Mørk familiehistorie ble gripende roman om etterkrigstidens psykiatri

Da Gøril Emilie Hellen leste sin lobotomerte onkels journal, ga det støtet til et dypdykk i 40- og 50-tallets psykiatriske behandlingsformer. Etter hvert tok en fortelling om et sterkt søskenforhold og en familietragedie form i romanen «Portnerboligen».

Portett av Gøril Emilie Hellen, forfatter av romanen "Portnerboligen"
Gøril Emilie Hellen (f. 1966) kommer fra Trondheim, og er i dag bosatt i Sandefjord. «Portnerboligen» er hennes andre roman. Foto: Morten Rakke Photography

Gøril Emilie Hellen fant inspirasjon til den gripende romanen Portnerboligen gjennom sin egen, mørke familiehistorie. Forfatteren vokste opp med en onkel som var lobotomert.

– Gjennom hele barndommen fylte han meg med en blanding av skrekk og nysgjerrighet. Når han kom på besøk, var han både en attraksjon og et skremmebilde på noe som en gang hadde skjedd.

Et dypdykk i datidens behandlingsformer

Som voksen ønsket Hellen å lære mer om hva onkelen hadde gått igjennom, og om hva som fikk foreldrene hans til å underskrive papirene som gjorde at barnet deres ble utsatt for lobotomi.

– Da jeg leste min onkels journal, ga det støtet til et dypdykk i datidens psykiatriske behandlingsformer. Etter hvert vokste det fram et ønske om å bruke mine egne erfaringer som springbrett til å skrive om dette, og om hvordan en sønns sykdom påvirker en hel familie.

Etterkrigsårenes psykiatri

Ti år gamle Svanhild i Hellens roman Portnerboligen synes hun bor på verdens tryggeste sted: i portnerboligen ved byens sykehus. Hun forguder sin nesten ti år eldre bror Einar, selv om de voksne sier at Einars fantasi har løpt løpsk. Svanhild skal reise på speiderleir, men hun savner broren, som er innlagt på psykiatrisk sykehus. Den dagen Svanhild vender hjem fra leiren, rammer tragedien dem.

Portnerboligen gir et tidsbilde av livet ved Trondhjems sykehus, det som i dag er St. Olav Hospital, og om datidens syn på psykisk sykdom.

Historien har tre ulike stemmer som hver for seg bærer deler av fortellingen, men som i sum gir et helhetlig bilde av hendelsene: Johan, som er portner ved sykehuset og far til Einar og Svanhild. Svanhild, som gir et barns blikk på det hele. Og sist, men ikke minst Stig, en av pleierne ved det psykiatriske sykehuset der Einar havner og blir lobotomert.

Stig er en ung og relativt uerfaren pleier som føler vennskap og varme for den jevnaldrende Einar, og som stiller litt for mange spørsmål om behandlingsmetodene.

– Skrivingen gjør meg klokere og helere

Gøril Emilie Hellen på NRK P1s morgensending med boka "Portnerboligen"
Gøril Emilie Hellen på NRK P1 Trøndelags morgensending tidligere denne våren.

Gøril Emilie Hellen er journalist, og har jobbet med alt fra journalistoppdrag for Røde Kors til å være episodeforfatter for såpeserien «Hotel Cæsar», som hun leverte et femtitalls episoder til. Debutromanen Veien over klippene ble utgitt på Gyldendal i 2014.

– Dragningen mot å skrive og formidle har fulgt meg hele livet, og selv om jeg hadde villet, er ikke skrivingen noe jeg kan velge bort. Kanskje lyder det som en floskel, men skrivingen gjør meg til et klokere og helere menneske.

Å lese med både hodet og hjertet

Gøril Emilie Hellen signerer bøker under lanseringen av «Portnerboligen».

Det å være forfatter gir Hellen mulighet til fordypning og ny kunnskap – at hun kan leve seg inn i andre menneskers liv, prøve å forstå hvordan valg og hendelser preger oss, selv om det «bare» er i en fiksjon.

– Jeg vil gjerne at de som leser mine bøker skal lese med både hodet og hjertet, og at de lar seg føre med på en reise sammen med karakterene, ikke nødvendigvis motstandsløst, men med et åpent sinn.

Elsa Morante og Kazu Ishiguro blant favorittene

Er det en roman eller forfatter som har betydd spesielt mye for deg?

– Åh, det er så mange at det nesten er umulig å velge. Skjønt, egentlig er det først og fremst karakterene i romanene og følelsene de etterlater som setter avtrykk. Ofte de ensomme personlighetene, de som er på leting etter mening, kanskje, eller etter å forstå seg selv i en større sammenheng. Som Arturo i Arturos øy av Elsa Morante, for eksempel, og butleren Stevens i Resten av dagen av Kazuo Ishiguro.

– Ellers liker jeg å lese bøker der jeg lærer noe, bøker som gir nye perspektiver på kulturer, land og levde liv. Allmenn teori om glemsel av José Eduardo Agalusa er et eksempel på en slik roman. Generelt liker jeg «den gode historie». Hva som er en god historie for meg kan likevel variere, det kommer an på hvor jeg selv er i livet.