Påskekrimnovelle: Et lite bitt, elskede

Nå i påskeuken er det krim som gjelder for mange av oss. Derfor vil vi i dag  publisere en krimnovelle. Dagens novelle heter «Et lite bitt, elskede».

Jeg har publisert en rekke anbefalinger av årets beste påskekrim i tidligere innlegg, men i dag er det nok en annen kvalitet for det er jeg som er forfatteren.  På åttitallet skrev jeg en krimnovelle som blant annet sto på trykk i Adresseavisen i 1986.  Hvis du klarer å lese hele, kan du minnes TS Eliot som sa: “De fleste forlagsredaktører er mislykkede forfattere – men det er jo de fleste forfattere også.”

ET LITE BITT, ELSKEDE av Knut Gørvell

Endelig skulle det skje. Han kunne bare gå til sengs. Ville hun rekke å skrike? Nei, det skulle gå så fort! Og hele tiden ville hun som alltid sitte og stille på sitt eget speilbilde. Han var ikke sikker på når han virkelig hadde bestemt seg. Lenge før denne turen – en bryllupsreise nr 2 som han hadde kalt den – en annerledes bryllupsreise.

“Jeg kommer snart kjære”, ropte han mot badet. Han skvatt til der han sto lent mot det ene panoramavinduet. Noe med stemmen hadde virket som om hun visste noe, men der fortsatte hun: “Kan du ikke bare legge deg, så kommer jeg så snart jeg er ferdig.” “Jo, jeg skal bare røyke opp,” svarte han og fisket frem en røyk fra jakka. Både den og skjorta var gjennomtrukket av svette. Han satte seg ved skinnstolen ved siden av den store dobbeltsengen.

Han inhalerte kraftig. Hvem hadde vært så dum å foreslå Singapore som reisemål, en moderne storby fylt av folk og skyskrapere, også nesten bare kinesere. Slett ikke det han hadde ventet. Takk Gud for at han hadde klart å spore opp disse bungalowene. Ja, ikke for det, de var en nødvendig del av planen. De måtte bo i nærheten av naturen.

Det var i Zoo han endelig hadde funnet den perfekte løsningen. På tross av eller snarere fordi hun visste han alltid hadde slitt med en fobi for slanger, hadde hun insistert på at de også måtte se slangehuset. Riktignok var han omsider, etter utallige terapitimer hos psykologen, blitt kurert for den latterlige angsten, men ubehaget ved å se en slange var der ennå. Hun hadde smilt hånlig til ham og hvisket ham ertende i øret: “Ja, for du er vel ikke så redd at du dør av skrekk.” Som han hatet henne da. Men i stedet for å bli sint, hadde han blitt rolig og kald.

I slangehuset hadde de fulgt etter en amerikansk gruppe stort sett bestående av eldre, fete damer. Guiden var en ung malaysier. Luften var klam og belysningen dunkel. Overalt var det glassmontre fylt av slanger. Anne kløp ham i armen da guiden fortalte om en irrgrønn slange som hang i et tre og hvis bitt kunne drepe et menneske på få sekunder. Men hun kunne bare forsøke å plage ham så mye hun ville. Angsten var borte. Angsten som hadde lammet ham bare han så noe krypende, en angst som hadde fulgt ham gjennom lange barndomsnetter der han hadde ligget stiv midt i sengen så ikke alle slangene under sengen skulle nå ham. Nå var alt det borte. Han var befridd.

“I Malaysia, ja ikke her i Singapore, men i jungelstrøk på øyer i nærheten, finnes verdens lengste slangeart, nettpyton. Den er ikke giftig, men ikke helt god å komme ut for likevel da den er en kvelerslange som kan bli over ti meter lang og veie opp til 140 kg. Guiden messet på sitt tonløse engelsk. Amerikanerne grøsset.

“Og denne tre-snoken,” fortsatte guiden og pekte på en svær, grålig slange høyt oppe i et tre, er så tilpasset sin luftige tilværelse at den kan trekke sammen buken slik at den formes som en fallskjerm. Så kaster den seg ut i luften på jakt etter sitt bytte.

Anne hadde sluttet å erte ham og så ut til å følge nøye med på guidens utlegninger. Til slutt kom de til et monter med de giftigste slangene. “Denne brune minislangen her for eksempel er så giftig at et bitt inneholder nok gift til å ta livet av 40 mennesker. Nå er den heldigvis ikke særlig utbredt. Den finnes bare i Australia og noen få steder i Malaysia.”

Etter det hadde alt gått så enkelt. Først hadde han undersøkt i en dyrebutikk hvordan han skulle oppbevare og behandle slanger. Så etter å ha kjøpt beskyttelseshansker hadde han gått inn i Chinatown. Der hadde det ikke tatt lang tid å få tak i det viktigste – slangen. Riktignok hadde den gamle kineseren som solgte den forlangt en pen sum penger, men ellers hadde han vært behjelpelig nok med å få lagt slangen ned i esken.

Han sneipet røyken. Ennå ingen lyder fra badet. Kanskje det var best han la seg, så hun ikke skulle kikke inn til ham og så utsette det kosmetiske arbeidet, det han irriterte seg mest over. Krem på krem. Puss, pusse som om hun kunne pusse bort de årene som var gått, de årene som var kommet mellom dem. Han trakk av seg den gjennombløte skjorten og så nedover på den svære vommen. Ingen kosmetikk kunne skjule den.



Selv ikke da han plasserte slangen i beautyboksen hennes, hadde han vært redd. Den bløte, farlige kroppen hadde sprellet hjelpeløst mellom hanskene hans. Og så lå den på plass. Han visste at med en gang hun stakk hånden ned etter en av nattkremene ville den hugge lynraskt til. På et sekund ville Anne være død.

xxxxxx

Ville han da aldri legge seg? Det måtte i skje noe galt nå. Alltid skulle Bjørn gjøre det vanskelig. Kunne han ikke bare legge seg og bli ferdig med det. Nå tok han vel enda en røyk og irriterte seg over hennes toalett. Men bare la ham det.

Hun så seg i speilet. Hun var da fortsatt ung. Vel var rynkene rundt øynene markerte og gråtonene i håret tydelige, men ennå var hun vakker. Hun hadde lenge visst at det måtte få en ende. Lenge før bruddet med Kristian, da han hadde ydmyket henne fullstendig ved å vise hennes avhengighet av hans posisjon og penger, hadde hun visst at hun skulle få en slutt på det. Hun hatet ham. Den svære, fete kroppen som svettet liter på liter, en utømmelig kilde. En gang hadde hun vært glad i ham, vill etter ham, Hun husket hvordan hun hadde vasket ham i hans egen svette og vært gal etter ham nettopp for det. Og nå. Det uutholdelige i å kjenne den våte, motbydelige kroppen hans søke hennes i dobbeltsengen på denne deres andre bryllupsreise. Bare det at han kunne kalle den det. Men med en gang han hadde foreslått turen, hadde hun sett at her hadde hun sin sjanse. Ikke mer fornedrelse, ikke mer forstillelse, bare en plutselig og fullstendig frigjøring.

Hun bøyde seg ned mot beautyboksen, åpnet den ene låsen. Den spratt opp med et forlokkende klikk. ”Kan du ikke bare legge deg, så kommer jeg så snart jeg er ferdig med toalettet.” Hun ropte det inn til ham og forsøke ikke å virke for masete i stemmen for da kunne han på trass bli sittende oppe.

Bjørn hadde insistert på å ta en sykkeldrosje til Zoo, men hun hadde omsider klart å få ham til å bestille en bil i stedet. I taxien hadde han så dosert om sykkelens betydning i denne renslighetens by, bot bare for å spytte på gaten. Han fortalte uten stopp om sykler, om japanerne under krigen og hvordan de ved hjelp av sykkeltropper hadde kommet landeveien og ikke sjøveien som britene hadde ventet og dermed inntatt byen. Han doserte for henne som en general. Hva skjønte vel han av strategi?

Og så slangehuset, det plutselige ønsket om at naturen kunne gjøre det for henne, gi ham et slag. Han hadde vært så livredd for slanger før, komisk redd. Bare de så en hoggorm i skogen, stivnet han av skrekk og sto lamslått inntil ormen fikk bakset seg ut av syne. Til og med denne skrekken som hadde sjarmert henne sånn, hadde han mistet. Ikke at han så særlig frisk ut blant alle slangene, men han så ikke så panisk ut som før. Det var snarere som om blikket hans rommet noe annet enn frykt. Men det der hele løsningen hadde stått klar og enkel frem for henne.

Han var ikke ferdig med røyken ennå. Hun hørte i alle fall ingen lyder fra ham. Å denne forferdelige varmen, klam storbyluft. Huden hennes ble helt ødelagt, så nesten ut som den forvitret. Hun presset på den andre låsen på boksen, så den spratt opp. Der hørte hun endelig at han også begynte å kle av seg. Oppfør deg naturlig. Gjør som vanlig nå! Litt nattkrem før du finner ham.

Hvem skulle trodd at det var så lett å skaffe en giftslange? Den gamle kineseren som solgte henne slangen hadde nå mumlet litt surt ned i det pjuskete skjegget sitt inntil hun hadde betalt ham tilstrekkelig. Men det vanskeligste hadde vært å få slangen på plass i sengen, mens han hadde vært ute. Klypesystemet som skulle holde den på plass, hadde virket perfekt. Og nå lå den der klar. Klar til å gi ham et siste bitt.

——

Han var naken. Ingen lyder fra badet ennå. Han fikk legge seg nedpå. I det samme følte han seg så trøtt. Han la buksene over skinnstolen og gikk bort til sengen.

——

Hun hørte ham gå mot sengen. Plutselig var det som om hun måtte skrike, men hun holdt det inne. Hun åpnet beautyboksen.

——

Han slo overlakenet over sengeskammelen. La seg ned det var for varmt til å ha lakenet over seg. Kanskje bare bena.

——-

Hun rakte hånden ut etter kremen og så satt den der. Hun trakk armen til seg. Den lille, brune slagen buktet på hele kroppen der den hang med hoggtennene dypt inni håndbaken hennes. Hun hylte høyt. Slangen slapp taket og smøg seg under toalettet.

Han dyttet bena under overlakenet og fornemmet noe ålende langs hans høyre fot i det han hørte henne skrike. Så kjente han en voldsom smerte i leggen. Desperat slo han lakenet til side og så den brune slangen kro seg ved fotenden.

——-

Den gamle kineseren spiste ris og chopsuey fraværende. Innimellom la han bestikket fra seg og trakk seg fornøyd i det flisete skjegget. Tenke seg til å tjene en formue på én dag, eller rettere sagt: to formuer. Disse europeiske turistene var noen underlige skruer. Kjøpe slanger for tusenvis av dollars. En ung kineserjente kom inn med enda et måltid. Den nyvunne rikdommen ble feiret.

Den vakre kvinnen og den fete, bleke mannen. Hva skulle de nå med disse slangene? Begge hadde presisert nøye hva slags slanger de var ute etter. Han var behjelpelig og forlangte grove summer av dem begge. De var så naive disse europeerne. Tro at de bare kunne komme inn i Chinatown og kjøpe giftslanger. Så dum var han nå ikke. En kunne jo aldri vite hva de ville finne på med slangene sine. Nei, det var nok å gjøre som han gjorde, selge de ufarlige slangene. Et bitt, ikke verre enn et kattebitt. Ja, ja, kanskje ville de aldri oppdage at han hadde snytt dem.