Vokteren Zenith

rrandlion
Zeniths artsfrender på jobb i kolonitiden. Rhodesian ridgeback er ikke en hund for amatører. (Bildet i all vennlighet lånt fra http://mindfuldog.blogspot.no)

Når jeg møter lesere av mine bøker, er det spesielt én ting mange er opptatt av: Zenith. Ellis hund er en sentral skikkelse i bøkene, og som denne artikkelen formidler, er den viktig for forfatteren og skriveprosessen. Bildet over antyder vel også at det ikke er en hvilken som helst hund.

La meg aller først forklare hvorfor Zenith i det hele tatt er med. Vi hadde nemlig selv en rhodesian ridgeback på det tidspunktet jeg skrev de to første bøkene om Elli, De ingen savner og Giftstrøm. Ashiki –  det var det hun het, på swahili betyr det noe sånt som ”den elskede” – delte sitt liv med oss fra hun var en ni uker gammel valp, til hun ble sendt til de evige jaktmarker, snaut elleve år gammel. Alle hundeiere vil kjenne seg igjen i påstanden om at hunden blir en vesentlig del av familiens – altså flokkens – tilværelse. Slik var det også med vår familie.

For ti år siden
Da jeg begynte å skrive på De ingen savner – skissen til historien går så langt tilbake i tid som 2003, i en periode samboeren min (og nå kone) og jeg tok et halvår fri og leide oss et hus sør i Spania – hadde ikke Elli en hund. Men under skriveprosessen til dette første utkastet til manuset, det var faktisk først et filmmanus, var bikkja vår der til stadighet med sine store runde øyne, rampestreker, påfunn og generelle tilstedeværelse. Det er slik med ridgebacker, der er veldig til stede. Det var som om hun på vegne av sine artsfrender tiltvang seg plass i manuset. På et eller annet tidspunkt i denne skriveperioden vokste bevisstheten hos meg om at Elli selvsagt måtte ha en hund.

Men ikke bare fordi forfatteren selv er et ”hundemenneske”. Det er like mye, ser jeg nå, en del av Ellis personlighet, at hun har en firbeint følgesvenn. For en buddhist, selv en tvilende, sekulær buddhist som Elli, har respekt for alt levende. Et liv har en verdi i kraft av sin egen eksistens.

Ashiki_stand_sepia
Vår ridgeback, Ashiki, på skogstur, åtte år gammel.

Rasen
Vel, hva er det for en hund, denne uredde, stoiske Zenith? Om vi starter med rasens navn, rhodesian ridgeback, forklarer det både rasens opphav fra det sørlige Afrika, Rhodesia er det gamle navnet på Zimbabwe, og dens fysiske egenart.

Ridgeback

betyr noe sånt som kantrygg, eller kamrygg, og beskriver den tynne kammen med hår som vokser midt på ryggen til rhodesian ridgeback. Hårene her vokser faktisk motsatt vei av resten av pelsen, spesielt populært hos barn fordi den kan ”klappes begge veier”. Rent fysisk er ridgeback en stor, muskuløs og langstrakt brukshund. Den har visse fellestrekk med mynder, men er vesentlig kraftigere og tyngre.

Går vi et par hundre år tilbake i historien, under kolonialiseringen av Afrika, brakte europeiske nybyggere hunder med seg til de sørlige delene av kontinentet. Gjerne pointere, mastiffer og greyhounder. Gjennom kontakt med lokalbefolkningen fikk nybyggerne også kjennskap til lokale jakthunder. Disse hundene hadde den meget karakteristiske motveksthårkammet på ryggen (

ridge

) og ble av vestlige kalt hottentotthunder. Nyere forskning har vist at hottentotthund var en av flere stamlinjer (de ble ikke bevisst avlet) av hundetyper i Afrika som nå defineres under paraplynavnet africanis. Altså en slags afrikansk urhund.

Nybyggere i Afrika trengte en hund som kunne klare alt. Derfor krysset de sine egne hunder med de lokale variantene av africanis,

zuluhunder

og

bantuhunder

, og fikk til slutt fram en hund som var sterk som en mastiff, rask som en greyhund, hadde nese som en blodhund og i tillegg hadde de lokale variantenes virilitet, utholdenhet og pågangsmot. Det er

rhodesian ridgeback

.

Aristokraten og jegeren
Vi har altså med litt av en urhund å gjøre. Derfor er det også på sin plass med en formaning: På tross av sitt vakre utseende og sin arostokratiske atferd, er dette ikke en hund for uerfarne hundeeiere. En ridgeback pynter opp bak i Range Roveren (sannsynligvis vil den helst sitte i baksetet), eller foran peisen, eller på sofaen (

alle

rhodesian ridgebacker ligger i sofaen), eller i senga, og den kan tross sine femti pluss kilo gjøre forferdelig lite av seg innendørs. På den andre siden har den et formidabelt vaktinstinkt, og et tilsvarende jaktinstinkt.

Ridgeback kalles nemlig ikke uten grunn også for løvehund. Ikke bare har den samme farge som en løve, men et av bruksområdene i det sørlige Afrika var løvejakt. Som legenden forteller: ”

Its the only dog known to track down lions, and quick enough to live to tell about it.

” En flokk med fire rhodesian ridgebacker kan holde en løve i sjakk. Ikke at de har noen sjanse i nærkamp, men de er smarte nok til ikke å komme for nær løven, og smidige og sterke nok til å smette unna løvens lynraske utfall. Slik holdt de byttet ved å forstyrre den, til jegeren fikk skutt. Jaktinstinktet begrenser seg imidlertid ikke til store katter, men stort sett alt med pels og bein. Vår hund forsøkte seg i sin levetid på elg, rådyr, hare, rev, grevling, rotter, mus, ekorn, huggorm (her måtte eieren gripe inn), canadagås (noe halvhjertet, jeg tror egentlig ikke hun forsto helt dette med den lange halsen og det hvesende hodet) og villsvin i Spania. Av disse skapningene var det selvsagt elgen som var enklest å få tak i. Jeg kan love det er noe eget ved følelsen av å se hunden din komme jagene gjennom skogen, med en elg og to kalver foran seg, stolt og kry og med et blikk som sier ”skal du ikke skyte snart, da?” Det hører med til historien at denne forfatteren aldri har løpt fortere gjennom skogen, da det viste seg at elgmor holdt hundeeieren ansvarlig for opptrinnet. Vel, det gikk bra. Med både elgkua, kalvene, hunden og eieren. Skjønt eier og eier, man eier ikke en ridgeback. Man etablerer et samarbeid.

Ja, og mens vi likevel betror oss: Blant ridgebackens repertoar av byttedyr, finner vi også alle tekniske innretninger som beveger seg og lager lyd, husdyr som katter, kaniner, marsvin, hetterotter, sauer og geiter. Vel og merke hvis de ikke er, eller betraktes som, en del av familien, og sånn sett kommer under beskyttelse og generell bevoktning.

Vokteren
Alle som har hatt en RR vet at den har humor. Den erter. Dytter deg i ryggen, stikker av og skakker på hodet. I andre situasjoner kan de virke som om de ikke akkurat er de skarpeste knivene i skuffen, til og med klossete, og forsøke å gå rett gjennom et objekt, i stedet for å gå rundt. For så, i neste øyeblikk, å foreta seg noe man bare ikke trodde en hund hadde fysisk kapasitet til, som for eksempel å hoppe halvannen meter rett opp en fjellknaus med en gaselles grasiøsitet. Eller over det nye gjerdet vi anla rundt hagen i den naive forestilling at det ville hindre henne i å forfølge potensielle byttedyr.

Rhodesian ridgebacker kan virke late. De døser og kuler’n i en utstrekning få andre hunder hadde holdt ut. I utstrakt posisjon på sofaen eller i gresset i hagen kan man fort ta seg i å tenke at denne dumme og deilige skapningen må være oppskrytt. Den kan da ikke ha noe vaktinstinkt? Det tenker du, inntil noen sekunder senere, da bikkja har været noe den ikke finner i orden. En ridgeback bjeffer ikke unødvendig. Når den gjør, er det noe. Jeg husker en natt sønnen vår, bikkja og jeg lå hjemme og sov, og Ashiki vekket meg med dyp brumming. Min første tanke var at det kunne være noen i huset, men det visste jeg jo ikke kunne være tilfellet. Ingen, med vettet i behold, vil finne på å gå inn et sted der en ridgeback står og formidler at ”her bor jeg”. Så jeg kikket ut, men så ingen verken i hagen eller på forsiden av huset. Ikke lenge etter at jeg hadde lagt meg igjen, var hun der igjen. Brum, brum. Dette dype, rumlende brummet. Sist jeg hadde hørt det var et par år tidligere, da en litt buskete mann i mørke klær sto og kikket litt for lenge på barnevogna med vår nyfødte sønn. Lettere oppgitt tok jeg en ny runde i huset, Ashiki først, og denne gangen kikket vi også i kjelleren. Ikke noe mistenkelig. ”God natt, Ashiki.” Og hun så på meg til svar, med et blikk som sa, ”ja vel, du er sjefen, og du vet ikke bedre, men ikke si at jeg ikke varslet.”

Neste morgen traff jeg på naboen. Sint og frustrert. Noen hadde brutt seg inn i bilen hans og stjålet radioen og airbagen.

En ridgeback beskytter det den anser som sitt ansvar heller enn å bare passe på det som måtte være hundeeierens familie og eiendom. Vår hund innlemmet naboenes eiendom, samt veien utenfor, i sitt ansvarsområde. Slik ble det i elleve år. Det var til tider et styr, jeg skal innrømme det. Men vi elsket henne. Og hun holdt sannelig vakt.

Om Elli skulle ha en hund, kunne det bare være en ridgeback. Man knytter bånd til en hund, og i løpet av de elleve årene vi hadde vår ridgeback lærte jeg til fulle hvilken lojal, sta, modig, sterk, eksentrisk og aristokratisk hund den er. Ellis motstykke i dyreverdenen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Våren 2011 ble ryggsmertene, og noe i magen vi antok var en svulst, så plagsomme at Ashiki måtte få slippe. Tonje tar farvel våren 2011, før den siste turen til veterinæren.

For de som vil lese seg opp:
Stig G. Carlson: Pet Owner’s Guide to the Rhodesian Ridgeback (Ringpress Books)
Ann Woodrow: Rhodesian Ridgeback, publisert på eget forlag Ann Woodrow
Ann Chamberlain: Rhodesian Ridgeback (Pet Love)
Eileen M. Bailey, The Rhodesian Ridgeback (Howell Book House)