Torkil Damhaug: – Det er en stor glede å bli utnevnt til festivalforfatter. Dessverre er jeg redd gleden ikke kommer til å være gjensidig etter denne prologen.

«Og nå har jeg tenkt å dele med dere hemmeligheten bak festivalen, den egentlige grunnen til at den arrangeres.Jeg løper en stor risiko ved å varsle om dette», skriver Torkil Damhaug.

Les prologen i sin helhet her.

Spørsmålet som må stilles

Det er en stor glede å bli utnevnt til årets festivalforfatter. Dessverre er jeg redd gleden ikke kommer til å være gjensidig etter denne prologen. Dessverre for dere arrangører har jeg nemlig tenkt å bruke disse tilmålte minuttene til å stille et spørsmål som burde vært stilt for lenge siden:

Hvorfor er vi her?

Noen vil svare at det – som alltid – dreier seg om økonomisk lønnsomhet. Men, alvorlig talt, for arrangørene er jo denne festivalen en eneste lang liste med utgifter – og ingen inntekter. Alle arrangementer er gratis.

Er vi her – som andre vil hevde – for at publikum skal møte forfattere? Rett og slett fordi forlagene vil at vi skal hygge oss sammen?

Tro det om du vil.
Jeg tror det ikke.

Og nå har jeg tenkt å dele med dere hemmeligheten bak festivalen, den egentlige grunnen til at den arrangeres. Og i en tid der konspirasjonsteoriene florerer, er det en lettelse å kunne presentere noe det virkelig er hold i. Jeg løper en stor risiko ved å varsle om dette, risikoen for å bli utestengt fra både det gode og det dårlige selskap.

Det får stå sin prøve.

Krimlitteratur – et samfunnsproblem av dimensjoner


La meg sitere en forfatter, en som i sin hang etter forgylte revolvere i mange år har utgitt seg for å være krimforfatter. Ved flere anledninger skal han ha uttalt:

(sitat:) «Krimlitteraturen utnytter skamløst det mange vil si er menneskets verste sider, vår hang til det groteske, det makabre, til å være vitne til vold og grusomheter, gjerne de som begås mot de svakeste og mest ubeskyttede blant oss.» (sitat slutt)

Mange vil nikke gjenkjennende til denne karakteristikken. Mange vil mene vi står overfor et samfunnsproblem av enorme dimensjoner. Ikke minst fordi krim fortrenger den høyverdige fiksjonslitteraturen, også kalt skjønnlitteratur.

Hvem står bak?


Og da melder følgende spørsmål seg: Hvem er de, de som skriver disse makabre historiene?

Man skulle tro det var en stor gruppe hensynsløse og ondsinnede personer som sto bak.

Ingenting kan være mer feil.

Alle som kjenner en krimforfatter eller to, vet at disse er verdens mest sympatiske mennesker.

Alle som har vært på et møte i Rivertonklubben, vet at dette er den mest siviliserte og joviale forsamling som finnes; enhver avgjørelse tas ved konsensus, uten at noen hever stemmen. Dagens krimforfatterne er høflige, vennlige, snakker aldri stygt om kolleger, skryter aldri, sladrer aldri, misunner aldri.

Og ikke bare i sin omgang med kolleger gjelder denne tvers igjennom sympatiske holdningen.De er for eksempel ekstremt lovlydige. Går du inn i politiets straffesaksregister, finner du ikke en eneste krimforfatter. Ikke så mye som en fartsovertredelse. Om du ser en gruppe mennesker gå over gaten på rødt lys, er den ene som står igjen – ja, du gjetter riktig – det er krimforfatteren.

Så jeg noen gang en krimforfatter gjøre ting som skjønnlitterære kjendisforfattere eller andre andre kjendiser med respekt for seg selv kan finne på? Som å spy i heisen på årsmøtefester? Klatre i trær på hagefester og helle øl i håret på andre gjester? Kaste pølser med sennep og ketchup i ansiktet på en taxisjåfør? Har en krimforfatter noensinne endt opp i fengsel med absintskadet hjerne og syfilis?

Dette er selvsagt utenkelig.

Og da er neste spørsmål: Hva skyldes denne fullstendige mangel på sammenheng mellom krimforfatterens personlighet i virkeligheten, og karakterer hun eller han skaper i fiksjonen, for ikke å snakke om de grusomme ugjerninger som utpensles i minste detalj?

Dette er en av vår tids store gåter.

Hva sier forskningen?


Ferske funn innen hjerneforskning tyder på at det hos krimforfattere – og bare hos dem – finnes et isolert område av hjernen, et som ikke kommuniserer med noen andre deler. Dette kalles foreløpig cortex crudelis fictionis cerebri, altså grusomhetens grå, fiktive substans.

Mens samfunnet venter på det endelige gjennombrudd i denne forskningen – noe som kanskje kan lede til en medikamentell behandling skreddersydd for krimforfattere – forlanger andre strakstiltak for å stanse den farlige strømmen av makaber krimlitteratur, skapt av verdens mest sympatiske mennesker.

Og nå nærmer vi oss krimfestivalens egentlige hensikt.

En hemmelig plan


For noen år siden ble det initiert en hemmelig handlingsplan for å gjøre noe med problemet krimlitteratur. Et nettverk av organisasjoner var involvert: PST, CIA, NSA, NSB og så videre. Planen gikk ut på å utsette krimforfattere for såpass mye lidelse i virkeligheten, at de ikke lenger ville ha behov for å ta ut grusomhetene i bøkene de skriver. Om det for eksempel ble skapt nok kaos og ubalanse krimforfatternes psyke, ville de ganske sikkert ha nok med sitt eget og slutte å skrive om å kutte struper og sprette opp magesekker.

Tanken var at om disse gode, og tvers igjennom sympatiske mennesker ble tilstrekkelig nevrotiske, ville de sannsynligvis heller begynne å skrive noe annet enn krimlitteratur, kanskje til og med det som kalles skjønnlitteratur.

Kanskje de – i likhet med ordentlige forfattere – ville gi seg i kast en metaroman om sin egen skrivesperre, eller – enda bedre – skrive om konfliktene i egen familie, påstått incest og alkoholisme, psykisk mishandling og selvpining og subtil manipulasjon; litteratur som kan få dine nærmeste til å hate deg resten av livet, eventuelt få dem til å stevne deg for retten.

Eksempel på denne fremgangsmåten – altså å påføre krimforfatterne psykiske påkjenninger – så vi i denne krimfestivalens tidlige år. Festivalforfatteren – om det var en mann – ble brått og uventet overfalt på scenen av to eldre damer som klippet av ham slipset; naturligvis for å fremprovosere den mannlige forfatterens kastrasjonsangst, og utløse en påfølgende psykisk krise.

Hadde dette noen som helst virkning?

Nei, og atter nei. Knapt en svettedråpe var å se på ofrenes panner. Det freudianske knepet hadde overhodet ingen virkning.

Andre tiltak har vært prøvd ut, som å hindre at krimforfatterne får adgang til forfatterforeninger, og å nekte dem stipendier og andre goder – slik at de må gå rundt og sulte i byer ingen forlater uten å være merket for livet. Heller ikke dette har hatt noen som helst effekt.

Denne typen prøvelser biter rett og slett ikke på disse kjernesunne menneskene.

Djevelens fristelser


Da var det at en av kulturdepartementets skarpeste byråkrater kom opp med en listigere plan: Hva om vi i stedet for å utsette krimforfatterne for ulidelige smerter etter modell av Jobs bok, utsetter dem for en overflod av fristelser, slik Faust ble da han inngikk sin pakt med djevelen.

Dette har nå vært forsøkt over noen år.

  1. o)


Og i tråd med denne planen skal krimforfattere fra inn- og utland også i år utsettes for tre dager med fristelser her i Oslo. Det skal være rikelig tilgang på god mat og ikke minst drikke. Om ikke det fører frem, skal han og hun lokkes til å delta på arrangementer som Gørvells brølequiz, og annet som vi vet vil utarte og garantert lede til utskeielser.

Men fremfor alt – den virkelige fristelsen for de arme krimforfattere – er ubegrenset og smigrende oppmerksomhet tre dager til ende.

– Med andre ord: Alt skal gjøres for å gi krimforfatterne smaken på et ganske alminnelig skandalisert forfatterliv – med det mål å gi varig personlig fordervelse – for at disse forfatterne da kanskje endelig vil slutte å skrive om det verst tenkelige.

Mine damer og herrer, det er kampen om krimforfatterens sjel dere er invitert til å være vitne til.

Salme ved festivalens slutt

Så kan man spørre seg, vil denne slu taktikken føre frem?

Det vet vi ennå ikke.

Men mitt tips er at krimforfatteren – som alltid – går hjem før festen tar ordentlig av, for å måke snø, besøke foreldre på pleiehjem, kjøre barn og barnebarn til fotballtrening, bake kaker til morgendagens foreldremøte, og mate naboens katt. Med nød og neppe vil dette gode menneske rekke å sette seg ved tastaturet for å begå et kaldblodig drap før midnatt. For så å komme tilbake hit tidlig morgenen etter og tilby seg å rydde opp etter den ville festen hun og han ikke har deltatt på.

Får jeg rett, også i år?

Det vil vise seg om en tre døgns tid, når salmen ved festivalens slutt toner ut.

Tusen takk for oppmerksomheten!