Jens Lapidus – VIP-rommet: «i elitedivisjonen i nordisk krim»

Jens Lapidus Foto Anna-Lena Ahlstrom

Jens Lapidus er advokat og krimforfatter. Kanskje er det derfor han klarer å skrive så troverdige krimromaner der de kriminelle er de mest interessante og troverdige.

Jens Lapidus fikk et voldsomt gjennombrudd med Cash eller Snabba cash som den het på svensk. Det var en helt annerledes krim, der det først og fremst var miljø og stemning som vekket oppsikt. Lapidus beskrev de kriminelle med en unik innsikt og med en hardkokt stil som vekket oppsikt, langt utover de vanlige leserne. Ja, så stor status fikk Lapidus også blant de kriminelle at hans bøker er de mest utlånte i svenske fengsler, og svensk politi har hevdet at de på razziaer i svenske kriminelle miljøer ofte finner en Lapidus-bok.

De to neste romanene i det som er blitt kjent som Stockholm-trilogien, Aldri fucke opp og Livet de luxe, ble også enorme suksesser både som romaner og filmer. Dermed kom også interessen fra USA og Hollywood. Når man selger bok-og filmrettigheter til USA, selger man også rettighetene til karakterene. Det er kanskje én av grunnene til at Lapidus nå har begynt på en ny serie med nye karakterer. Men det han har holdt fast ved er å skrive oppsiktsvekkende gode krimromaner, eller som Arbeterbladet uttrykte det i sommer: «Jens Lapidus nye – djevler hvilket drag den har.»

Denne gangen har Lapidus minst like stort fokus på klasseskillene i det svenske samfunnet, og han skriver fortsatt best når han skriver med «froskeperspektiv». VIP-rommet introduserer oss for et merkelig radarpar med høyst dårlig kjemi. Det er den ferske advokaten og streberen Emelie og Teddy som akkurat har sluppet fri etter åtte år innenfor murene. Emilie får et uvanlig oppdrag: å finne den forsvunne Philip Schale; investor og en ekte sønn av finansadelen. Familien hans er livredd for å trekke politiet inn i saken. Emilie blir pålagt av en av partnerne i advokatfirmaet å bruke Teddy som en «gangster-ekspert». Saken er langt fra enkel, og raskt forstår Emilie og Teddy at kidnappernes tålmodighet er i ferd med å renne ut som sanden i et timeglass.

VIP-rommet

I sin panegyriske anmeldelse av Vip-rommet i Dagbladet, skrev Torbjørn Ekelund at han lurer på om han er blitt for vant til Lapidus språk og stil for han syntes den denne gangen var mindre oppsiktsvekkende. Men det er ikke Ekelunds feil. Lapidus har nå valgt å gå litt bort fra den ekstremt hardkokte og forkortete stilen sin. Lapidus har selv sagt at stilen hans var sterkt inspirert av James Ellroy. På Krimfestivalen for to år siden forklarte Lapidus hvordan Ellroys knappe stil ble til. Ellroy hadde levert sin første krimroman til forlaget, og den var på nesten 900 sider. Forlaget likte den svært godt, men forklarte at problemet var at de ønsket all handlingen, men den var minst 400 sider for lang. Dermed hadde de ingen tro på at han kunne forkorte romanen heller. I sinne dro Ellroy hjem og strøk litt over hvert tredje ord i setningene. Dermed var manuset kommet ned på 500 sider, innholdet var som før, og den knappe Ellroy-stilen var et faktum.

Jeg tror Lapidus kan ha følt seg litt fanget i den knappe stilen sin. Det er i alle fall tydelig at han trives like godt i en litt mer åpen og beskrivende form som mange lesere nok vil oppleve som lettere tilgjengelig. Vip-rommet er en drivende god krim, med høyt tempo og en herlig spenning. Jeg er glad for at dette bare er første bok i en rekke, for Torbjørn Ekelund i Dagbladet har rett i at dette Lapidus-bøker er «i elitedivisjonen i nordisk krim», for ikke å si champions league.