På innsiden av bedehusmiljøet

Jeg har aldri likt religiøse sekter. De gir meg angst. Da jeg skulle ut av inngangsporten vår her på Majorstuen på lørdag, ble jeg møtt av en velkledd kvinne og en liten pike som ringte på dørklokkene hos oss. Jeg satte opp et vennlig smil, helt til jeg oppdaget hva hun holdt i hånden. Vakttårnet. Dette intolerante dommedagsheftet – dette er altså kun min personlige mening –  som vekker så sterk motvilje hos meg. Tankene går til min barndom, da vi ble oppsøkt av Jehovas Vitner på sykkel med ordene «Herren kommer til høsten». Et utsagn som skremte oss inn i huset og som fikk min mor til å låse døren.

Misjonsoppdrag
Vel ute i Bogstadveien viste det seg at Jehovas Vitner ikke bare var på vår dør, de var overalt. På hvert bidige hjørne langs Bogstadveien sto det en liten gruppe av dem, pent kledd i dress og skjørt – og med et underlig lys i øynene. De var tydeligvis ute på årets store misjonsoppdrag i Oslos lekreste handlegate. De fleste handlende gikk i en halvsirkel utenom dem, ingen virket særlig interessert. Nesten som om de var romfolk med tiggerkrus fra Deli de Luca. Bare at her var det noe annet i tillegg – ikke nød, men religiøs overbevisning. Jeg følte et sterkt ubehag, som om jeg ble invadert. Og hele tiden dette underlige lyset i øynene deres – hvor tar de det fra?

Jeg har mine tidligste barndomsminner fra vekkelsesmøtene på Sion; varme, dampende affærer som kunne vare i timevis med sang, flammende taler, gråtende vitnesbyrd, bekjennelser og tilgivelse, frelse, åndsdåp, besvimelser.

Oppstandelse
I sin nye roman Oppstandelse tar Eivind Buene oss med til de små, stygge bedehusene vi finner så mange av langs norske landeveier. Noen av dem er forlatt, de fleste er forfalne. De ser stusslige ut når man betrakter dem utenfra. Men, som Buene skriver, har du levd på innsiden av dem, ser du ikke den stakkarslige takpappen eller de glisne vinduene fordi du forbinder det med fellesskap og menneskelig varme. Disse små bedehusene betyr fellesskap og gudsdyrkelse. I Oppstandelse får vi bli med på innsiden.

Eivind Buenes roman består av to hoveddeler: en religiøs og en seksuell.
Eivind Buenes roman består av to hoveddeler: en religiøs og en seksuell.

Eivind Buenes roman er inndelt i flere bøker og kapitler, men har egentlig to hoveddeler: en religiøs og en seksuell. Begge disse livsområdene spiller en vesentlig rolle for hovedpersonen David, som søker etter ekstasen i eget liv.

Religiøs radikal
I den første delen følger vi Davids oppvekst i en pinsemenighet på Østlandet. Det er et overraskende frilynt hjem han vokser opp i, men i tillegg til familiemedlemmene befolkes hjemmet av Gud, Jesus og Den hellige ånd. Det er altså mange å forholde seg til i det lille huset. I tenårene blir David mer og mer religiøs radikal. Sammen med likesinnede begynner han å misjonere. Amerikanske predikanter er de store idolene. Høydepunktet i den første delen av romanen er utflukten til Uppsala og Livets Ord, hvor predikanten Ulf Ekman holder vekkelsesmøte.

Guddommelige Carola Häggkvist blir det første objektet for Davids seksuelle oppvåkning
Guddommelige Carola Häggkvist blir det første objektet for Davids seksuelle oppvåkning

Samtidig begynner Davids seksuelle oppvåkning. Først gjennom et svermerisk avstandsforhold til den guddommelige Carola Häggkvist, deretter et adskillig mer håndfast forhold til pastorens lærevillige datter. Eivind Buene lar overgangen skje gradvis og leder oss over til et nytt kapitel i hovedpersonens liv.

Ekstase
I annen del treffer vi David igjen. Han er blitt en anerkjent kunstner og er gift med Vilde. Sammen med henne har han funnet religiøs ekstase på et annet område, nemlig det seksuelle. Det ligger i sakens natur at dette etter hvert også må inkludere andre mennesker. De finner sine likesinnede i ekteparet Kim og Kamilla, som de leier et feriehus sammen med. Sammen forsøker de å frigjøre seg fra tradisjonelle bånd og egen sjalusi ved å tøye egne grenser. Men hvor langt kan man egentlig gå før det er gått for langt?

Det å ha blitt sett av Guds øye, tenkte han. Det er ingenting som kan måle seg med det. Den Hellige Ånds nærvær. Nesten ingen ting, Kjente han ikke noe lignende i går, sammen med Kamilla? Sammen med Kamilla og Vilde. Og Kim. Alle fire nakne og levende, sprellende på lakenet. Var ikke det en hellig stund?

Religion og seksualitet
Religion og seksualitet har kanskje mer med hverandre å gjøre enn vi tror. Eivind Buene trekker opp noen tråder mellom områder vi kanskje trodde var helt adskilte. Dette er en stor roman – både med hensyn til emnene den tar opp og målt i sidetall. Eivind Buene er kanskje mer kjent som komponist enn han er som forfatter. Det er håp om at hans fjerde bok Oppstandelse kan endre på det.

Man vet ikke hvor langt man kan gå før man har gått for langt.