Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 45 (Sune)

SkjønnlitteraturIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 45 (Sune)

Et skip i det fjerne

Estimert lesetid 9min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 45 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 45. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 45 (Sune): Et skip i det fjerne

Flatbankeren på Lande, ja!
Bjarte ler, og kjører uvørent i de bratte bakkene.
– Så det er det han kaller henne.
– Husker du noe til disse brannene?
– Jeg tror det bare var snakk om tilløp. Kjipt nok, selvsagt. På det tidspunktet var Asylet stappfullt av folk. Det kunne ha gått veldig, veldig galt. Jeg var stort sett langt ute i horisonten på det tidspunktet, og hørte ikke om det før etterpå. Og siden det strengt tatt ikke skjedde noe, la det seg fort. Jeg husker ingen detaljer. Tror ikke noen kom i heisen for det.

– Hvis det stemmer, har vi en uoppklart sak, sier jeg. – Og forsøk på mordbrann er faktisk en god del mer enn ikke noe.
– Enig. Men jeg hadde Vigdis på lista uansett. Det er ingen som har vært på Asylet så lenge som henne. Ikke så vidt jeg vet i alle fall. Ser du spiret over tretoppene der oppe? Det er stabburet på Lande. Sneisen gård. De driver den ikke. Får ikke lov å tilpasse den moderne tid. Disse jentene bor i et fortidsminnemerke. Gud vet hvordan de får det til å gå rundt.
– Sier staten nei, må vel staten bla opp også?
– He, he. Ja, du er morsom. Da er det vel mer sannsynlig at vår kjære Stein Kristian er inne her også på en eller annen måte.

Grusveien er smal, men velholdt. Den snor seg mellom granleggene. Av og til følger den beiter der sau og geit går og tygger. Lys og skygge. Jeg har sidevinduet oppe, og trekker inn den gode vestlandslufta. Ved ei gammel løe svinger veien inn på gårdstunet. Bjarte har rett. Det lukter Kristin Lavransdatter lang vei. De laftede stokkene likner mørk sjokolade. Det lukter tjære og nyslått gress når vi kommer ut av bilen.

Vigdis Bråten står allerede klar på trappa. Hun virker ikke akkurat overentusiastisk. Men Bjarte har ringt på forhånd, så den saken bør være grei. Eller så grei som den kan bli. Både Bjarte og jeg er vant til at folk har et litt ambivalent forhold til oss.

– Jasså? Er det fotsoldatene til Skute som kommer rekende?
Vi svarer ikke. Vi har blitt enige om å gi henne et par slike skåringer uten å sende noe tilbake. Det er ikke derfor vi er her.
– Sett dere borte på plattingen, så henter jeg en kaffetår.

Det er en skiferbelagt kvadrat litt ovenfor stabburet hun sikter til. Der står et grovt tilvirket bord og noen stoler. Noen kaffekopper og asjetter står allerede klare.

Først når vi får satt oss, tar jeg utsikten inn over meg. Vi befinner oss rett under tregrensen. Vi kan se langt til havs. Skjæret og Paradiset som småstein helt ute i horisonten, der himmel og hav smelter sammen. Under oss ligger fjorden som en dyp blå slange mellom Neset og fastlandet. Hva er det Byde sier når han er i godlage? Vestlandsvakkert? Ja. Dette er så vestlandsvakkert som mulig.

Noen minutter senere kommer hun med termokanne, og et brett med tørre kaker og kjeks, som hun skyver skjødesløst inn på bordet. Skjenker i koppene. Nei takk, vi bruker ikke fløte.

– Fantastisk sted! sier Bjarte, og vipper på stolen.
– Hvis du liker å bruke hendene, sier Vigdis. – Ellers kan du ikke bo her så mye som ei uke. Det er noe hele tiden. En gård som dette er en livsstil.

Jeg merker meg at hun setter seg lengst mulig unna oss på den andre siden av bordet. Det går helt automatisk nå. Skjønt kanskje hadde hun holdt en viss fysisk avstand under andre forhold også. Ikke godt å si.

– Jeg skal hilse deg fra Gerda Schutzmeier, sier Bjarte.
– Du får hilse tilbake. Hvor holder hun seg for tida?
– Akkurat nå er hun ute på Odden, sier jeg. – Der er det også et hus som trenger stell.

Vigds Bråten nikker litt stivt. Jeg kan se på henne at hun lurer på hvordan det kan ha seg at en person som Gerda Schutzmeier har skaffet seg et par lagkamerater som oss. Det er mange som lurer på det samme.

– Hun er bekymret for Julia, sier Bjarte. – Hun tror kanskje ikke at politiet tar forsvinningen hennes alvorlig nok.
– Ikke jeg heller, sier Vigdis. – Hadde Otto fremdeles sittet ved roret hadde det nok vært annerledes.
– Ja, hva sier han da? Otto Landsmark?
– Han har jo gått av, som du sikkert vet.
– Ja. Han kan vel ha meninger om saken likevel. Eller er dere ikke på talefot lenger?

Au da, tenker jeg. Men hun sier bare: – Du vet hvordan det er. En pensjonert politimann snakker ikke negativt om de som har tatt over roret. Du kan jo ta en prat med ham selv. Dersom det er sånn at Gerda…

– Ja da, sier Bjarte. – Sune og jeg er her fordi Gerda har bedt oss om det. Men glem Landsmark. Du har helt rett. Jeg kan snakke med ham selv. Det jeg og doktor Watson her lurer litt på, er om det har vært hendelser på Asylet tidligere som kan knyttes til forsvinningen. Og da vet vi ikke om noen bedre å spørre enn deg. Hendelser, som sagt. Intriger. Motsetninger.

– Herregud, Bjarte! Asylet er et eneste kok av hendelser, motsetninger og intriger. Og slåsskamper, bakvaskelseskampanjer og beskyldninger. Et gigantisk roterom av menneskelige lengsler, følelser og blindt hat. Noe er slep fra fortiden og tidligere kriger og fengselsstraffer. Annet er konfliktmateriale som har blitt dyrket frem under oppholdet i Norge. Det er så mye å ta av at du vil faen meg ikke tro det. Jeg går i det til langt opp på halsen hver dag.

– Kan du fortelle oss om disse branntilløpene? spør jeg, for å trekke henne ned igjen. – Er det mulig at det også var et utslag av indre stridigheter?
– Ja. Det er absolutt mulig! Men det var jo et par polakker som var i søkelyset en periode. De ble faktisk varetektsfengslet noen uker også. Men det kom ingen ting ut av det. De ble løslatt ganske raskt.
– Et øyeblikk, sier Bjarte. – Når var det dette skjedde?
– Brannstiftelsene fant sted på høstparten 2016. Oktober. Det kokte skikkelig i bygda på det tidspunktet. Det var bare…
– En fyrstikk som skulle til? sier jeg.
– Det roet seg faktisk betraktelig etter dette, sier Vigdis, og fukter en kjeks i kaffen. – Det var som om folk våkna. Skjønte hvor dette kunne bære dersom de ikke besinnet seg.

– Fortell oss om disse polakkene, sier Bjarte. – Hvordan kom de inn i bildet? Hva gjorde de her i bygda?
– Alt mellom himmel og jord. De var dyktige håndverkere. Snekkere. Murere. De kunne liksom alt.
– Brukte dere dem på Asylet?
– Ja, det kan du være sikker på. Flere ganger. Når noe går galt i sånne gamle bygninger, må man ha tak i folk som kan flere fag, fordi en skade alltid går ut i flere grener. Det er håpløst å koordinere en reparasjon når du må trekke inn både snekkere, elektrikere og eksperter på vann og avløp. Da er det mer praktisk…

Bjarte nikker. – Jeg skjønner. Det er i grunnen sånn Stein Kristian Skute tenker også. Kan du huske hva de het?
Er det mulig? Rødmer hun?
– Nei, men du kan spørre Eirin på campingplassen. Det var der ute de bodde. Hun kjente dem.

Selvfølgelig husker hun hva de heter. Hun har hatt dem på lønningslista si. De har sittet i varetekt her i bygda. Hva er dette?

Plutselig reiser hun seg, og skygger for sola.
– Hva i all verden…
Ute i havet synes et hvitt- og rødstripet seil i ettermiddagsdisen. Skipet er nesten sort, og ligger dypt i sjøen.
– Det ser ut som om det er den gamle vikingkongen som vender tilbake, sier Bjarte med en liten latter.
– For et pussig sammentreff!
Stemmen er litt hes, og ladet med en pen porsjon forakt.
– Akkurat nå når dere gjør dere klare til å gå!

Jeg snur meg brått.
Odelsjenta på Lande står bak oss i gresset. Hun har hendene i lommene, og tygger langsomt på et gresstrå. Uttrykket i de blekblå øynene hennes minner meg litt om en husky som akkurat har fått beskjed om at Finnmark rundt er avlyst på grunn av snømangel.