Når Lydia Davis skriver om drømmer

RomanerRomanerNår Lydia Davis skriver om drømmer
Estimert lesetid 10min
Lydia Davis
Forfatter Lydia Davis er aktuell på norsk med tekstsamlingen Flyktig hendelse med lang a, kort a og diftong. Hun har tidligere vunnet den presisjetunge Man Booker International Prize (Foto: Theo Cote).

Noen timer nord for New York City, bor Lydia Davis og mannen Alan Cote i en gammel skolebygning omgitt av jorder. På jordet tvers over veien går kuene hun har skrevet om. Det vil si, to av kuene hun skrev om er slaktet og erstattet med nye, men den tredje, som nektet å gå inn i slaktebilen, gresser fortsatt på jordet. Inne i den store murbygningen maler Alan i gymsalen, Lydia skriver på rektors kontor, de tre kattene svinser opp og ned de slitte stentrappene, og legger seg i solen under de store klasseromsvinduene. Ved måltidene samles man rundt bordet på kjøkkenet. Der står også telefonen som ringer en gang i blant. I blant setter Alan på klassisk musikk. Ellers er det stille og lyst i huset. Samtalene våre finner sted rundt bordet etter maten, i sofaen, med kattene som tilhørere, og ute i solveggen, med utsikt til kuene.


JFN

(Johanne Fronth-Nygren, oversetter Lydia Davis til norsk): Den nye samlingen har mange av de fortellingene som du kaller drømmetekster. Kan du si noe om bakgrunnen for dem, hva de egentlig er for noe?

LD

(Lydia Davis ): Ja. De er veldig korte fortellinger. Mm, veldig korte avsnitt de fleste av dem, som enten er basert på mine egne drømmer eller venners drømmer som de har fortalt meg, eller våkne opplevelser i enten mitt eller venners eller familiemedlemmers liv. Alt som kunne være, som liksom var tilgjengelig eller … eller det ga mening å forme til en … til en slags drømmefortelling. For drømmer har sine egne pussige former og særtrekk og … Måten det begynte på, ser du, måten ting begynner på – slik som med slektningene mine, listen med deres særtrekk, den rytmen som hadde imponert meg sånn og så dukket opp igjen … den rytmen som dukket opp i min egen tekst … jeg visste ikke det ikke da, jeg vet ofte ikke når noe har gått inn …inn i meg, og kommer ut senere i en fortelling. Så drømmetekstene kom egentlig fra to kilder jeg kan finne. En er den franske forfatteren Michel Leiris. Han var en surrealist og entnograf som var interessert i sine egne drømmer, og han publiserte til slutt en bok med førti år med drømmer og våkne opplevelser som var som drømmer. Og det er faktisk ikke så mange våkne opplevelser der.

JFN:

Et par. Og noen liksom i en mellomtilstand?

LD:

Så, men det var det, det som interesserte meg, det skjæringspunktet, eller den skillelinjen som liksom var utydelig mellom underlige opplevelser i det våkne liv og drømmer. Men jeg gjorde ikke noe med det. Og så var mannen min og jeg på en liten lokal biltur. Du kan vel ikke dra på en lokal biltur, så … en biltur forutsetter en lang vei. Dette var en lokal biltur på rundt en halvtime, og jeg var kartleser. Og jeg så …jeg så at det var en vei fra den ene byen til den andre byen som ikke var den vanlige store trafikkerte veien, men en alternativ rute, så jeg sa, la oss prøve den. Og der var den. Den gikk fra den ene byen til den andre byen, så jeg tenkte ikke at det ville være noe problem. Men veien, som begynte som en pen, asfaltert vei til ulike … du vet, i et forstadsnabolag, ble verre og verre og verre. Og du vet, bare mer og mer humpete med store hull og… og så ble den til en sti i skogen. Den endte bare i skogen, og man kunne virkelig ikke kjøre lengre. Det var kampestener midt på stien og vi ville ha ødelagt bilen. Så vi var nødt til å finne en måte å snu på og komme oss ut derfra. Men opplevelsen var så drømmeaktig at, du vet, det var som om du hadde dratt av gårde på en motorvei du kjente godt og den bare ble til en vill sti i skogen. Disse to tingene til sammen gjorde meg plutselig interessert i drømmer, og jeg hadde ikke egentlig vært særlig interessert i drømmer før. Og jeg tenkte, ok, jeg har lyst til å lage en serie med tekster som forteller små drømmer som dette.

Vinduet til Lydia Davis
Vinduet til Lydia Davis
JFN:

Er den en annen fortellermåte i drømmetekstene enn i de våkne fortellingene?

LD:

Det skjer mindre i drømmetekstene enn det ville ha skjedd i en – jeg vet ikke hva jeg skal kalle dem, en ikkedrøm-fortelling. Så, for eksempel, en av de minste er, du vet, «jeg er en ung studine, jeg snakker med annen ung studine … det er sent på dagen» – jeg siterer den ikke riktig …men, «solen fyller sikkert hulene ved havet». Så det er egentlig ikke noe særlig som foregår i den. Men jeg – jeg liker bare setningene, jeg liker bildet på slutten, av solen som fyller hulene ved havet. Jeg liker den setningen, jeg er ung studine … det er noe ved den, visse veldig enkle setninger liker jeg veldig godt. Og det gir egentlig ingen mening, så de er små tekster der det vel er et bilde som ikke engang er så underlig …det er ikke bisart eller surrealistisk at to kvinner snakker med hverandre, og så et bilde av lys ved havet. Så det er ikke noe surrealistisk ved det, ikke noe åpenlyst drømmeaktig ved det, men det – jeg vet ikke, jeg gir det en viss betydning fordi det var en drøm, som er … det finnes andre regler enn i de våkne, drømmeaktige opplevelsene. Jeg gir det betydning fordi det virkelig var en drøm. Jeg er ikke sikker på om jeg ville skrive en drømmetekst om det hvis det virkelig hadde skjedd, hvis det var to studiner som snakket sammen, og det var sent på dagen. Ville jeg synes det var nok? Så det er delvis språket. Det avhenger av språket, og kanskje bare det faktum … det faktum at det egentlig ikke skjer noe, gjør det interessant for meg. Men de er alle litt forskjellige, noen er mer åpenlyst drømmeaktige i det at de er umulige. Som den med setningen som ligger i den åpne søppelbøtta. Den grammatikalsk uriktige setningen som ligger i den åpne søppelbøtta. Så det var også en virkelig drøm … så det er utgangspunktet for den, at den var en drøm. Og jeg syntes det var underlig, og ganske interessant, så jeg skrev det simpelthen ned slik det skjedde. Så de er vel enklere, det er mindre narrativ, det er mindre inntrengen fra en forteller som har en mening. Du vet, jeg holder meg mer i bakgrunnen og bare rapporterer, og jeg rapporterer alltid i presens slik man gjenforteller drømmer … folk gjenforteller dem som oftest i presens, ikke sant? Jeg synes presens versus preteritum er veldig interessant fordi konvensjonen i skjønnlitteratur, som pleide å være å fortelle det i preteritum som om det virkelig hadde skjedd – nå forteller folk historier i presens for å gjøre dem mer umiddelbare. Men når vi forteller en drøm, forteller vi den i presens, som om vi gjenopplever den, kanskje. Vi gjenopplever opplevelsen. «Jeg er tilbake i barndomshjemmet mitt, jeg går inn på det gamle soverommet mitt, jeg ser et monster, jeg ser min døde mor der borte i hjørnet». Så det ville være forskjellen. Jeg vet ikke hva jeg skal synes om dem. Jeg mener, det er åtteogtyve av dem, tror jeg, i boken … Så det er virkelig et stort antall fortellinger i forhold til det samlede antallet fortellinger i boken, jeg vet ikke om det var en god idé eller ikke … men der er de.

JFN:

Jeg synes noen av de våkne fortellingene virker underligere enn noen av drømmene.

LD:

Ja. Vel, de to studinene som snakker sammen er mindre underlig enn å dytte et piano utfor klippen, men det å dytte pianoet utfor klippen var faktisk – var ikke en drøm. Det stod i et brev som søsteren min skrev til meg, eller til familien, på seksti- eller sytti-tallet.

JFN:

Så det skjedde faktisk?

LD:

Ja, det var faktisk det de gjorde, i England antar jeg – hun bodde i England – det var sånn de ble kvitt gamle pianoer.

JFN:

Som du sa, har du inkludert åtteogtyve av disse tekstene som en stor del av boken …hvilken effekt tror du drømmetekstene har på leseropplevelsen av boken som helhet?

LD:

Jeg tror de tar deg med – jeg gjetter her, for jeg har ikke lest den gjennom som om jeg var en annen – men jeg gjetter på at både de og Flaubert-fortellingene tar deg med vekk et øyeblikk, drømmetekstene er for det meste ganske korte. Så du blir tatt med vekk fra resten av boken i, du vet, jeg tror ikke det tar mer enn trevde sekunder eller et minutt å lese en drømmetekst. Men jeg har plassert dem tre og tre av gangen fordi jeg foretrakk å ha små klynger av dem snarere enn å ha dem spredd utover. Så du blir tatt med vekk til en annen slags virkelighet, en annen slags verden i noen minutter. Og det gir deg en pause fra, la oss si, min sensibilitet som forteller, ettersom fortelleren i de andre fortellingene som oftest ikke er helt meg, men er som meg, så du får en hyggelig forandring. En forandring når det gjelder sensibilitet og sted. Og så vender du tilbake til meg. Til de andre mer realistiske fortellingene … Så jeg tenker at atmosfæren i både drømmetekstene og Flaubert-ene er en slags variasjon.

JFN:

Det er også interessant at du nedtegner disse drømmene når du sier at du ikke tenker symbolsk, du ikke skriver symbolsk. Og så blir jo drømmer vanligvis tolket veldig symbolsk. Så du prøver å gjøre noe annet?

LD:

Ja, jeg tolker dem ikke, eller jeg legger dem ikke frem slik at de kan tolkes som psykologiske tilstander eller følelsesmessige tilstander – eller varsler om katastrofe eller død. Og nei, jeg betrakter dem igjen bare som muligheter for små fortellinger. Er dette en mulig liten tekst, liten fortelling, et lite øyeblikk … Det kommer tilfeldigvis fra drømmemateriale, men …Så det er litt annerledes på grunn av det. Men det er fortsatt en liten fortelling. Og jeg tror det faktum at noen er våkne opplevelser og noen er drømmer, gjør dem ennå mindre åpne for fortolkninger, fordi du kan begynne å tolke en av dem – og så skjedde det faktisk i virkeligheten.

Kuer
Kua som nektet å gå inn i slaktebilen (Foto: Johanne Fronth-Nygren)

***

Intervjuet er et utdrag fra et lengre intervju med Lydia Davis i hennes bok Flyktig hendelse med kort a, lang a og diftong. Det vil også bli publisert i sin helhet i det amerikanske litteraturmagasinet The Paris Review, som en del av intervjuserien «The art of fiction».