Økoforfatteren

– Alle forfattere bør være opptatt av miljøet. Vi står ovenfor problemer som verden aldri har sett før, sier Gert Nygårdshaug. Engasjementet hans har i en mannsalder preget forfatterskapet.

Gert Nygårdshaug skriver om miljø med en bred folkelig apell. Hans nyeste roman Regnmakeren er satt til et samfunn der regnet uteblir. (Foto: Kristine Kleppo)

Hvis du skal med toget fra Oslo til Drammen, så må du først kjøre gjennom Gert Nygårdshaugs hjemsted Lier. Fra togvinduet en dag i juni kan man se åkerlapper, og nesten helt inntil skinnene ligger grønne små salathoder på rekker.

– Det er den grønne bygda, sier forfatteren.

Klimakrisen som skånet en landsby

Det finnes en fredelig liten landsby i hans nyeste roman Regnmakeren. Under en periode med ekstreme klimaendringer har det oppstått tørke i områdene rundt, men merkverdig nok regner det like hyppig som før innenfor landsbyens grenser. Befolkningen kan høste inn kornet og grønnsakene sine slik de pleier.

Her lever hovedpersonen Melkior Mussenden, til daglig kalt Melk, sitt liv sammen med sin kone Mathilde. De spiser rugbrød med fleskepølse og drikker en del genever. Dette er forøvrig også Nygårdshaugs favorittrett. De filosoferer mye, jobber i hagen sin og omgås venner og landsbybeboere som de møter på sine daglige ærender. Det er noe gammeldags men også grunnleggende godhjertet ved livet i landsbyen. Noe som samfunnet rundt savner. De har tatt imot store strømmer av klimaflyktninger og slik fordoblet antallet innbyggere. Dette ser alle parter ut til å trives godt med. Det er en selvfølgelig del av deres godhjertethet. Til tross for det må Herr Mussenden enkelte ganger mekle, som for eksempel når de nye innbyggerne misliker grisene. Han er konfliktsky av natur, så det er en oppgave han kun gjør for landsbyens beste.

Denne landsbyen minner om Hobsyssel hvor hobbitene bor. Hvor de har det koselig. Den hobsysselkoseligheten. De bryr seg ikke så mye om flatskjermer og duppeditter.

Liker å dikte

Toget forlater hastig frodige Lier og triller inn i det industrielle og tettbygde Drammens-området. Vi møter ham der, ved bredden av Drammens-elva. Nyårdshaug sitter litt bortvendt i sin karakteristiske Panama-hatt og ser utover vannstrømmene. Gert Nygårdshaug avviser at Lier og bokens landsby har noe med hverandre å gjøre. Han er en forfatter som først og fremst liker å dikte.

– Hvis jeg skal sammenligne det med noe så må det være Tolkien, sier han. Denne landsbyen minner om Hobsyssel hvor hobbitene bor. Hvor de har det koselig. Den hobsysselkoseligheten. De bryr seg ikke så mye om flatskjermer og duppeditter. Barna reiser ut, men de kommer tilbake. Det er en idealisert landsby. Det er veldig koselig å skrive om slike ting synes jeg, sier forfatteren.

Sommerfuglsvermene kommer

Han reiser ikke avgårde om sommeren.

– Jeg er i hagen hver dag, da koser jeg meg ekstremt hjemme med insekter, blomster, fugler og busker.

Nygårsdahaug har bygd opp hagen sin selv, fra jord, stein og leire. Den er på størrelse med en liten park der forfatteren liker å jobbe i jorda og kontemplere om sommrene.

– Tenker du på hva du skal skrive da?

– Der sitter jeg og tenker på alt mulig, sier han.

Blir du noen gang redd for hva som kommer til å skje med hagen din dersom klimaet blir mer ekstremt og man får flere tørkeperioder som den vi hadde i 2018?

– Hagen min er laget slik at den skal tåle litt tørke, så jeg trenger ikke å vanne den så mye. Men det er rart at du skulle si dette med klimaendringene. Jeg ser svermer av tistel-sommerfugler hver gang jeg går ut i hagen min. For millioner av sydlige sommerfugler har nettopp kommet til Norge.  Det er jo et tegn på at ting er i endring, påpeker Nygårdshaug.

Regnmakeren

Det spekuleres i hvorfor landsbyen i Regnmakeren er velsignet med så mye regn. Enkelte lurer på om det kan finnes en regnmaker der. Dette blir bokens underliggende mysterium; Hva eller hvem lager regnet? Hvorfor har denne landsbyen det så godt, når samfunnet rundt må takle en virkelighet som er mye hardere og råere? Snart kommer de statlige myndighetene på banen og forstyrrer landsbylivet.

– Hva synes du om regn?

Rent privat vil jeg helst ikke ha noe regn, men selvfølgelig må vi ha regn. Jeg er ikke trist når det regner fordi jeg ser hvor frodige alle vekster blir. Så vi må ha både regn og sol, og det vet jeg ikke om vi får i fremtiden. Det blir enten sol eller regn, sier forfatteren.

Skogbranner tente engasjementet

Miljøbevisstheten er en kompromissløs hjørnestein i Gert Nygårdshaugs forfatterskap. Mest kjent er han for romanen Mengele Zoo (1989) om ødeleggelsen av regnskogen i Latin-Amerika.

– Hvordan begynte engasjementet ditt?

– Jeg tror det har vært der hele livet. Jeg er oppvokst på gård. Men det fikk fart da jeg dro til Sør-Amerika fra slutten av 80-tallet og så hva som skjedde med regnskogen der.

– Hva så du da?

– Jeg lærte mye om regnskogen. Indianerne. Hvordan de benyttet seg av naturen som fantes. Jeg så mye brutalitet. Det kom inn store selskaper som satt fyr på regnskogen på jakt etter tresorter eller mineraler de kunne utvinne. Selv om Regnmakeren foregår langt unna regnskogen, så slipper man heller ikke her unna en opprivende skogbrann.

– Det er en forferdelig fryktskapende ting, når du ser store skoger som brenner. Det skaper frykt i menneskesinnet, sier forfatteren.

– Hvorfor tror du at miljøengasjementet har blitt så viktig i forfatterskapet ditt?

– Jeg vil gjerne bruke det talentet jeg har som forfatter til å skrive om miljø, og det kommer jeg til å fortsette med. Vi står ovenfor problemer som verden aldri har stått ovenfor før, sier han.

En landsby i seg selv

Selv om Nygårdshaug har skrevet over 40 bøker, har han en allsidig yrkesbakgrunn. Den ligner på sitt vis sin egen lille landsby. Dette sammen med en tilgjengelig litterær stil kan være en av årsakene til at Nygårdshaug har en bred folkelig leserskare.

– Du har vært snekker, sjømann, tømmerhugger, filosofilærer og leder på ungdomsklubb. Det er ikke den typiske opptakten til et forfatterskap. Hva tror du at bakgrunnen din betyr for bøkene dine?

– Det tror jeg betyr veldig mye. Jeg har en ballast som gjør at jeg kan skrive sannferdig om mye. Jeg opplever en veldig nær og god kontakt med lesere jeg møter som jeg kommer på bølgelengde med. Jeg føler at jeg har lesere i alle aldersgrupper og begge kjønn. En 18-åring kan komme til meg og si at Mengele zoo er det beste han har lest. Så kan det komme en 80-åring og si det samme. Når jeg drar på forfatterbesøk tar jeg gjerne med meg deler av sommerfuglsamlingen min. Det skaper miljøengasjement. Da blir jeg glad. Jeg føler at jeg gjør noe meningsfullt som forfatter.