.

En annen anmelder har beskrevet innholdet i din neste samling, Med vinterstemme (2008), slik: «..dikt om fravær og nærvær, avstand og nærhet..». Du favner vidt i poetisk format?

– Jeg er vel ofte selv heller redd for at jeg favner smalt, hvis det er noe som heter det, og når som helst skal bli satt på plass for å kretse i det uendelige rundt de samme få motivene.

– Novellesamlingen Kassadamer jeg har elsket og andre fortellinger (2010) ble betegnet som «varme og vemodige fortellinger om bergensere som går stille i dørene.» Du er selv bergenser. Finnes slike?

– Å ja! Vi er ikke Steinfeld-er alle sammen. Men mer alvorlig, så har jeg nok en hang til å skrive om stille liv, fortellerne mine blir nærmest automatisk folk av den beskjedne sorten, som gjerne har et indre liv som er mer viktige for dem enn det ytre de er en perifer del av. Personer som trenger en slags buffersone mellom seg selv og omverdenen. På en måte er vel alt jeg skriver fra en slik posisjon, så kanskje det er det som er mitt litterære prosjekt?

Og kassadamene i Bergen, hva er det med dem?

– Da jeg sa at titlene mine ofte kommer tidlig i arbeidet med et manus, er dette kroneksempelet, en tittel som kom før selve teksten. I den typen litt smålåtne liv jeg foretrekker å skrive om (og strengt tatt på mange måter også lever selv) kan slike personer som kassadamer, servitører, bibliotekarer og bussjåfører bli en slags holdepunkter i tilværelsen. Kanskje var det bare en spøk fra min side da jeg første gang nevnte eller skrev ned den tittelen (det husker jeg faktisk ikke), men den ga et fint rammeverk å bygge en fortelling på.

Diktsamlingen Urne (2013), er språklig sett også en spesiell samling, med dikt preget av utenforskap og ensomhet, nært/fjernt, dunkel fortid, det kontrafaktiske og generasjoner av døde og ufødte.. Er det en eller flere røde tråder gjennom forfatterskapet ditt?

– Min gode redaktør Sigmund sa en gang han presenterte meg på en av boklanseringene mine, at jeg skriver om ensomhet og naturfag, og det synes jeg er en treffende oppsummering. Vi er alle deler av en større sammenheng, ikke bare menneskeheten, men hele jordens evolusjonshistorie, som er atomer dannet i generasjoner av eksploderende stjerner, som på i hvert fall denne planeten har dannet molekyler som kan kopiere seg selv. Samtidig er hver av oss en unik bevissthet med sin egen forståelse av verden rundt seg, og på en måte lukket inne i denne, avskåret fra alle andre.

– Din fjorårsbok, Fettere & kusiner, er din første roman. Også her er ensomhet og utenforskap tematisert. DNs Susanne Hedemann Hiorth beskriver den slik: «Skiller seg ut med sin ærlige skildring av ensomheten.» Kan man skrive om ensomhet på en «ærlig måte» uten selv å ha kjent – og erkjent ensomhet, et av vår tids tabuer? 

– Det er vel kanskje mer et teoretisk spørsmål, siden det er vanskelig å se for seg noen som aldri har kjent seg ensom. I våres var jeg og hørte på en samtale på biblioteket i Bergen, med forfatterne Eline Lund Fjæren og Hege Susann Bergan, der temaet var ensomhet. I den samtalen valgte de stort sett å vektlegge positive sider ved ensomhet, og nødvendigheten av den for å skrive, noe som jeg også synes var riktig i sammenhengen. Men en del av de som var i salen virket skuffet over at det ikke handlet mer om de problematiske og vanskeligere, og kanskje mer tabubelagte sidene ved ensomhet; Det mer psykososiale, der man er over på helsevesenet og NAV sin arena. I det jeg skriver, beveger jeg meg nok inn på dette området med en viss trygghet, siden jeg skriver om noe jeg har erfaring med, i motsetning til hva jeg ville hatt om jeg for eksempel skulle prøve å skrive fra synsvinkelen til noen av de andre karakterene i denne romanen.

– Den samme anmelderen kommer med følgende formaning til avisens lesere: «..dette er et forfatterskap man bør følge godt med på.» Hvis jeg sier at du fortjener flere lesere, og flere som følger «godt med» på ditt forfatterskap, hva sier du da?

– Da må jeg bare takke og bukke! Det hadde vært kjekt. Jeg har selvfølgelig lyst til å skrive noe som blir lest av mange, men samtidig er jeg glad for å slippe unna mye av det som kan følge med.

– Hva er det med deg og katter?

– Jeg er opptatt av dyreliv generelt, men har alltid vært spesielt glad i katter, og kommer garantert til å skrive mer om dem. Innimellom jobber jeg med å gjøre notater eller skrive de første skissene til en samling dikt med utgangspunkt i verdens kattedyr (som det er nærmere førti forskjellige arter av, avhengig av hvordan man teller). Jeg håper det skal bli noe jeg får til. Katten som sover på omslaget av den nye boken min er Copernicus, som rakk å fylle atten før han døde i fjor.

– Har du noen litterære forbilder?

– Jeg har, som sikkert mange, mange andre, gått gjennom perioden da litterære forbilder er noen man tar etter i forskjellige grader av epigoneri. Da jeg var i tjueårene, og en slags litterær læregutt, var nok Tor Ulven, Anne Bøe og Jon Fosse blant dem jeg hadde som forbilder. Etter hvert som man, ideelt sett, finner sin egen stemme, som det heter, får gjerne begrepet forbilder en litt annen betydning. I stedet for å være noen man prøver å kopiere i en mer teknisk forstand, blir det gjerne forfattere man opplever får til noe det går an strekke seg mot, i sitt eget språk. En stor favoritt i en del år nå, har vært engelskmannen Hugo Williams, som har skrevet rundt ti diktsamlinger siden 1965. Han skriver med en slik tilsynelatende letthet, som jeg gjerne ønsker å få til på min egen måte, og ofte med et tydelig utgangspunkt i eget liv, slik jeg i større grad har gjort etter hvert, og antar at jeg kommer til å fortsette med.

Les også Odd Karsten Kroghs omtale av Alle skrittene et helt liv krever på Forlagsliv.

Alle skrittene