Alle vi ensomme – et intervju med Lars Saabye Christensen

Nils-Øivind Haagensen intervjuer Lars Saabye Christensen om det private, skapende ensomhet, og fire tiår med Seb, Kim, Gunnar og Ola.

Portrett av Lars Saabye Christensen
«Jeg merket med denne boken her at det skjedde ting rundt som grep inn i skriveprosessen som gjorde at jeg begynte å reflektere over hele forfatterskapet mitt,» sier Lars Saabye Christensen, her intervjuet av Nils-Øivind Haagensen. (Foto: Anne Valeur)

Lars Saabye Christensen hater det private.

Og det er ikke noe jeg bare slenger ut eller lirer av meg. Han sier det selv, i sin nye roman, som er siste bindet i Byen spor-trilogien: Skyggeboken. Og det ikke for første gang han sier det heller. Det private har alltid, til en viss grad, vært privat for forfatteren Saabye Christensen. Og virkeligheten ikke synonymt med litteratur.

Ikke på den måten, i alle fall, som mange later til at den er i dag.

Og med det, en betimelig presisering: Det er først og fremst i litteraturen at det private vekker den 65 år gamle forfatterens vemmelse. Jeg har riktignok både hørt historier om og lest i intervjuer (et par av dem har jeg til og med gjort) at Lars Saabye Christensen ikke er av det mest intime slaget i sosiale lag. Han er ikke fyren som legger en hånd rundt deg og hvisker deg ting i øret, ei heller slår på glasset og forlanger alles oppmerksomhet, men jeg har ingen grunn til å tro at LSC også hater det private på privaten.

Hvis vi da ikke vanner dette veldige store ordet hat ned til samvittighet, og særlig av dårlige slaget, som Saabye Christensen, som så mange andre av oss, plages veldig med. Vi kommer sikkert tilbake til det siden.

For nå må jeg komme meg til poenget med å si det første jeg sa, at LSC hater det private, som er at jeg likevel og til tross for det (han hater forresten ordet likevel også, nå må jeg snart begynne å passe meg her) har sett meg pent nødt til å være litt privat her i åpninga. 

Og det på grunn av LSCs egen åpning, romanåpning, i Skyggeboken.

For hvem dukker ikke opp der, i alle første setning? 

«Fire gutter sykler mot Huk.» 

Om ikke Seb, Kim, Gunnar og Ola. Eller John, Paul, George og Ringo. Fra Beatles, Bly og Bisettelsen. Som vi alle så klart vet. (Og skulle noen ikke vite det: Velsigne dem: De har mye å se fram til.)

Og jeg tenkte da jeg leste, og ble dratt inn i boken på en aldeles brutal måte, at dette er sjofelt triks av LSC, dette er litterær bloddoping, han vet hvor svak jeg er for disse guttene, han må vite jeg ikke har forsvarsmekanismer som fungerer her. At det blir umulig å legge romanen fra meg, og jeg hørte den sleipe stemmen til langeren i Beraneks gamle slager Dra til helvete (som ble forbudt spilt på NRK i sin tid, tenke seg til det): det er gratis/ du trenger ikke stål. 

Men det var første skuddet.

De påfølgende koster skjorta.

Men sånn var det med Skyggeboken: en side og jeg var hekta.

Jeg merket med denne boken her at det skjedde ting rundt som grep inn i skriveprosessen som gjorde at jeg begynte å reflektere over hele forfatterskapet mitt

Lars Saabye Christensen

Og jeg begynner sånn cirka der da jeg noen uker senere treffer LSC på et godt sted på Skillebekk, jeg sier ingenting om Beranek og langeren, men jeg sier: hvordan har det vært å ha disse fire guttene med deg i det som nå blir fire tiår? Den nye romanen handler mye om ensomhet, er det kanskje derfor du ikke har klart å ta farvel med dem? fordi du blir ensom uten? 

– Det er en dobbelthet ved det fordi når man begynner på en ny bok må man på en måte glemme det man har gjort tidligere, men jeg merket med denne boken her at det skjedde ting rundt som grep inn i skriveprosessen som gjorde at jeg begynte å reflektere over hele forfatterskapet mitt. Det var egentlig ganske dramatisk for meg, personlig. Jeg måtte ta en oppsummering da jeg skrev: driver jeg nå og gjentar meg selv, er det bare skygger av det jeg har holdt på med tidligere? 

Saabye pauser et sekund før han fortsetter: – Men det var ikke et spørsmål. Ja, jeg tror det er og har vært en grad av ensomhet i hele skrivegjerningen. Jeg tror det. Innerst i alle disse bøkene finnes det en … en ganske kraftig, men ikke destruktiv, ensomhet, mer en, ja, hva skal man kalle det? Skapende ensomhet? Det høres litt kokett ut, men den fins der.

Jeg hadde heller ikke planlagt at disse guttene skulle være med i siste bind av Byens spor, men omstendighetene brakte dem inn i historien

Lars Saabye Christensen

Og så hører jeg meg selv si at jeg er enig, fordi jeg er enig. Det er ensomt. Men ikke nedbrytende. 

Saabye fortsetter: – Og at jeg har levd med disse karakterene er riktig, men ikke sånn at jeg har gått og tenkt på dem dag ut og dag inn, det er mer at jeg med jevne mellomrom har blitt minnet om dem via leserne. Det var ikke planlagt at de skulle slå følge helt hit. Jeg har ikke blitt kvitt dem. Men det er ikke noe å klage på. Det er en gave. Og jeg hadde heller ikke planlagt at disse guttene skulle være med i siste bind av Byens spor, men omstendighetene brakte dem inn i historien. Og det er interessant at, når man skriver så har man noen planer og alt dette skrev jeg, alle tre bindene, i ett strekk, så plutselig skjer det noe som man ikke har kontroll over, som griper inn i skriveprosessen og får deg til å revurdere og tenke på nytt. 

 LSC tenker på kreftdiagnosen sin her, som han fikk for noen år siden og som snudde opp ned på alt. Så klart. Og vi skal komme tilbake til den også. Eller nei, det trenger vi ikke, den er her hele tiden. Svever over bordplaten mellom oss når vi snakker.

Og som får meg til å tenke på Virginia Woolf.

Men ikke fordi hun fikk samme diagnosen i sin tid, men fordi hun sa noe som står godt til det LSC sier om en roman som liksom blir åpnet fra utsida (virkeligheten), som en boksåpner åpner en boks, og plutselig kan alt få plass i boka, eller boksen, på en naturlig måte, Woolf sier at det er merket på kvalitet i skrivingen, at det du skriver omfavner alle tanker og sanseopplevelser, alt og alle du går forbi, alle innfall, alle utfall, alt glir tilsynelatende sømfritt inn i materien: det voksende manuskriptet. 

Saabye hopper inn: – Ja, ja, jeg kjenner meg igjen i det, fordi da jeg hadde vært inne i en ganske lang og intens skriveperiode med de to første bindene og sånn jeg jobber, som jeg tror ligner på måten veldig mange andre forfattere jobber, så kommer man i en type konsentrasjon som ikke er innadvendt men utadrettet. Man blir oppmerksom, årvåken, og et annet ord jeg liker å bruke: ømfintlig: plutselig er man ting som passer til romanen, til fortellingen eller fiksjonen og det er en ganske vidunderlig opplevelse. Det er som om all din oppmerksomhet og bevissthet arbeider på romanens vegne.

Det er sånn Lars Saabye Christensen kan legge to forskjellige tider oppå hverandre i Skyggeboken uten at du stusser over det, tvert imot, hvor den ene attpåtil er selvbiografisk mot den andres åpenbare fiktive natur, uten at du stusser over det heller, igjen: snarere tvert imot. 

Fordi: Det som fikk eller får forfatteren til skrive, denne forfatteren nærmere bestemt: LSC, forandrer seg merkbart mens han skriver. Og det er sjelden. Det skjer som regel i glipene mellom arbeider. At man kanskje svinger en annen vei. Bestemmer seg for noe i hermetegn nytt. Men her, i dette strekket, som LSC nettopp kalte det, forandra alt seg underveis og på en måte som blir umulig for ham å overse. Hvordan kan man overse en mulig kreftdiagnose, en mulig abrupt bortgang.

Du må ha en frist/ først da kan du vare, skriver Saabye i diktet «Hjertet slår når det skjelver», og i Skyggeboken kommer han ubehagelig tett på den linja, det som var en vakker poetisk sannhet trua med å bli en plutselig exit fra scenen, og det er i slike stunder man med den største selvfølgelighet i verden spør seg: hva er det har drevet på med? Har det noe verdi? Var det verdt det? Og må jeg skynde meg for å bli ferdig? Rydde opp etter meg, før jeg henter hatt og frakk i garderoben og smetter ut dørene?  

På en måte kunne man sagt, og jeg kan ikke i farta komme på en bok som jeg kunne sagt det samme om, at akkurat som karakterene i Byens spor har sitt å stri med, så har også forfatteren av boken det, og dette kommer til syne: det er ikke bare arbeidet (romanen) men også arbeideren (romanforfatteren) vi følger over drøyt 500 sider.

Det fins noen biografiske realiteter man ikke kan forandre på, men så forandrer man synsvinkel på det og man forandrer også ganske dramatisk fargen på det, tonen, gå fra en lykkelig til en ulykkelig barndom på et sekund

Lars Saabye Christensen

Det er også en kunstnerisk grunn til at LSC bekymrer seg for om han skriver noe han har skrevet før og kanskje skrevet bedre før, men denne gjør ham ikke spesiell: nesten alle forfattere gjør det: etter hvert som tida går og antall bøker vokser, blir alle mistenksomme i møtet med seg selv som skapende kraft: Går jeg i sirkler nå? Er dette bare oppvarmede rester? Har jeg blitt bedre eller dårligere? Hva skjedde med utviklingen min? 

Vi snakker om hvordan fortida kan forandre seg i samsvar med nåtida. 

Hvordan vi for eksempel kan huske oss selv som et fattig, men fritt og lykkelig barn, til et undertrykt og klassestyrt barn. Fra en gutt som løp hvor han ville til en gutt som løp bare der samfunnet tillot ham å løpe. En naturlig forlengelse av at tanken om hvem du var, eller er, avhenger av når du var, eller er.

Saabye: – Tiden forandrer fortiden. Det fins noen biografiske realiteter man ikke kan forandre på, men så forandrer man synsvinkel på det og man forandrer også ganske dramatisk fargen på det, tonen, gå fra en lykkelig til en ulykkelig barndom på et sekund. Det fins mange nivåer man kan operere med, og det er den skrivingen avdekker. Gjør den ikke det? River av lag for lag og viser hva som ligger der?

Og i et av disse lagene, for både forfatteren og romanen han har skrevet, er «Eleanor Rigby» det gjentagende og altoverskyggende lydsporet. Vi kommer hele tiden tilbake til den i Skyggeboken: både i den fiktive delen og det vi kan kalle den selvbiografiske. Det er alltid ensomheten. Men ikke den innestengte og isolerte, men den empatiske og til en viss grad utstrakte: for hva er det Paul McCartney synger: Se på alle de ensomme menneskene, hvor kommer de alle fra? 

– Og den sangen, sier Saabye, og den teksten, og det refrenget, har nok betydd mye mer for meg enn det jeg har vært klar over. Det er spørsmålet som satte i gang forfatterskapet. Og ikke bare som en gjenkjennelse i sangens atmosfære, men som en oppfordring til å gjøre noe med det. Jeg tror ikke jeg kan sidestille et kunstverk som har betydd mer for meg enn akkurat «Eleanor Rigby».

Så vet vi hva han har holdt på med siden debuten i 1976: Han har forsøkt å gjøre noe med det, ensomheten i oss alle.

Og så kan man tenke: hva blir man vel mer ensom av enn å skrive om andre? 

Og hva blir man vel ikke enda mer ensom av, enn kanskje å være døende og måtte dø fra et liv som man stort sett har brukt på å skrive om andre.

Jeg kaller det en indre terror, plutselig, denne kreftdiagnosen som forfatteren fikk, og har, en diagnose som mange andre også har fått, og har, og lever eller ikke lever med, jeg hadde ikke tenkt å kalle den det, men jeg gjør det fordi det, i Skyggeboken, fins en ytre parallell til denne indre terroren, nemlig: terror. Som på sett og vis er vår tids kreftdiagnose. Og hvis utbredelse og forklaring gjør Lars Saabye Christensen rasende. Kanskje litt ukarakteristisk rasende. 

Jeg opplever et ekstremt skille i måte å tenke på i disse tider, nemlig at det er nesten som overgriperen skal forstås og offeret skal ha skylden, det strider mot den innerste opplevelsen jeg har av rettferdighet

Lars Saabye Christensen

Men han begynner forsiktig: – Det ble en nødvendighet for meg å bringe inn i romanen en del av det samfunnsrommet som romanen er skrevet i. Å forankre den i en nåtid, i første og delvis andre bind så var forankringen fra fiksjonen til samfunnet disse protokollene, disse møtereferatene, som jeg fant etter moren min, og som er et bilde av et samfunn som ikke fins lenger, som bokstavelig talt ikke fins lenger. I siste bindet så følte jeg at jeg ikke kunne bruke det lenger, og at jeg heller måtte forankre romanen til skriveøyeblikket.

Vi får påfyll av te og kaffe, en motorsykkel river plutselig opp lufta utenfor, så kommer trikken, linje 13, nesten like støyende den andre veien, før forfatteren fortsetter:

– Jeg opplever et ekstremt skille i måte å tenke på i disse tider, nemlig at det er nesten som overgriperen skal forstås og offeret skal ha skylden, det strider mot den innerste opplevelsen jeg har av rettferdighet. Det er derfor jeg opplever denne debatten om å få hjem alle disse IS-kvinnene som en dypt umoralsk samtale, fordi, ikke fordi de nødvendigvis ikke skal hjem, men fordi man har en omtanke for overgriperen som ikke innebærer ofrene. De nevner ikke ofrene. De graver opp massegrav etter massegrav etter herjingene til IS, det er tusenvis som er savnet, det er barn i landsbyene som har mistet hele familiene sine, vi nevner dem ikke, og jeg mener at hver gang man nevner overgriperen så skal man nevne offeret fem ganger. Det er som en kampanje hvor man skal lære seg å sosialisere seg med de feile menneskene. 

Og det er her vi kommer tilbake til samvittighet av den dårlige sorten, som flere av karakterene i Skyggeboken har god grunn til å føle, blant andre Jesper, og kanskje Are, og garantert Robert, på samme måte som forfatteren og intervjueren føler på den og er fylt av den, om ikke av like opplagte grunner som vårt fiktive selskap. Men LSC vet å trøste, roe oss ned, kanskje enda en gang gjøre oss litt mindre ensomme:

– Drittsekkene har jo aldri dårlig samvittighet, sier han. Det er derfor de klarer å være drittsekker. Det å ha dårlig samvittighet betyr at du er et godt menneske. Og, for å si det enkelt, da er man også et plaget menneske.

Og jeg sier ja. Og ler litt. Men ikke fordi det var morsomt, men fordi jeg er glad jeg ikke er en drittsekk. Selv om det også gjør meg, som LSC helt riktig påpeker, til et plaget menneske. Jeg var innom Coop på veien hit, sier jeg, for å kjøpe nye batterier til opptageren min (den ligger på bordet mellom oss), men jeg fant ikke den rette reolen. Jeg gikk gjennom butikken to ganger og til slutt tok tårene meg. Jeg skjønte ikke hvorfor men jeg måtte svelge og puste for ikke å gråte. Bare fordi.

– Jeg kjenner meg igjen i det. Men det er også fordi samvittigheten er forbundet med en nærtagenhet, og det nærtagene har noe med det barnslige å gjøre, og der tror jeg, i den lille situasjonen som du nettopp skisserte, du har ikke gjort noe galt i den, det er mer en form for ømfintlighet og nærtagenhet, og det kjenner jeg meg igjen i, og det er barnslig trekk.

Og sånn blir forfatter og intervjuer to godt voksne barn på et lite godt sted på Skillebekk i Oslo, hvor den ene av oss har vokst opp og den andre gått i terapi, og vi snakker igjen om hvordan fortida ikke er frosset, ikke fastlagt, selv om den er ubønnhørlig tilbakelagt.

– Det var en kamerat av meg som jeg vokste opp med, vi er fortsatt kamerater, men vi var bestevenner den gang, og vi vokste opp sammen, der borte i Gabels gate, i en leiegård med en liten bakgård, og her forleden sendte han meg et bilde han hadde tatt av meg i en sånn fluktstol, jeg var kanskje syv år gammel, med nøkkel rundt halsen, og jeg satt kanskje og ventet på noe, eller jeg vet ikke hvorfor jeg satt der, men det var et sjokkerende bilde å se, for plutselig så jeg ting i meg selv som jeg ikke har sett før, trekk som jeg kanskje trodde bare tilhørte meg i voksen alder. Jeg så plutselig et sinne, kanskje? Nei, en utilpasshet. En som ikke liker seg. Det var jævlig skummelt. Og den fikk jeg midt i skriveprosessen. Og da er vi igjen inne på den der at plutselig kan det dukke opp ting som ikke har noe med romanen å gjøre, men som får betydning for den likevel. Det passer selv om det ikke passer og det er ikke til å komme utenom.

Som kanskje er litteraturen på sitt aller beste.

Å lese Byens spor – Skyggeboken er som, tillat meg en avstikker: jeg leste en gang en plateanmeldelse i Aftenposten, skrevet av faren til en venn av det som den gang var min kjæreste, jeg husker ikke hvilken artist eller plate det gjaldt (men det er ikke sant, jeg husker nøyaktig, jeg vil bare ikke ut med det, det er ikke alt dere trenger å vite som leser dette), det var en rosende omtale, ikke overstadig, men rosende, punsjlinjen var at å høre den som var som å være på besøk hos en gammel venn, å lese Byens spor er som å være på besøk hos en gammel lærer, han som du trodde har lært deg alt han kan, han som du trodde du har utviklet deg bort fra, lagt bak deg, bare for å oppdage at så ikke er tilfelle: for gamle lærere er fortsatt elever: de tilegner seg verden igjen og igjen, og selv om det virker velkjent, så er det en avskygning der av noe nytt, båret fram av alt det gamle, det forlatte, restene av en tapt tid.