Barna ble stjålet fra foreldrene – og solgt for profitt

Barna fra elven, basert på virkelige hendelser, minner oss på at selv om veiene i livet vårt kan føre oss til mange steder, glemmer hjertet aldri hvor det hører til.

Bilde av et barn som holder en bamse og gamle avisutklipp av barn
«En av årets beste bøker (…) Det er umulig å ikke bli fanget inn i denne nærmest perfekte romanen. Den invaderer hjertet ditt fra de første sidene og blir der lenge etter at du er ferdig med boken.» The Huffington Post

Barna fra elven har ligget over ett år på New York Times bestselgerliste, og ble i 2017 kåret til beste historiske roman på det store nettsamfunnet Goodreads, stemt fram blant nesten 4 millioner lesere. Nå har den også nådd bestselgerlisten i Norge.

Romanen handler om en søskenflokk som ulovlig blir tatt fra foreldrene og plassert på et barnehjem i Memphis på slutten av 1930-tallet. Vi følger søsknenes ulike skjebner, og parallelt i nåtid, hvordan barnebarnet til en velstående eldre kvinne kommer på sporet av noe som får henne til å stille spørsmål om sin egen bakgrunn.

Romanens grusomme bakteppe

Høsten 1950 ble Memphis-avdelingen av Tennessee Children’s Home Society lagt ned. Bestyreren av barnehjemmet hadde kort tid i forveien dødd av kreft, 59 år gammel. Hennes død hadde imidlertid ingenting med nedleggelsen å gjøre, hjemmet ble stengt etter avsløringer om hvordan hun hadde operert som bestyrer.

Gjennom flere tiår hadde Georgia Tann solgt barn til rike og mektige barnløse, inkludert politikere og Hollywood-stjerner, Joan Crawford var en av dem, og skaffet seg selv enorme inntekter, i dagens valuta rundt 70 millioner dollar.

De stjålne barna

Barna fra elven: julebarn
Tre søsken i en avisreklame. «The Christmas Baby» var en populær, årlig utlodning av barn i Memphis-avisene i en årrekke. Foto: Preservation and Special Collections Department, University Libraries, University of Memphis

Men historien er langt mer hårreisende enn økonomisk grådighet og underslag. Mange av barna var verken foreldreløse eller plassert frivillig på barnehjemmet. De var rett og slett stjålet – fra offentlige fødeklinikker, fra verandaer, på vei til skolen, fra husbåter, alle fra fattige familier. 5000 barn kom til barnehjemmet på den måten.

Hvordan barna ble behandlet på institusjonen er heller ingen fornøyelig historie. Mange ble riktignok bortadoptert raskt, de blåøyde og lyshårete var særlig ettertraktet, men det anslås at rundt 500 barn bare forsvant, døde etter sult, mishandling eller overgrep.

«Vil du ha en ekte, levende julegave?»

Byens borgere kunne jevnlig se avisannonser fra barnehjemmet med fotografier av nydelige spedbarn og småbarn, med overskrifter som: «Din, hvis du ønsker det», «Vil du ha en ekte, levende julegave?» Og: «George vil gjerne kaste ball, men han trenger en pappa.»

Beskyttet av mektige personer

Georgia Tann ble sett på som «den moderne adopsjons mor».

Hvordan kunne dette pågå i tiår etter tiår uten å bli oppdaget? Vel, Georgia Tann hadde høy anseelse, hun beveget seg i innflytelsesrike kretser, og ble sett på som «den moderne adopsjons mor». Når Tann ble intervjuet om virksomheten sin, fremhevet hun fordelene ved at barn fra «lavtstående» foreldre ble plassert hos mennesker «av en høytstående type». Til og med Eleanor Roosevelt spurte henne til råds da hun arbeidet med velferd for barn.

Arkivene hemmeligstemplet

«George vil gjerne kaste ball, men han trenger en pappa.» Foto: Preservation and Special Collections Department, University Libraries, University of Memphis

Etter at barnehjemmet ble stengt, skulle virksomheten etterforskes, men det ble øyeblikkelig blokkert av mektige personer med hemmeligheter. Lovgivende og politiske myndigheter vedtok lover som legaliserte selv de mest tvilsomme adopsjonene til Tann, og forseglet arkivene.

Den generelle offentlige oppfatningen var at siden barna var hentet ut av fattigdom og plassert i privilegerte familier, var det best at de fikk bli der de var. Tusenvis av foreldre fikk aldri vite hva som skjedde med barna deres.

Georgia Tanns arkiver ble ikke åpnet før i 1995. For mange foreldre og adoptivbarn, som hadde sørget over tapene sine hele livet, var det for sent.



Ønsker du flere boktips – meld deg på nyhetsbrev her!