Den ubegripelige tragedien i Beirut

Som barn så Gard Sveen tv-bildene fra massakren i Beirut i 1982. De grufulle hendelsene danner bakteppet for historien i hans nye krim «Drømmenes gud».

«Den israelske invasjonen av Libanon og påfølgende beleiringen av Beirut er blitt kalt en taktisk seier for israelerne og en strategisk seier for palestinerne,» skriver Gard Sveen. Hendelesene danner bakteppet for hans nye krim «Drømmenes gud». (Foto: Maja Hattvang)

For mange oss som var for unge til å huske Vietnamkrigen, ble massakrene i de palestinske flyktningleirene Sabra og Shatila det første møtet med krigens grusomhet – og de mørkeste kreftene i menneskeheten.

Beleiringen i Beirut

Sommeren 1982 hadde Israel beleiret Beirut i et vedvarende bombardement. Hensikten var å kaste PLO og lederen deres, Yassir Arafat, ut av Libanon. Det lyktes de med. Arafat og PLO-krigerne forlot Beirut i slutten av august, med forsikringer om at de tusenvis av sivile palestinerne som var igjen, ikke skulle komme til skade. 

Slik gikk det ikke. I ly av kveldsmørket ble kristne falangister sluppet inn i flyktningleirene Sabra og Shatila av israelske styrker 16. september 1982. Falangistene skulle angivelig «renske ut» eventuelle gjenværende PLO-krigere, men endte opp med å massakrere et stort antall sivile palestinere. Kanskje ble flere tusen drept, 1500 var tallet i avisene. Massakrene fortsatte helt til 18. september. Israelske styrker sperret angivelig utgangene fra leirene og skjøt opp sporlys i mørket, slik at det ble lettere for falangistene å finne sine ofre.

Grufull virkelighet på tv

Selv langt unna, i trygge Norge, kom den grufulle virkeligheten rett ut av tv-skjermen. Vi ble kanskje spart for de verste bildene den gangen, men det ble likefullt nesten for mye for en trettenåring som meg selv. Forvirrende og så uutgrunnelig uforståelig. Hvordan kunne israelerne – av alle – la noe slikt skje?

Den israelske invasjonen av Libanon og påfølgende beleiringen av Beirut er blitt kalt en taktisk seier for israelerne og en strategisk seier for palestinerne.

Den amerikanske tv-serien Holocaust hadde gått på tv ikke så lenge før, og skapte varige rystelser i alle som orket å se på den. Og nå så historien ut til å gjenta seg – menneskene var ikke ferdig med barbariet. Det er bilder fra Sabra og Shatila man rett og slett ikke skal se for lenge på, som av de to småsøsknene, en gutt og jente, seks–sju år gamle, som ligger i rennesteinen, jentungen i hvit, blodig kjole, med armene spredt ut, som en frelser. Gud vet hva falangistene har gjort med henne. I Sabra og Shatila så det ut som det hadde gjort i de jødiske landsbyene i Ukraina og Hvite-Russland førti år tidligere, og det ble et paradigmeskifte i måten mange så palestinerne på. PLO-lederen Yassir Arafat ble over natten – selv blant konservative politikere – noe annet enn det mange hadde sett på ham som, en terrorist.

Israels største feil

Den israelske invasjonen av Libanon og påfølgende beleiringen av Beirut er blitt kalt en taktisk seier for israelerne og en strategisk seier for palestinerne. At den daværende forsvarsministeren Ariel Sharon tillot falangistene å gå inn i flyktningleirene, er den største feilen Israel noen gang har begått. I rettferdighetens navn skal det sies at de kristnes massakre i flyktningleirene i Beirut førte til enorme protester i Israel. I Tel Aviv demonstrerte 350 000 mennesker og krevde at både Begin og Sharon skulle gå av, det ble regjeringskrise og granskning: Ariel Sharon mistet jobben året etter, og ble aldri ble kvitt stempelet som mannen som ikke stanset massedrapene på forsvarsløse barn, kvinner og menn.

Bakteppe for «Drømmenes gud»

Den ubegripelige tragedien som utspant seg i Beirut denne sommeren er, jeg hadde nær sagt, dessverre, et godt utgangspunkt for en spenningsroman. I Drømmenes gud – den femte boka i Tommy Bergmann-serien – møtes den politisk radikale sykepleieren Hanna Svarstad og den norske ambassadøren, Leif Wilberg, i krigens Beirut. Det er august 1982 og de har begge, sammen med de andre nordmennene i byen levd under den nådeløse beleiringen i ukevis. Nordmennene i byen kommer alle nær hverandre, så nær man gjør i krig. Det er lett å hate, men det er også lett å elske – og la sine svakheter bli utnyttet. Massakren på palestinerne blir et vannskille i livet deres. Noen av dem tar skjebnesvangre valg denne opprivende krigssommeren.

Som den observante leser vil merke seg, er historiske hendelser i Drømmenes gud i enkelte tilfeller endret, slått sammen, fjernet eller lagt til for fiksjonens og fortellingens skyld. Drømmens gud er skjønnlitteratur, ingen dokumentar. La oss kalle Drømmenes gud en historie inspirert av virkelige hendelser. Boka er også ren fiksjon i den forstand at karakterene i boka kun er et produkt av forfatterens fantasi og ikke har noen relasjon til virkelige personer som befant seg i Beirut denne sommeren.