Hør Tove Nilsen i ukens BokPod

Bokpod_vector

I dagens BokPod forteller Tove Nilsen om mor og far, slakten av Eldrid Lunden og om da hun fikk kjeft av Anna Elisabeth Westerlund. 

Tove Nilsen (f. 1952) debuterte i 1974 med romanen Aldri la dem kle deg forsvarsløst naken, og har siden skrevet en rekke bøker, bl.a. Skyskraperengler (1982), Kvinner om natten (2001), Kreta-døgn (2003), Sommer 2005 (2006), Vingetyven (2008) og essaysamlingen Skrivefest (2005). For Øyets sult (1993) ble hun nominert til Nordisk Råds litteraturpris, og denne i likhet med andre av hennes romaner er oversatt til flere språk. Hun har blitt tildelt Språklig samlings litteraturpris, Riksmålsprisen og Oktoberprisen. Romanen Nede i himmelen fra 2010 tar opp tråden fra Skyskrapertrilogien, og for denne romanen ble Nilsen nominert til P2-lytternes romanpris, Bokhandlerprisen og Ungdommens kritikerpris. I 2011 ble Tove Nilsen tildelt Amalie Skram-prisen.

BokPod er timelange intervjuer av Norges viktigste forfattere som lanseres hver onsdag morgen. Det er svært lett og gratis å lytte. Du kan gå inn på iTunes og søke etter BokPod eller du kan lytte på BokPods nettside her. Det legges også ut bonusmateriale på facebook og Instagram: @bokpod.no. På BokPod ligger selvsagt også de tidligere intervjuene med Roy Jacobsen, Dag Solstad, Vigdis Hjorth, Ingvar Ambjørnsen, Frode Grytten, Tomas Espedal, Karin Fossum, Herbjørg Wassmo, Kim Leine, Tom Egeland, Kolbein Falkeid, Ketil Bjørnstad, Lars Saabye Christensen, Anne B. Ragde, Lars Ove Seljestad, Jon Michelet og Erlend Loe som du kan høre på når og hvor du vil.

Her er noen smakebiter fra Tove Nilsens BokPod, men det bør selvsagt høres i sin helhet.

Om tittelen på den nye romanen
Denne gangen har jeg tittelen og en undertittel, jeg vet ikke helt om jeg skal si tittelen. Jeg har sagt den til noen. Jeg vil at den skal hete «Passasjersonaten», og at den skal ha som undertittel: «Forsøk på å leve et lyst og alvorlig liv». Jeg liker akkurat den setningen. Jeg jobber veldig mye med åpninger, og jeg har prøvd mange, jeg har rett og slett holdt på lenge med denne åpningen helt til jeg kjente at jeg tenkte at nå kan den være sånn. En norsk, voksen kvinne som sitter og ser hva hun har rundt seg, og så kommer det raskt en uro inn i bildet.

Om kjeft fra Anna Elisabeth Westerlund
Notatbøkene har jeg alltid med meg. Jeg husker en gang – jeg har egentlig aldri sagt det til Ole Robert Sunde – men jeg husker en gang han skrev om at notatboken er noe feminint pynt som bare kvinnelige forfattere holder på med. Da tenkte jeg: «Nei, Ole Robert, det er det ikke, det skal jeg gjerne snakke med deg om. For det er et hjelpemiddel for meg. Jeg liker ikke å ha ting lagret overalt på maskin, men de notisbøkene som fins rundt omkring. På fargen eller bildet på omslaget, så husker jeg, åja, det er den perioden. Det er der jeg kan finne de tingene, så for meg har det vært veldig viktige verktøy. Det er det reddeste jeg er for å miste. Jeg har gått i hypnose en gang jeg mistet en av dem. Jeg gikk først til en synsk dame. Anna Elisabeth Westerlund. Jeg fikk til Anna eller jeg ringte Anne Elisabeth Westerlund som jo var en kjent, synsk dame den gang, og fikk en skyllebøtte. Jeg husker hun ropte inn i øret til meg: «Jeg finner mennesker – ikke bøker.» Så jeg skjønte forskjellen.

Om å fly i Slottsparken
Vi bodde i en liten gård hvor det ikke var lov å ha barn i starten. Så moren min gjemte barnevognen – dette er jo sånn som jeg har fått fortalt – men jeg husker veldig godt slottsparken. Et av de nydeligste minnene var at jeg gikk – og må ha vært fire år – og så kom to unge menn bak meg, tok meg under hver sin arm og sa nå skal du fly. Og så fløy de med meg i luften. Og det husker jeg som sånn solglitrende med trærne og dammen borte ved dronningparken der. Så Slottsparken er på en måte et magisk sted for meg fordi jeg har flydd der.

Om å leke på gulvet på Lorry
Og jeg husker også å leke på gulvet på Lorry fordi faren min var ganske tørst, men på en sånn munter ikke noe forsoffen måte, men en munter måte. Og han fikk alltid beskjed om å gå tur med barnet. Men gikk rett på Lorry. Så jeg husker jeg satt på gulvet på Lorry og knyttet opp skolisser, knyttet dem igjen og lekte med skolisser. Det har jeg et veldig klart bilde av de brune skolissene med den plastenden, så jeg husker faktisk ganske mye fra det å bo der. Jeg husker lyder og lukter, luktene av verandakassene med blå petuniaer.

Om å ville bli forfatter
Helt fra jeg knekte alfabetets kode, og jeg husker så godt hvordan det var. Fra å være den som stirret på skrift og ikke skjønte noe til å få det til å henge sammen. Å kunne lese selv. Det var en så enorm lykke. Og da ble det klart at det var der jeg skulle være – altså inni bøkene på en måte. Og så visste jeg at jeg begynte altså når voksne spurte: Hva har du tenkt å bli da, Tove? Så sa jeg alltid et eller annet. Altså jeg sa lærer eller journalist, men jeg visste hele tiden at det er noe med skriving og at jeg skal prøve å skrive selv. Og jeg satt opp gjennom sånn 12, 13, 14 års alderen og ser at jeg skrev helt elendige dikt; tunge, mørke nesten helt gotisk-aktige om å være misforstått, forferdelige greier. Og jeg skrev små beskrivelser av ting, så jeg ser at jeg holdt på med skrift. Og så da jeg kom på videregående, så hadde jeg jo skjønt at det må fins forfattere der ute, jeg bare aldri har sett dem bortsett fra Anne Cath Vestly. Hvor er de, jeg vil dit. Jeg må dit på en eller annen måte. Og da slutta jeg skolen og satte meg hjemme og leste klassikere. Tenkte på det som en slags utdanning, at jeg leste Hamsun og Dostojevskij og Hemingway og Amalie Skram og Cora Sandel og veldig mye av det gamle. For jeg tenkte at det er de som kunne dette her. Jeg må studere hva de har gjort. Så begynte jeg parallelt med dette å skrive småting.

Om Skyskraperengler
Den solgte 60.000. Ja, jeg hadde trodd at det var heimstaddiktnings bok som liksom bare de som bodde i høyblokker leste. Så det kom helt bakpå meg. Jeg husker jeg var sint og litt trassig da jeg begynte på det og, for jeg var så vant til å høre den derre: Å stakkars dere som er vokst opp i drabantby og ikke har hatt natur rundt dere og hatt det så trist og. Ja, litt sånn drabantbyblokksyndromet. Det var jeg så lei av, men jeg tenkte det bare som at jeg skulle skrive ut noen historier som jeg dels huska og dels fant på. Så jeg hadde ingen idé om at det skulle selge. Det gjorde meg veldig paff. Og veldig glad. Men samtidig ble jeg veldig bevisst på at jeg hadde så mye stoff igjen. Jeg kunne jo ha skrevet Skyskraperengler, 1,2, 3, 4, 5. Jeg kunne ha holdt på med det, men jeg var så forfengelig. Jeg var så redd for at jeg skulle bli den Bøler-forfatteren, at jeg skulle lukkes inne i et lokalt område. Så jeg ville vise at jeg kunne ha noe helt annet.

Du kan lytte til Tove Nilsens BokPod her eller i iTunes.