Hør Vetle Lid Larssen i ukens BokPod

Min eneste sanne lengsel er at før jeg dør vil jeg gjerne skrive én ordentlig god bok. Nå har jeg skrevet to gode bøker – jeg skal skrive to til som er enda bedre, og så skal jeg begynne med import av Bordeaux-viner, i det siste kvarteret som er igjen. Vetle Lid Larssen i ukens BokPod.

Vetle Lid Larssen gjorde seg tidlig bemerket som teaterkritiker i Morgenbladet. Og han ble beryktet som portrettør av kjente personer i Aftenposten med en ofte litt arrogant og til dels infam stil. Men han ble for alvor kjent for et større publikum da han utgav romanen 2 i 1990. Romanen er et oppgjør med 68-generasjonen. I et intervju i Aftenposten forbindelse med lanseringen sier han: Det er nok den første romanen i Norge der barn av denne generasjonen skriver sin versjon av historien, ikke at det er noe å skryte av. Men jeg vil presisere at det ikke er noe selvbiografi, det er ikke mitt forhold til mine foreldre jeg skriver om. Men mor og far i boken er typiske for denne tiden. Typiske for den generasjonen som var såkalt samfunnsbevisste, ingen har vært mer samfunnsengasjerte siden Kristi fødsel, de som gikk i tog og solidariserte seg med verdens undertrykte mens de ga blaffen i sine egne unger. Det ligger jo barn strødd efter 70-tallet, da skilsmisseboomen satte inn for fullt.

Romanen ble en supersuksess, og forventningene til den unge forfatteren stor. Da han i 1996 utgav romanen Kjærlighet før øya synker, sammenliknet Bokklubben nye bøker ham med Knut Hamsun, Karen Blixen og Gabriel Garcia Marquez. Intet mindre.

Prestasjonspress har forfulgt meg helt til nå, sier han i ukens BokPod, jeg hadde et press på meg fordi jeg hadde suksess litt for tidlig, det ble en hemsko.

Dokumentarromanen 1001 natt – den utrolige historien om to norske slaver i Alger fra 2013, ble en ny bestselger og fikk en meget god mottakelse. Karsten Alnæs skriver i Dag og Tid: Eg kan ikkje minnast at nokon norsk forfattar har gjeve att sjøkrigens kanontore og kamp med slike fargar, luktar, larmar og kjensler som Lid Larssen har (…) Han byggjer fundamentet sitt på eit enormt kjeldetilfang og bretter ut ein koloritt som angar av orienten og eventyret og som ikkje minst syner fram dei vilkårlege og brutale realitetane i det algirske samfunnet. Dette er ei fargesterk reiseskildring frå 1770-åra, samstundes som det er ei kriminalsoge om det marerittet to norske sjøfolk må igjennom.

Hvordan elske en far – og overleve kom i år. Den handler om forfatterens forhold til sin far, den profilerte skuespilleren Lars Andreas Larssen, som døde i fjor etter å ha levd noen år med Alzheimer.

Hadde han lest denne boken hadde han blitt fly forbanna noen ganger og skjelt meg ut, men han hadde også ledd høyt mange steder, og så hadde han tilgitt meg til slutt, det er jeg sikker på, sier Vetle Lid Larssen i dette intervjuet, som også handler mye om det å skrive, forholdet til Italia, skolekameraten Jonas Gahr Støre, og Vetles tall-blindhet som gjør at han scorer svært lavt på alle IQ-tester.

BokPod er timelange intervjuer av Norges viktigste forfattere som lanseres hver onsdag morgen. Det er svært lett og gratis å lytte. Du kan gå inn på iTunes og søke etter BokPod eller du kan lytte på BokPods nettside her. Det legges også ut bonusmateriale på facebook og Instagram: @bokpod.no. På BokPod ligger selvsagt også de tidligere intervjuene med Roy Jacobsen, Dag Solstad, Vigdis Hjorth, Ingvar Ambjørnsen, Frode Grytten, Tomas Espedal, Karin Fossum, Herbjørg Wassmo, Kim Leine, Tom Egeland, Kolbein Falkeid, Ketil Bjørnstad, Lars Saabye Christensen, Anne B. Ragde, Lars Ove Seljestad, Jon Michelet, Erlend Loe , Tove Nilsen og Beate Grimsrud som du kan høre på når og hvor du vil.

Klipp fra intervjuet med Vetle Lid Larssen i ukens BokPod:

Om forfatterskapet
Det er temaer som går igjen i forfatterskapet mitt, jeg vender tilbake til bilder, til kjerneopplevelser som brukes med hell og mindre hell i forskjellige bøker. (…) Det er en slags ærlighet i det å ha villet skrive og så gå videre, har ikke bare vært suksess heller. (…) Jeg har holdt kølla hevet og det gjør jeg fortsatt. Nå er det ikke noe annet å gjøre enn å kjøre det løpet ut. Jeg kunne godt tenke meg å begynne med import av Bordeaux-viner eller blitt aksjemekler eller forsvarsadvokat, men det kommer ikke til å skje. Så jeg er imponert over min egen stedighet.

Om Italia
Moren min sa alltid «Demp deg» under oppveksten fordi jeg snakket med så høy røst. Så kom jeg til Italia og bodde hos en italiensk familie. Alle snakket sånn som jeg, følte meg hjemme der. (…) Jeg er italiener, min tippoldemor var florentiner, så jeg har det i blodet.

Om de unge gamle
Jeg var den «eldste» av de unge gamle. Jeg kunne ikke bli mer radikal, mer hippie, mer kunstner enn de som var i min omgangskrets, det var bare én vei å gå, bakover – inn i det reaksjonære. Og der har jeg befunnet meg godt siden.

Om Jonas Gahr Støre
I Jonas Gahr Støre er det tapt en stor skuespiller, dessverre trådte han feil og ble politiker.

Om venner
Å være syk gir en avklaring i forhold til venner. Mange av dem som du trodde var dine venner, viser seg ikke når du er dårlig, for de frykter jo svakhet og død og blir borte.

Om IQ-testing
Jeg gikk gjennom en IQ-test på Sunnaas, og ble dømt som hjerneskadd (…) Er elendig i sånne tester, kan ikke engang hjelpe datteren min med førsteklassepensum i matte, hjernen min er tall-blind.

Om boken om faren
Jeg synes boken fungerer, jeg har aldri fått så mye respons. Jeg er mer nådeløs mot meg selv enn jeg er mot faren min, sånn måtte det være. Hadde jeg framstått som helten i boken, hadde boken gått nedenom og hjem. Faren min er utlevert i min fortelling, han kan ikke forsvare seg i det hele tatt. Hadde han lest denne boken hadde han blitt fly forbanna noen ganger og skjelt meg ut, men han hadde også ledd høyt mange steder, og så hadde han tilgitt meg til slutt, det er jeg sikker på.

Om far og sønn
Jeg var veldig glad i faren min, han var en flott person. Men vi hadde et komplekst forhold, som mange fedre og sønner (…) De mest verbale mennesker kan føre de dårligste samtalene. Både faren min og jeg kan bruke språket til å fjerne oss fra realitetene like mye som å nærme oss dem (…) Det å ikke snakke sammen på det planet er også en felles erfaring blant menn, og blant mange fedre og sønner ikke minst.

Om samtaler mellom menn
Vi fører ikke den slags samtaler, om sykdom og livet, vi snakker om ting utenfor, om stjernehimmelen og politikk og kunst, og slåss som kamphaner, det er en sånn testosteronmåte å forholde seg til hverandre på. Som jeg også liker.

Om døden
Jeg ble tidlig klar over at livet forsvinner, at det skal ta slutt. Synes det er litt kort og vil gjerne ha med meg smutt og smule, er skremt over prosjektet som er nødt for å ende med skipbrudd – et dårlig opplegg. Min angst for alder og voksenhet, har med det å gjøre, redsel for døden, faktisk.

Min eneste sanne lengsel er at før jeg dør vil jeg gjerne skrive en ordentlig god bok. Nå har jeg skrevet to gode bøker – jeg skal skrive to til som er enda bedre, og så skal jeg begynne med import av Bordeaux-viner, det siste kvarteret som er igjen.