Sjokkerte vennene sine med groteske drap

Et oppdrag for Aftonbladet fikk Bo Svernström til å hoppe av journalistkarrieren og begynne å skrive krim. Resultatet overrasket både ham selv og omgivelsene hans.

krimforfatter Bo Svernströms
Bo Svernströms debutbok «Ofrenes offer» kom ut på norsk tidligere i år. Neste år kommer oppfølgeren. Boken er oversatt til norsk av Inge Ulrik Gundersen.Foto: Martin Stenmark

Bo Svernströms debutroman Ofrenes offer blåste anmelderne av banen da den kom ut tidligere i år. «Sjokkerende brutal» mente flere, og volden ble kalt både sadistisk og unødvendig blodig.

– Vennene mine ble litt bekymret da jeg sa det, men de partiene var egentlig de enkleste å skrive. Det gikk bare av seg selv. Det andre var mye vanskeligere, ler Svernström, som imidlertid mener gjerningsmannen i boken må ta sin del av skylden for alt blodet. Det er jo han som «er sånn».

Boken er så langt solgt til ti land, og har gjort stor suksess i hjemlandet Sverige. Nok til at journalisten sa opp jobben han hadde hatt de noen og tjue siste årene for å satse på en karriere som krimforfatter.

– Det høres helt dumt ut, og det er det jo – det er galskap. Men det er en gammel drøm. Og jeg fant ut – inspirert av å ha intervjuet Amazon-gründer Jeff Bezos, som hoppet av en kometkarriere på Wall Street – at jeg ikke kom til å angre selv om jeg gir det et forsøk og går konkurs etter to år. Hvis jeg derimot ikke hadde prøvd, ville jeg nok angret på dét.

sendte en stor betongblokk i hodet til en venn med hjelp av en springfjær

Og ingenting tyder på at konkursen er nær. Oppfølgeren er allerede solgt til åtte land, kun på bakgrunn av et to og en halv sides synopsis. Den er inspirert av en hendelse fra forfatterens egen barndom, da han ved et uhell, eller i hvert fall ikke med vilje, sendte en stor betongblokk i hodet til en venn med hjelp av en springfjær. Det ble mye blod, mange sting og mye leven, men de hadde tross alt flaks – begge to.

Mange år senere begynte Svenström å tenke på hva som hadde hendt om det verste hadde skjedd og vennen hadde omkommet. Hvordan hadde det påvirket livet hans? I boka opplever hovedpersonen nettopp det, og handlingen starter 30 år senere, når han er voksen, og må se tilbake på hendelsen og hva den har betydd for ham.

– Hvor opptatt er du av at det du skildrer, både miljøene og det medisinske, er riktig og realistisk?

– Jeg har ikke lyst til at leger eller politifolk skal lese bøkene mine og finne feil. Jeg fikk en lege til å lese gjennom den første boka før utgivelse, og han reagerte ikke på noe. Men en i det svenske kriminalpolitiet jeg fikk litt hjelp fra mente jeg ikke måtte være bekymret for å dikte – han trodde virkeligheten ville bli altfor kjedelig i bokform. Jeg ba om å få komme på besøk og følge i fotsporene deres i to uker, se alt de gjorde, men jeg fikk selvsagt ikke lov. «Det ser jo bare ut som et vanlig kontor», mente han uansett.

I boka har forfatteren overlatt etterforskningen av de brutale mordene til kun noen få politietterforskere – for historiens og persongalleriets skyld. Han ville ikke at boka skulle bli lengre enn den allerede lå an til å bli. Og hans egen stand, journalistene, ble behandlet på samme måte. Han ville følge én journalist, Alexandra Bengtsson i Aftonbladet, og hennes arbeid med sakskomplekset, fremfor en hel drøss med reportere i nyhetsturnus, selv om det ville gitt et mer realistisk bilde.

– Hva slags rutiner har du for skrivingen?

– Jeg følger datteren min på åtte år til skolen hver dag, og etterpå går jeg hjem og drikker masse kaffe og skriver. Da jeg fortalte min tidligere sjef i Aftonbladet om arbeidsdagene, utbrøt han: «fy, så kjedelig!» Man må like å sitte alene og greie å motivere seg selv, men jeg har gode rutiner etter et langt arbeidsliv. Og jeg har jo heller ikke noe valg – jeg skal jo forsøke å forsørge familien min med dette!