En venn av meg hadde vært på klassefest, reunion fra videregående. Han stod og snakket med en fyr og spurte slik man pleier når man ikke har sett eller snakket sammen på 20 år – ja, hvordan står det til, «Geir»?
Geir var fornøyd med jobben, i grunnen trivdes han veldig bra, både arbeidsoppgavene og kollegene var alle tiders, treningen gikk også fint. «Geir» var tidligere førstedivisjonsspiller i fotball, drev nå med terrengsykling, hadde også prøvd seg på triathlon og det hadde fungert overraskende greit, selv om han strevde med crawlingen, og han hadde jo ikke all verdens av tid til å terpe på teknikken, med to små unger, styreverv, full jobb og alt det der, men Geir virket fornøyd.
Og samlivet, sier Geir, det suger.
Ja, sier han, samlivet er så trøttsomt at jeg godt kunne tenkt å kverke meg selv innimellom.
Han skyller ordene og en latter ned med vodka-battery.
Lykkelig?
Min venn forteller at han lot seg fascinere av Geir, at Geir sa samlivet sugde med en slik letthet, som en hvilken som helst hverdagslig trivialitet, på samme nivå som at jobben gikk bra og crawlingen var krevende, og min venn syntes det var forbausende befriende at noen kunne si noe i utgangspunktet så sørgelig med en slik letthet, at han til og med skulle ønske han var mer slik selv, ikke så grublende og analytisk, men tilsynelatende lettliva og liketil, og han lurte til og med om sånne geirtyper i det lange løp var lykkeligere og hadde et lykkeligere liv selv om samlivet sugde, nettopp fordi de forholdt seg til det med en slik tilsynelatende letthet.
Fy søren du skal se det fete girsystemet på det nye sykkelen, sier Geir, det er så smooth og lekent at jeg bare… wow… liksom. Så det jeg ikke får til på svømminga, tar jeg igjen på syklinga, serru.
Reunions realitystjerne
Min venn og jeg snakket om i hvilken grad Geir må ha ment det han sa. Var det alkoholen som snakket, prøvde han å tøffe seg, eller var han bare «dønn ærlig», som en reunions realitystjerne. Jeg er muligens en rå, rettfrem, i overkant ærlig fyr, men i det minste er jeg meg sjæl! Liksom. Autensitet trumfer alt. Anytime.
Suger egentlig ikke samlivet litt? Det samme om og om igjen.
Min venn og jeg lo litt av Geir, syntes han var crazy og frigjort, men at det i grunnen var deilig med slike mennesker. Fargerike og uventede. Som Petter Northug og Zlatan. Vi sa ikke noe mer, men med den hektiske tygginga av Fisherman’s Friend og dytting av snus under overleppa for min venns del, og fikling med lipglossen for min, tror jeg begge satt og tenkte det samme – har ikke Geir egentlig et poeng?
For det er jo sant det han sier – suger egentlig ikke samlivet litt. Det samme om og om igjen. Dag ut og dag inn. Det er kjedelig og usexy og det hender man holder på å krepere av hverdagslighet.
Middagsoppvask er usexy, beskyldninger om dårlig påkledning av unger når du står i gangen og det er fem minutter til du skal være på jobb er usexy, skjeggrester over hele vasken er usexy, blandet sammen med tannkremrester enda mer usexy, overspising og må ligge på sofaen og uffe seg er usexy, furting over manglende utløsning og over manglende egentid er usexy.
Bare vent til sommerferien
Dette sier vi ingenting om, men jeg tenker det, og jeg tenker min venn tenker det samme. Jeg tenker at han har en stor grubler i seg og at jeg har en liten Geir i meg og der han går inn i den komplekse samlivsmaterien og stiller seg store spørsmål, avfeier jeg det hele med et skuldertrekk, sånn går no dagan. Men snart er det jo sommerferie. Da blir uansett alt så mye lettere, sola skinner og alle er i godt humør og vi elsker hverandre mer enn vi pleier.
Jeg begynner å tenke på fjorårets sommerferie.
LES OGSÅ: Få med deg Lenes hysteriske innlegg om å være dama til Naturmannen
Da var jeg og min samboer sammen i seks uker i strekk. Det var grusomt. På ett tidspunkt var jeg i ferd med å rømme fra hytta ned til Espedalen sportell, jeg pælma alle klærne i bilen, men samboeren min kastet seg inn i forsetet i siste sekund, mente jeg var for psykisk ustabil til å kjøre alene, at på de kronglete veiene ned dit måtte man både ha tunga rett i munnen og hodet på rett plass og jeg hadde ingen av delene. At jeg for øyeblikket var et makkverk av at kvinnemenneske.
På ett tidspunkt var jeg i ferd med å rømme fra hytta ned til Espedalen sportell.
Greit, sa jeg. Jeg blir på hytta. Men jeg skal gå og legge meg alene i skogen. Feiga ut og la meg i hengekøya med hodetelefoner og hørte på en dansk podkast som het Kvinden med den tunge koffert. Hun var en svindler, men jeg sympatiserte med henne. Følte også jeg dro rundt på helvetes mye bagasje.
Han kalte meg et makkverk
Jeg ble drevet til vanvidd av å gå oppå han i seks uker. Han følte det samme. Jeg irriterte ham med mitt nærvær, sa han. Og det var det som irriterte meg mest. At han irriterte seg over meg.
Han kalte meg et makkverk. Midt i fellesferien. Mellom eggefrokost og overnattingsbesøk av venner.
For den ingeniørutdannede Naturmannen hadde en plan da han gikk fra konsulentbransjen via PPU-studier til å bli lærer i videregående i 2009. Han skulle ha sju uker ferie på sommeren, hvorav minst tre av dem for seg selv. Det fikk han i nøyaktig ett år. Før han ble tatt av kvinnen. Før jeg kom en tirsdag, ikke med en tung koffert, men med en svart skinnbag. Innen torsdag hadde den ene kommodeskuffen jeg hadde fått tildelt blitt til to og en halv, jeg hadde tatt meg til rette og hadde ingen planer om å dra derfra med det første (fra boka Naturmannen og jeg, 2017), og ikke nok med det, jeg hadde nettopp sagt opp min faste stilling der jeg var bundet til tre ferieuker på sommeren som vanlige folk, til å jobbe frilans og legge opp min egen hverdag og da plutselig hadde lagt det opp slik at jeg lå med sju blanke sommeruker foran meg og to åpne armer og sa til ham: Åh så mye tid, så mange muligheter!
Det var det som irriterte meg mest. At han irriterte seg over meg.
Og nå hadde han sett seg møkk lei på hele sommerferien og samlivet i den og skrek til meg forbi furuene og bort til hengekøya og gjennom hodetelefonene: N.E.S.T.E S.O.M.M.E.R – da skal jeg ha tre uker alene – minst!
Ta hele jævla sommeren, skrek jeg tilbake! Gud gi meg styrke, sa jeg og henvendte meg direkte til himmelen fra min loddrette posisjon i hengekøya.
LES OGSÅ: Derfor bør du lese Naturmannen og jeg
Til Kroatia – det skal vi!
Og nå er vi her – det er neste sommer. Vi er inne i 2017s første sommermåned og Naturmannen og jeg har akkurat hatt møte om sommerferien på et nøytralt sted. Vi har satt det opp i kalenderen, «sommerferiemøte», på samme måte som vi har satt opp «rydde i boden», «rydde i klesskap», «fikse fjøring i verandadøra». Vi kom med våre ønsker og Naturmannen var tydelig på at vi ikke kunne være like mye sammen som i fjor, i hvert fall at vi måtte legge inn intervaller med vekselvis samvær og pauser og at han, som jeg hadde lovet ham, måtte ha tre uker alene. At det ville være best for alle parter.
Jeg trumfet gjennom en Kroatia-tur, sa at jeg ikke lenger bare er journalist og skribent, men nå også forfatter og jeg trenger ro og hvile og inspirasjon og sol og ny glød til neste bokprosjekt. At jeg tross alt har gjort meg fortjent til en Kroatia-tur denne sommeren slik jeg har stått på i våres, at såpass måtte han unne meg. Og at jeg gjerne kunne gå med på å velge et sted som hadde mye bakker, slik at han i det minste kunne få fly opp og ned dem om alt raknet innvendig for han.
Han skylte ned resten av ølen og lette langt nedi der og dypt inni der etter ordene som liknet: «Det er greit». Jeg sprintet hjem og bestilte tur. Avbestillingsforsikring spurte flyselskapet om. Nope, svarte jeg.
Ikkje sova bort sumarnatta
Vi diskuterte frem og tilbake på møtet, kom ikke helt i mål med opplegget og måtte sette opp et «avsluttende sommerferiemøte» i uke 24 kveldstid etter dugnaden i borettslaget, for til nå hadde Naturmannen bare fått plottet inn en uke til Finnmark på fisketur og tre dager til Jotunheimen og jeg hadde kommet i skade for å si at nå fikk det jaggu være nok, at han hele tiden skal ha mer og aldri blir fornøyd, han ble irritert fordi jeg begynte å tukle med premissene, at tre uker fri allerede var avgjort og bestemt og noe vi baserte hele sommerferieplanleggingen på og så kom jeg der og begynte å tukle med premissene, at det var typisk meg å gjøre det. At dessuten skulle man ikkje sova bort sumarnatta, men det var akkurat det jeg gjorde, han sa jeg var trøtt klokka ti uansett og at han da fortsatt hadde flere timer igjen av den lyse natten og at jeg hindret ham i med mitt søvnige, klamme nærvær og få utnyttet sommeren skikkelig.
Fy fader du skal se den nye bikinien jeg har kjøpt.
Vi kranglet oss inn i et hjørne, men var såpass edruelige at vi konkluderte med at de fleste forhandlinger må gå flere runder før partene kommer til enighet, vi tok hverandre i hånda og sa på gjensyn i uke 24.
Og vel, vel sånn går no sommerdagan.
Men fy fader du skal se den nye bikinien jeg har kjøpt, den er så smooth og leken og jeg bare gleder meg til å gå på stranda i Kroatia og jeg bare liksom wow… nå ser jeg bra ut. Det blir fett.
