Erik Fosnes Hansens hummerliv

I sin nye bok tar Erik Fosnes Hansen oss med til den norske fjellheimen. Handlingen er lagt til 1982, en tid da det begynte å gå riktig dårlig for de tradisjonelle norske høyfjellshotellene. Nordmenn var i ferd med å utvikle nye ferievaner, blant annet seilte «Syden» opp som et farlig alternativ. Et hummerliv handler om en familiebedrift i rask nedgang og den vanskelige prosessen dette er for eierne. Livsløgnen blir en viktig del av løsningen, helt til det ikke går lenger.

Det knytter seg alltid store forventninger til Erik Fosnes Hansen. Utfordringen er at vi tror vi har ham: en genierklært forfatter som gir oss storslagne, intellektuelle romaner. Vi forventer hele tiden mer av det samme og så får vi noe helt annet – i hvert fall tilsynelatende noe helt annet. Sånn var det da Løvekvinnen kom og slik er det nå. Ved første blikk er årets bok, Et hummerliv, en uventet burlesk og underholdende slektskrønike.

Der ligger du, store hotell, nesten tomt, som en sovende drage i høstskumringen. I vår bestefars hus er det mange rom, men kun få er belagt og enda færre bestilt.  

Allerede fra første kapitel setter fortelleren oss lesere på prøve. Fortelleren er Sedd, en forlest og veslevoksen ung mann som forelsker seg i nye ord og floskler som må utprøves i tide og utide. Å lese denne historien blir derfor enklere hvis du klarer å hensette deg selv til egen barndom og ungdom. Prøv å huske hvordan det var, hva du fikk med deg av informasjon og hvilke ord du brukte. Forestill deg at du ligger på et loft og titter ned gjennom sprekkene i gulvet til etasjen under hvor de voksne holder til. Noen ganger får du med deg det som skjer, andre ganger foregår handlingen utenfor synsfeltet.  Da kreves det at du evner å sette sammen bruddstykkene på riktig måte.

Det som ikke er uventet er at også Et hummerliv er et overflødighetshorn av en bok, slik alle bøkene til Fosnes Hansen er. Det er så mange detaljer å feste seg ved, så mange nye emner å lære noe om. Emner Erik Fosnes Hansen har studert og som han på en elegant måte vever inn i fortellingen.  Noe jeg har sansen for er det kontinentale blikket Fosnes Hansen har. Går det an å tenke seg ham som noe annet enn en norsk forfatter, kanskje en tysk forfatter som tilfeldigvis skriver på norsk? Vi har ingen som er maken her i landet.

«Seine Texte haben, was große Literatur ausmacht, Zauber und Geheimnis, eine unergründbare Zwischenebene, auf der das Nichtgesagte oder das Unsagbare mitschwingt.» NEUE ZÜRCHER ZEITUNG

Wenche Myhre har en birolle i "Et hummerliv". Det er rimelig å tro at hennes tyske hit av året ble hyppig spilt på Fåvnesheim.
Wenche Myhre har en birolle i «Et hummerliv». Det er rimelig å tro at hennes tyske Schlager av året ble hyppig spilt på Fåvnesheim.

Erik Fosnes Hansen har sagt i et intervju med Bok og samfunn at mennesket ikke har røtter, det har føtter. Det gjør at vi kan forflytte oss, lære noe nytt, utvikle nye perspektiver, ja kanskje til og med bli en annen. Ingen er dømt til å bli værende på Grorud for alltid. Helt fra debuten med Falketårnet har jeg tenkt på Erik Fosnes Hansen som europeer mer enn nordmann. Tyskere, sveitsere og og østerrikere ser da også på Erik Fosnes Hansen som sin, slik de gjør med Wenche Myhre. Definitivt «einer von uns» – en av oss, men med dette eksotiske anstrøket fra fjellandet der oppe, som tyskere har et så romantisk forhold til.

Når du velger forflytning, er det noen ganger styrt av tilfeldigheter. Ofte begynner det med litteraturen du leser som barn. Sedd er et barn. Han har forsynt seg med informasjon fra det som er tilgjengelig på hotellet: Lille Lord Fauntleroy, historiebøker, tyske verb, Aftenposten, frimerker, Skikk og bruk, reklameplakater for Hurtigruten og fjernsynsprogrammer om sveitsiske urmakere – dette er 1980-årenes NRK, må vi huske. Vel, jeg hører jo at dette kan bli forvirrende, så la oss vende tilbake til Et hummerliv og Sedds norske høyfjellshotell.

Jeg føler en spesiell godhet for den østerrikske bestemoren. I studietiden i Wien hadde jeg gleden av å bli kjent med flere sånne som henne. Dette var for øvrig omtrent samtidig med

 

at skandalene sto i kø på Fåvnesheim. Jeg har derfor ingen problemer med å forstå bestemor Sisi. Riktignok er Østerrike et land hvor de fremdeles – både i 1982 og i 2016 – klamrer seg til fortiden, den gangen de hersket over de fleste folkeslag mellom Krakau og Dubrovnik, mellom Innsbruck og Kronstadt. Folkeslag som bestemor Sisi nærer en dyp forakt for – utakknemlige som de var over å bli styrt og opplyst fra det keiserlige Wien.

Den østerrikske spesialiteten Marillenknödel er et bakverk som består av flere lag. Foto: Werner Edlauer
Den østerrikske spesialiteten Marillenknödel er et bakverk som består av flere lag. Foto: Werner Edlauer

Sett med særnorske øyne vil den gamle østerrikerinnen antagelig fortone seg som en karikatur. Men hva om vi tenker at det er omvendt, at det er Norge som er karikaturen? Ingen utenfra tror at Norge er sant før de kommer hit. For å overleve må man derfor søke tilflukt i det normale. I dette tilfellet består normaliteten av østerrikske delikatesser som Sachertorte og Marillenknödel. Denne overlevelsesmekanismen er imidlertid ikke noe spesielt for østerrikere. Jeg har sett nordmenn i utlandet samle seg rundt pepperkaker og gløgg mens de betrakter de nye omgivelsene med stor skepsis. I bestemor Sisis tilfelle er det i hvert fall forståelig.

En hummer skal visstnok ikke vandre særlig mer enn fem hundre meter i løpet av et år. På Fåvnesheim Høyfjellshotell er de motvillig fraktet langveisfra for å lide seg gjennom tilværelsen i en glassbeholder før de, som det heter i romanen, blir «iført dødens røde kardinaldrakt». Hummerlivet på Fåvnesheim kan muligens ses som kortversjonen av det som skjer i boken. Men så var det dette med at forfatteren Erik Fosnes Hansen ikke har så mye til felles med hummer når det gjelder bevegelsesmønster. Vi snakker heller om en kunstner som beveger seg uanstrengt mellom ulike habitat.

La deg derfor ikke lure av fortellerstemmen i Et hummerliv. Det er nemlig ikke bare én. Ved en for rask lesning av denne romanen kan det fort skje at du ikke får øye på lagene. Her er det – som i hotellet på Fåvnesheim – mange skjulesteder, hulrom under store steiner og sprekker i fasaden det kan lønne seg å utforske.

Og Erik Fosnes Hansen? Har vi ham nå? Nei, det kan jeg aldri tenke meg. Her blir det nok heller mange overraskelser i årene som kommer.

Jeg fikk forresten lyst til å forsøke meg på å lage Marillenknödel igjen da jeg leste boken, det er minst tredve år siden sist. Muligens blir det ny blogg om det før jul.



LES MER:

HØR BOKPOD MED ERIK FOSNES HANSEN

LES MER OM BOKEN OG ERIK FOSNES HANSEN PÅ VÅRE NETTSIDER