Hør Beate Grimsrud i ukens BokPod

De mest fantastiske med hele forfatteryrket, er at du henter ting inni deg selv, at det finnes historier inne i kroppen bare du sitter der og tenker. Jeg skriver ikke slik jeg hadde tenkt jeg skulle skrive, jeg skriver sånn som jeg tenker når jeg skriver, sier Beate Grimsrud i ukens BokPod.

Fortelle historier har Beate Grimsrud gjort siden hun var et barn. Egentlig planla hun å debutere før hun var 11 – hun hadde lest om en amerikansk jente som gjorde det – og sendte et manus til NRK Barne-TV, men hørte aldri noe fra dem. Da hun senere som voksen sendte et nytt manus til et forlag, fikk hun et brev i retur som sa at de ikke kunne ta stilling til det, fordi det var så mange stavefeil.

Og stavefeil er det fremdeles i det hun skriver – hun er nemlig sterkt dyslektisk. «Å være forfatter er å ville fortelle, det har ingenting med staving å gjøre», sier hun i dette intervjuet. «Det er ikke mange som kan skrive, men det er mange som kan stave».

Fra hun debuterte i 1990 med novellesamlingen Det er grenser for hva jeg ikke forstår, har hennes særegne formuleringsevne fått stor oppmerksomhet.

Romanen Å smyge forbi er øks (1998) regnes som hennes gjennombrudd. Oppfølgeren Hva er det som fins i skogen barn? kom i 2002. I 2007 gav hun ut Søvnens lekkasje, som hun selv mener er hennes beste roman. I 2010 kom En dåre fri. For den ble hun nominert til Nordisk Råds litteraturpris fra både Norge og Sverige. Hun skriver nemlig bøkene sine på to språk, først på svensk, og så på norsk.

Romanen En dåre fri fikk Cathrine Krøger i Dagbladet til å si «Det er idioti å la nabolandet rappe henne fra oss. Helt fra debuten Det er grenser for hva jeg ikke forstår, har hun vist at hun har en stemme, en skrivestil og et forfatterskap det ikke finnes maken til i norsk samtidslitteratur. Med en En dåre fri sprenger hun alle grenser.»

Romanen Evighetsbarna kom på norsk nå i høst. Den har igjen fått kritikerne til å ta fram superlativene.

En forfatter som sier at hun ennå ikke helt har lært å lese, som brukte 40 år på å stave «Grimsrud» riktig, og som under presentasjonen av seg selv på skrivekurset på Biskop Arnö svarte: «Jeg er mot litteratur». Dette og mye mer får du høre om i denne ukens BokPod.

Les også: Beate Grimsrud om sin tøffe kamp mot sykdom og dødsangst

Les også: Jeg tror at vi alle er et evighetsbarn

BokPod er timelange intervjuer av Norges viktigste forfattere som lanseres hver onsdag morgen. Det er svært lett og gratis å lytte. Du kan gå inn på iTunes og søke etter BokPod eller du kan lytte på BokPods nettside her. Det legges også ut bonusmateriale på facebook og Instagram: @bokpod.no. På BokPod ligger selvsagt også de tidligere intervjuene med Roy Jacobsen, Dag Solstad, Vigdis Hjorth, Ingvar Ambjørnsen, Frode Grytten, Tomas Espedal, Karin Fossum, Herbjørg Wassmo, Kim Leine, Tom Egeland, Kolbein Falkeid, Ketil Bjørnstad, Lars Saabye Christensen, Anne B. Ragde, Lars Ove Seljestad, Jon Michelet, Erlend Loe og Tove Nilsen som du kan høre på når og hvor du vil.

Noen klipp fra intervjuet:

Om å skrive
Jeg jobber med notisbøker i lomma eller veska. Jeg samler øyeblikk, er mer interessert i å se hvordan personene mine har det i øyeblikket enn hvordan det går (…) Når jeg skriver tar jeg fra notisbøkene, og da stabler jeg øyeblikk som ikke henger sammen. Det som skjer da er at jeg må skrive rundt øyeblikkene for å fordype dem og forlenge dem, og så gå videre. Når jeg skriver, blir jeg interessert i setningen foran. Mange ganger kommer det tanker jeg aldri ville fått hvis jeg ikke hadde sittet der og prøvd å konsentrere meg. En gave rett og slett.

Om forfatterskapet
Språket, tankemåten og blikket er et fellestrekk. Jeg liker gjenvinning. Mine tanker og andres tanker er som en bruktbutikk – jeg låner dem en stund og leverer dem inn igjen. Jeg bruker temaer om igjen, jeg liker å hilse fra den ene boka til den andre. Alle mine personer sliter på en eller annen måte, det er nok en motor som driver fortellingen og tankene. Alle prøver å finne utav hvem de er.

Om dysleksi
Jeg kan ikke stave, alt blir rødt. Har dysleksi, klarer ikke å skrive epost-adressen min eller andres (…) Skulle sende ut invitasjoner på epost til en opplesning, fikk alle i retur. Veldig upraktisk.

Man har talent for forskjellige ting – jeg hadde et talent for ball og idrett, men jeg ser ikke ord og navn. Alt må gå gjennom øret. Jeg har fått installert et lydprogram på datamaskinen, kanskje jeg i framtiden bare skriver med lyd.

Jeg lærte å lese veldig sent – egentlig kan jeg ikke lese perfekt den dag i dag – men jeg tvang en eldre søster til å skrive ned fortellingene mine (…) To av mine søsken har også dysleksi. Far leste mye av pensum for oss.

Da jeg oppdaget lydbøker – en oppfinnelse større enn hjulet – var jeg helt salig! Den første boka jeg hørte var Orlando av Virginia Woolf. Jeg gikk rundt i leiligheten og sa høyt Orlando, Orlando.

Om følsomhet
Følsomheten er min største kapital som forfatter, men den kan også gjøre livet tøft å leve i perioder. Det er mye styrke i svakhet og mye svakhet i styrke, og at i forhold mellom mennesker må man bruke følsomheten sin.

Å tørre å føle på alle følelser, vanskelige følelser selvfølgelig, men også positive, tørre å glede seg over noe som kan komme.

Om En dåre fri
Den handler om at styrke og svakhet går hånd i hånd, og beskriver virkeligheten fra et annet utgangspunkt enn det man er vant til. Den er fra innsiden av et sinn. (…) Hovedpersonen skulle være en kunstner, men ble en forfatter. Rammen ble mitt eget liv, men det er en roman.

Jeg tror på romanen, og tror at det jeg holder på med er romankunst, og det går mange veier dit. Hvordan de veiene ser ut, er litt vanskelig å beskrive etterpå.

Jeg tenker meg livet som treningen og boka som selve kampen. Når jeg ser på et kunstverk, vil jeg se på det, og vil ikke vite hele livet til kunstneren.