Axel Jensens fire klassikere: Fra kontroversiell beat-litteratur til absurd sci-fi

I lys av den nye monumentale Axel Jensen-biografien, trekker vi frem bøkene du kan glede deg over å ikke ha lest enda.

Portrett av Axel Jensen
Axel Jensens bøker skapte kontroverser og et helt eget rom og et nytt språk i den norske litteraturen. Vi har plukket ut det viktigste fra forfatterskapet hans.

Med Bragepris-nominasjon og terningkast 5 i VG har Torgrim Eggens Axel Jensen-biografi fått en pangstart. Det drøyt 600 sider lange verket, som har tatt ni år å skrive, er den første uautoriserte biografien om en av våre mest myteomspunne forfattere.

Blant historiene som har blitt fortalt av og med Axel Jensen, er det ikke alltid lett å skille løgn fra sannhet. Å være Jensens biograf, er å ta høyde for at forfatteren til enhver tid lyver om seg selv, skrev Torgrim Eggen i et innlegg her på Boktips. Biografien er derfor en medrivende rollercoaster-historie om et uforutsigbart og vilt forfatterliv preget av utstrakt rusbruk, utroskap og vold. En fortelling om pølsemaker-arvingen som valgte å bli bohem og en av landets hippiekultur-pionerer.

Men det er ikke bare Jensens personlige liv som er verdt oppmerksomhet. I sentrum står selvfølgelig bøkene han skrev. Bøker som skapte kontroverser og et helt eget rom og et nytt språk i den norske litteraturen.

Selv om det ikke kreves å lese hans egne bøker for å få glede av biografien, er det selvfølgelig langt på vei å anbefale.

Så enten du er for ung til å ha fått med deg Jensens forfatterskap, eller bare ikke har fått tiden til å gå opp – her er tipsene til hvor du skal starte og hvorfor.

Finn frem godstolen, for denne vinteren står i Axel Jensens tegn.

1. Ikaros (1957)

I gresk mytologi er Ikaros den som forsøkte å flykte fra fangenskap ved hjelp av vinger festet med voks. I det han flyr for nærme sola, smelter voksen og Ikaros faller ned.

Det er med andre ord frihetens betingelser (blant annet) Axel Jensen prøver å si noe om i hans andre roman, Ikaros, fra 1957.

(Riktignok regnet Jensen dette som sin debut: «Han tok ikke Dyretemmeren (fra 1955, journ. anm.) på fullt alvor, og det er ikke helt sikkert at vi skal gjøre det heller», skriver Eggen i biografien).

Vi blir tatt med på en ung manns reise på et lastebilplan gjennom Sahara, og hans tid som eremitt i en steinhytte i ørkenen. Ikke helt ulikt Jensens egen reise gjennom Sahara i 1952 – og Jensen insisterte selv på at boka langt på vei er selvbiografisk. Biografien til Eggen viser derimot at det er en sannhet med modifikasjoner.

Uansett er dette er en reise utenom allfarvei, en skildring utenom det vanlige, og en tilnærming til både livet og litteraturen som krever hele deg.
Boka ble en generasjonsklassiker og en pioner innen den norske beat-litteraturen. I følge Norsk Biografisk Leksikon, blir boka ofte regnet som Jensens viktigste verk.

2. Line (1959)

Der Ikaros er den reisendes fortelling, forteller Line om den hjemvendtes rastløshet. Tilbake i Oslo fra et lengre utenlandsopphold, forelsker hovedpersonen Jacob seg i vestkant-jenta Line.

Jazzen er det åpenbare lydsporet når Line tar med Jacob inn i hennes bekymringsløse borgerlige vennekrets. Livene deres ligger langt fra hans eget, preget av foreldrenes tidlige død, og den vekselvise over- og underlegenheten han føler på, gjør at han aldri helt kan passe inn.

Det som begynner som en historie om ung kjærlighet, får snart sine mørke undertoner. Boka ble svært kontroversiell i sin samtid, både på grunn av de seksuelle undertonene og skildringene av vestkant-ungdommens dekadanse: «I sin tid unnlot Aftenposten å anmelde Line, fordi romanen lå under deres verdighet, det vil si at de oppfattet den som uanstendig», skriver Eggen i biografien.

Dagbladets Fredrik Wandrup skriver: «Som en blanding av Knut Hamsun og Jack Kerouac forførte Jensen leserne og fanget epokens rotløshet i ord og rytmer. […] Les Line og drøm deg tilbake til svunne dager.»

Filmatiseringen av boka fra 1961, med Toralv Maurstad i hovedrollen, ble plukket ut til hovedkonkurransen i Cannes. Hele filmen ligger tilgjengelig på Youtube, og inneholder blant annet denne scenen fra en romantisk seiltur – kanskje norsk filmhistories første toppløs-scene som, i likhet med boka, ble svært kontroversiell i sin samtid:

3. Epp (1965) og Lul (1992)

Hopp noen år frem i tid, og Jensen innleder en ny fase i sitt forfatterskap med det han kaller «science-faction»-romanen Epp. Her er det bort fra vagabond-takter og Oslo-skildringer, og over til en samfunnskritisk fremtidsfortelling om byen Oblidor.

Her bor Epp i en blokkleilighet blant hundrevis av identiske blokkleiligheter. Epp er lavt på rangstigen i dette dystopiske samfunnet, og bruker mesteparten av tiden i leiligheten på å perfeksjonere kunsten å koke egg, og å fundere over naboenes veggtapeter.

Språket er preget av Jensens unike lek og eksperimentering – et forestilt fremtidsspråk fullt av anglifiseringer og gate-sjargong.

Det oblidoriske universet fortsetter i oppfølgerromanen Lul, om den analfabete «sex-biss-arbeideren» med samme navn som boka. Lul er naboen til Epp, og i håp om å vinne en romankonkurranse, bestemmer hun seg for å fortelle «storyen om seg selv» til en transkribent-robot. Intet mindre.

Epp, Lul og tredjeboka Og resten står skrivd i stjernene er et perfekt sted å starte for deg med smak for det absurde og dystopiske, eller satiriske og humoristiske: «Spæjsa!», for å si det på Jensensk.