Fredrik Backman er tilbake: Les første kapittel av «Folk med angst»

23. september er Fredrik Backman endelig klar for å få norske lesere til å le og bli varme om hjertet igjen. Med komedien «Folk med angst» viser han med stor empati hvor lett det kan være å kjenne seg igjen i mildt sagt skakkjørte voksne. Les første kapittel allerede nå!

Fredrik Backman (f. 1981) debuterte i 2012 med En mann ved navn Ove, som ble en suksess over store deler av verden. Den er også filmatisert. Nå er han tilbake i storform! (Foto: Linnéa Jonasson Bernholm)

Fredrik Backman (f. 1981) debuterte i 2012 med En mann ved navn Ove, som ble en suksess over store deler av verden. Boka ble filmatisert og to ganger Oscar-nominert i 2017. Folk med angst er hans sjette roman – en komedie om et gisseldrama som av alle steder kommer til å foregå på en leilighetsvisning.

Vi møter en mislykket bankraner som låser seg inne sammen med en overentusiastisk eiendomsmegler, to bitre Ikea-misbrukere, en høygravid kvinne, en suicidal mangemillionær og et kaninhode. Til slutt gir raneren opp og frigir alle gislene, men da politiet stormer leiligheten er den tom …

I en serie dysfunksjonelle vitneavhør får vi høre alles versjon av hva som egentlig skjedde. Derfra utvikler det seg til et klassisk puslespill-mysterium rundt spørsmålene: Hvordan lyktes raneren med å flykte? Hvorfor er alle så sinte? Og hva er det egentlig som er feil med folk nå for tiden?

Det er tonen som gjør Fredrik Backman så spesiell […] Han gjør stadig hverdagslige observasjoner som setter ord på skavankene våre og krydrer med humor i overraskende vendinger […] Fredrik Backman er en av de svært få samtidsforfatterne som lykkes i å skildre mannlig ensomhet.

Dagens Nyheter (Sverige)

Første kapittel av «Folk med angst»:

Et bankran. Et gisseldrama. Et pistolskudd. En trappeoppgang full av politifolk i ferd med å storme en leilighet. Det var enkelt å havne her, mye enklere enn man kanskje tror. Det eneste som skulle til, var en eneste veldig, veldig dårlig idé.

Dette er en historie om mange ting, men mest av alt om idioter. Derfor skal det nå med én gang sies at det er veldig enkelt å erklære andre mennesker for å være idioter, men bare hvis man glemmer at det nesten alltid er idiotisk vanskelig å være menneske. Særlig hvis man har andre mennesker som man prøver å være et noenlunde godt menneske for.

For det finnes så ubegripelig mye hvert eneste menneske forventes å takle nå for tiden. Man skal ha en jobb og et sted å bo og en familie, og man skal betale skatt og ha rent undertøy og huske passordet til det fordømte trådløse nettet. Noen av oss klarer aldri å få kontroll over kaoset, så livene våre bare går videre, jorden raser av sted i to millioner kilometer i timen gjennom verdensrommet, og vi skjelver panikkslagne omkring på overflaten som henslengte sokker. Våre hjerter er såpestykker som glipper ut av hendene våre så snart vi slapper av et sekund, da flakser de av gårde og blir forelsket og knust, bare sånn helt uten videre. Vi har ingen oversikt. Så vi lærer oss å late som, hele tiden, med jobbene våre og ekteskapene våre og barna våre og alt annet. Late som om vi er normale, at vi har en allmenndannelse, at vi skjønner hva «amortisering» og «inflasjonstakt» betyr. Sannheten er at vi vet like mye om sex som vi vet om USB-ledninger, og de små jævlene må vi ha fire forsøk med hver eneste gang. (Feil vei, feil vei, feil vei, NÅ gikk den inn!) Vi later som om vi er gode foreldre når det eneste vi egentlig gjør, er å gi ungene mat og klær og litt kjeft hvis de tygger en tyggegummi de har funnet på bakken. Vi hadde akvariefisker en gang, og de døde alle sammen, og vi vet liksom ikke en døyt mer om barn enn om akvariefisker, så dette ansvaret skremmer livet av oss hver morgen. Vi har ingen plan, vi prøver bare å komme oss gjennom dagen, for i morgen kommer det en ny.

Noen ganger har vi vondt, så forferdelig vondt, og grunnen er ikke noe annet enn at huden vår ikke føles som vår egen. Noen ganger får vi panikk, fordi regningene skal betales og vi må være voksne og vi vet ikke hvordan, for det er så forferdelig fortvilet enkelt å mislykkes med å være voksen.

For alle elsker noen, og alle som elsker noen, har hatt noen desperate netter der vi har ligget våkne og prøvd å regne ut hvordan vi skal ha råd til å fortsette å være mennesker. Noen ganger får det oss til å gjøre ting som i ettertid virker ubegripelige, men som akkurat da føltes som den eneste utveien.

En eneste skikkelig, skikkelig dårlig idé. Det er alt som skal til.

En morgen gikk for eksempel en 39-åring hjemmefra med en pistol i hånden, og det var jo, når man ser det sånn i ettertid, virkelig forbløffende idiotisk. For dette er altså en historie om et gisseldrama, men det var ikke meningen. Eller, det vil si, det var meningen at det skulle bli en historie, men det var ikke meningen at det skulle bli et gisseldrama. Det var meningen at det skulle bli et bankran. Men så hadde det seg slik at alt gikk lite grann til helvete, for noen ganger gjør bankran det. Så den 39 år gamle raneren flyktet, men hadde ingen fluktplan, og det er med fluktplaner akkurat som ranerens mor alltid sa da raneren som liten glemte isbitene og sitronskivene på kjøkkenet og måtte løpe tilbake: «Det man ikke har i hodet, får man ha i beina!» (Det bør vel nevnes at ranerens mor, da hun døde, besto av så mye gin og tonic at man på grunn av eksplosjonsfaren ikke våget å kremere henne, men hun kunne jo ha gode råd å gi for det.) Så etter bankranet som ikke ble et bankran kom selvfølgelig politiet, og da løp raneren så fort bena bar, ut på fortauet og over gaten og rett inn gjennom første og beste dør. Det er kanskje litt drøyt å kalle raneren «idiot» bare for det, men … ja, du vet. Forbanna smart var det vel iallfall ikke. Døren førte nemlig til en trappeoppgang, uten andre utganger, så raneren hadde ikke noe annet valg enn å løpe oppover.

Det hører med til saken at denne raneren hadde en helt normal 39-årings kondisjon. Raneren var altså ikke en av disse storby-39-åringene som håndterer sine førtiårskriser ved å kjøpe svindyre sykkelbukser og badehetter fordi de har et svart hull i sjelen som spiser Instagram-bilder, men snarere den typen 39-åring som daglig konsumerer ost og hvetemel på en måte som rent medisinsk må kategoriseres mer som et rop om hjelp enn et kosthold. Raneren nådde altså øverste etasje med alle slags kjertler vidåpne og et åndedrett man normalt bare forbinder med den typen selskapsklubber som krever et hemmelig passord gjennom en luke i døren før man får komme inn. Sjansene for å slippe vekk fra politiet var på dette tidspunktet altså, mildt sagt, ikke-eksisterende.

Men ved en ren tilfeldighet snudde raneren seg akkurat da og oppdaget at døren inn til en leilighet sto åpen. Den leiligheten var tilfeldigvis til salgs, nemlig, så der inne var det åpen visning, full av interessenter. Der snublet altså raneren inn, pesende og gjennomsvett med pistolen parat, og det var slik det ble et gisseldrama.

Og, ja, siden ble det som det ble: Politiet omringet gården, journalister dukket opp, det kom på TV. Alt sammen varte i noen timer. Så ga raneren selvfølgelig opp. Det fantes jo ikke noe annet valg. Så alle åtte personer som var holdt som gisler, sju interessenter og en eiendomsmegler, ble sluppet fri. Et par minutter senere stormet politiet leiligheten. Men da var den tom.

Ingen vet hvor det ble av raneren.

Det er vel egentlig alt du trenger å vite sånn på for hånd. Nå begynner historien.