Hør Lars Ove Seljestad i ukens BokPod



Så du driv og skriv dikt, du. Mange gjer det som er verre i verda. Dikta du har lagt med, ser ikkje så verst ut. Så det er berre å driva på med det. Brev til Lars Ove Seljestad fra Olav H. Hauge, 1982.

Lars Ove Seljestad er vokst opp i Odda i miljøet rundt Smelteverket. Han utdannet seg til sosiolog, startet på doktorgraden, men hoppet av det for å begynne på Skrivekunstakademiet i Bergen. Der begynte han å skrive på romanen Blind, som han brakdebuterte med i 2005. Da var han 44 år.

Hovedpersonen i Blind, Geir Kinsarvik, vokser opp i Oddas gamle industristrøk, med far som arbeider på Smelteverket og mor som vasker arbeiderbrakkene. En forferdelig hendelse i barndommen hvor han blir stygt misbrukt og mobbet av skolekamerater, får ham til å bli besatt av hevntanker. Han vil opp og fram i verden, han forlater Odda, sin klassebakgrunn og solidaritetstanken. Han satser på høyere utdannelse, og bryter med farens teser: «Å vera skuleflink er eit tap» og «den er svakast den som står aleine». Geir får sitt professorat, men mister sin sjel. Jeg er helt skjelven, denne boken har avfødt en leseopplevelse utenom det sedvanlige, bortenfor det middelmådige, helt inn til nerven av lesefryd, skrev Stein Roll i sin anmeldelse i Adresseavisen, Seljestad er et prektig talent, tenk å debutere med en roman som vil bli stående helt der oppe sammen med Agnar Mykles, Axel Jensens og Karl Ove Knausgårds førstebøker.

Og Roll var ikke alene om superlativene, Blind fikk svært mange strålende kritikker. Den førte også til en lang debatt om klassereiser. Seljestad selv fulgte opp debatten i boka Bastard (2006). Eg kom heim til mine eigne. Og dei kjende meg ikkje. Eg var blitt ein framand. Og dette er den klassereisandes evige erfaring. Du kjem aldri heilt fram til den nye plassen, til den nye sosiale og kulturelle klassen du utdanningsmessig, verdimessig og kunnskapsmessig tilhøyrer, men du kan heller aldri komma heilt heim igjen. Og det siste er det mest smertefulle.

Seljestad har senere skrevet romanene Frægd (2008), Fjorden (2011), Isberg (2012) og Kjære bror (2014). Storspring. Eit fabrikkdikt» (2013) var Seljestads lyrikkdebut.

I ukens BokPod forteller han bl.a. om oppveksten, forholdet til faren, brevet fra Olav H. Hauge, veien fram til han debuterte som forfatter, og om tårnværelset i Bremen som har vært startpunkt for mange av hans bøker.

BokPod er timelange intervjuer av Norges viktigste forfattere som lanseres hver onsdag morgen. Det er svært lett og gratis å lytte. Du kan gå inn på iTunes og søke etter BokPod eller du kan lytte fra BokPods nettside HER. Der ligger selvsagt også de tidligere intervjuene med Roy Jacobsen, Dag Solstad, Vigdis Hjorth, Ingvar Ambjørnsen, Frode Grytten, Tomas Espedal, Karin Fossum , Herbjørg Wassmo, Tom Egeland , Ketil Bjørnstad og  Anne B. Ragde som du kan høre på når og hvor du vil.

Noen klipp fra intervjuet med Seljestad:

Om første forsøk

Da jeg var 20 opplevde jeg ei livskrise, visste ikke hvor jeg skulle gå, så jeg ble hengende i Odda og panikken tok meg. Da begynte jeg å skrive, fortalte det ikke til noen. Da jeg flyttet til Oslo i 1982, kjøpte jeg en bærbar skrivemaskin, den gangen en hendig liten sak, mekanisk med rettetast. (…) Jeg begynte på en roman, Prosess, en oppvekstroman om en mann som frigjør seg fra det tunge arbeidets åk og realiserer seg selv som kunstner i hovedstaden. Jeg skrev en og en halv side, så stoppa det opp. Det var tomt, jeg kom ikke videre. Jeg reiste hjem og meldte meg på arbeidskontoret.

Om Olav H. Hauge

Jeg sendte et utvalg dikt til Olav H. Hauge. Hauge var en outsider i Hardanger, hadde vært på Valen, kanskje drakk han. Han ble ikke oppdaga der borte, det var Profilkretsen som oppdaga han. Jeg identifiserte meg med Hauge, tenkte i mitt overmot at jeg er arvtakeren i Hardanger.

Det gikk 1-2 uker, så lå det en brun A-5-konvolutt i postkassa. Så du driv og skriv dikt, du, mange gjer det som verre er i verda, skrev han. Jeg leste det som en sarkastisk avvisning. Setningen gikk videre, men det klarte jeg ikke å ta til meg, tolka det som en avvisning. Jeg var nok prega at jeg hadde fått avslag på søknaden til forfatterstudiet. Så jeg la forfatterdrømmen på hylla, jeg våga ikke. (…) Det tok 23 år før jeg debuterte.

Om Odda Unge Høyre

Det var nok beinhardt for far at jeg ble formann i Odda Unge Høyre, en kjempeskuffelse for ham. Men på gymnaset var det noen som skulle på konferanse på Ullensvang hotell. For å bli med måtte jeg melde meg inn i partiet, så jeg solgte sjela mi for to dager på hotellet. Da jeg kom hjem måtte jeg forsvare det ideologisk, var jo veldig for karakterer og frihet under ansvar. Så ble jeg sekretær i ungdomspartiet og etter ett år formann. Utrygg som jeg var, søkte jeg posisjoner. Jeg stilte også til Kommunevalg som nr. 13 på lista. Far sa aldri noe.

Om debuten

Så ringer telefonen. Det var redaktør Herdis Eggen i Cappelen. Vi vil gjerne gi ut romanen Blind, sa hun. Det var et stort øyeblikk. (…) Jeg var usikker på hvordan den ville bli mottatt, særlig om mor ville tåle den, den er brutal i forhold til kvinner. Hun sa at den var mye tøffere enn hun hadde trodd, men hun tålte den. (…) Det var en fantastisk debut, nesten for mye for meg, alle ville ha en bit av meg.

Om Frode Grytten

Dagbladet sa at jeg skrev fra Grytten-land. Det synes jeg var urettferdig. Frode Grytten skulle ikke ha monopol på fortellinger fra Odda og Hardanger eller fra industri og arbeiderkultur. I Odda skilte man mellom dynamittunger og borgerunger. Jeg kalte Grytten for borgerunge. (…) Han hadde hatt Odda for seg sjøl, og jeg mente det var riktig å si i fra at jeg ikke faen skriver fra Grytten-land.

Om klasse

Størsteparten av befolkningen og arbeiderklassen er privilegert nå, men klasse har noe å si for de nye arbeidsformene, ringevikarene og innvandrere som jobber på løse kontrakter. (…) Det vi ser nå er fremveksten av en ny arbeiderklasse som likner på den vi hadde for 100 år siden, og som vi trodde vi hadde kvittet oss med.

Om et magisk rom

Jeg kan ikke skrive hvor som helst, særlig i første fase. I mange år har jeg gjemt meg vekk (…) i et tårnværelse i Bremen. Der har jeg skrevet 5-6 uker i oppstartsfasen. (…) Mitt magiske rom er borte nå, det lider jeg under. Jeg har vært på leit etter et nytt magisk rom, men har ikke funnet det ennå. (…) Men jeg tror det blir en ny tur til Bremen i et nytt rom.