Beate Grimsrud om sin tøffe kamp mot sykdom og dødsangst

Forfatteren Beate Grimsrud
Foto Ulrica Swenger

Jeg er syk.

Jeg fraktes gjennom Södersykehusets korridorer og saler av driftige arbeidsmaur. Alle bidrar med sitt strå til denne kjempestakken for at oppholdet skal bli best mulig for meg. Portøren forteller at han er redd for heiser mens han kjører seks etasjer opp med meg, og at jeg skal til favorittrommet hans på avdeling 36, der han selv vil ligge hvis det blir nødvendig. Jeg har utsikt over helikopterdekket og Årstavikens grønnsvær. Jeg ligger der med min syke kropp og uro, men ler litt når den hyggelige sykepleieren også banker på døren på vei ut av rommet mitt. Jeg vil også banke meg ut akkurat nå. Ut i solen og sommerværet.

Puls, blodtrykk, hvite blodlegemer, infeksjonsverdi og feber måles uopphørlig. Alle arbeidsmaurene har sin oppgave. Jeg er Dronningen i dramaet. Jeg kan ikke gjemme meg. Jeg er en fange. Jeg vil så gjerne gjøre feberkurven min til lags. Jeg gjør ikke det. Den finnes allerede i dataene deres. Jeg kan ikke gjemme meg i skogen og smugrøyke. Å være pasient er å blotte strupen som en hund. Som å stå på en scene med bare sykehuspersonale i salongen. Teppet går aldri ned. Replikkene har kropp på ordentlig.

***

Et helikopter lander i mørket utenfor vinduet og ut stiger en som i hvert fall selv kan gå over til rullestolen som venter, og etter kommer en pårørende. Alle disse pårørende, tenker jeg. Som står ved siden av uten makt til å styre forløpet med sin gode vilje. Det er kanskje dem det er mest synd på.

Det er fredag og jeg har ikke spist siden mandag og har ikke savnet det. Jeg la ned alle behov og alle vaner. Tenkte at jeg hadde sluttet å spise. Sluttet å høre på musikk i ørepropper. Sluttet å spise nikotintyggegummi. Sluttet med sovemedisin. Sluttet å drikke brus om natten. Sluttet å sove dårlig. Sluttet.

Etter flere netter med tall på skalaer som peker i feil retning tenker jeg: Måles tankene mine også? Hvordan tenke da? Jeg har spilt fotballkamper, gått boksematcher og lange skiturer med tung sekk i hard blåst og tjukk tåke. Jeg har hatt tøffe kamper med tekster i bokskriveriet mitt. Men denne natten har jeg en tøffere kamp mellom dødsangst og oppbyggelige tanker. Som blåveisen kan jeg løfte et lokomotiv. Man blir så sterk som man må, som Emil fra Lønneberget sa.

Under morgenrunden kommer legen inn og sier ordene: Det har snudd.

Tre magiske ord.

Sykepleieren åpner vinduet. Det bores utenfor. Samme rumlingen slipper ut fra skallen min, skuldrene og ryggen. Sykepleieren kommer tilbake med favnen full av blomster. Jeg er blitt blomsterbud, sier hun.

Jeg spiser og skriver og alle vanene mine kommer tilbake til meg som et gammelt jeg å smyge ned i. Det har vært stille på helikopterdekket i dag. Da tenker jeg tilbake på når det landet sist. Spoler i hukommelsen. Det var ikke en dame og en eldre mann som kom ut av helikopteret. Det var en mor og hennes halvstore sønn. Hva er verst? Å være alvorlig syk selv og ha barn. Eller å ha et alvorlig sykt barn?

***

Ved middagen sitter jeg for første gang i kafeteriaen seks etasjer oppe med en fantastisk utsikt. Men det jeg ser i glipen under persiennene er noen bein som går fram og tilbake der ute i luften. Jeg drar opp persiennene og finner fram mobilen. Så fotograferer og filmer jeg om hverandre to illgrønne bygningsarbeidere som monterer ned det stillaset de står på. Jeg hører gjennom vinduet at de ikke snakker svensk. Håper sikkerhetsforanstaltningene er i orden. Det er forferdelig langt ned. Jeg tenker nok en gang at Sverige har reddet meg. Alt er forberedt på at jeg ikke skal dø før tiden. Sykehuset står ferdigbygget. Legene, sykepleierne, hjelpepleierne, terapeutene, fysioterapeutene. Alle ferdigutdannet. Pillene klare i glasset. Skallpelene slipt, antibiotikaen oppfunnet og klar i sprøytene sine. Kan man velge sitt land? Jeg har valgt. Jeg kan det, men mange kan det ikke. Skal et land kunne velge innbyggerne sine? Alle land gjør det.

Det er som i skolegården når fotballag skal velges. De opplagte velges først. Deretter blir det en flokk som fordeles litt tilfeldig. Så står det noen igjen som ikke får være med på kampen i det hele tatt. De papirløse, for eksempel. De som bor i en flyktningleir. De og andre som vi gjør usynlige. De sto der en stund som barn, som menneske og håpet å bli valgt. Håpet at nå snur det. Men det gjorde ikke det.

***

Å være inne og kikke ut, er å ikke se hele bildet. Jeg kan ikke engang som forfatter ikle meg en annens klær. Det jeg vet nå er at helsevesenets blikk i lang tid framover kommer til å kikke inn i mig, som et av livets vilkår jeg ikke kan kjøpe meg fri fra.

Denne teksten er oversatt av Cecilie Winger og ble første gang publisert i Aftonbladet