Alene naken – i verden 2. En psykiater på rømmen

Familie, helse og livsstilSelvutviklingAlene naken – i verden 2. En psykiater på rømmen
Estimert lesetid 10min
Mann sittende på fjelltopp

Jeg avsluttet mitt forrige blogginnlegg med følgende: ”Hvorfor reiser jeg? Kanskje dreier det seg om intellektuell nysgjerrighet og om utfordringstrang, kanskje er det snakk om nødvendig avkobling og spenningssøking. I tillegg dreier det seg ofte om flukt fra egen hverdag og fra meg selv.

Hverdagens trygghet i terapistolen og i familien min forlates. Jeg opplever meg både friere og modigere. Dette er grunnleggende forutsetninger for slike reiser. Nye rammer settes, tilpasningsdyktighet og årvåkenhet fordres.

Det er ofte lite som skal til før det vi kan kalle den tynne kulturfernissen vår slår sprekker. Når vi møter helt nye situasjoner som utfordrer oss, kan ikke-erkjente og tilsynelatende nye sider ved oss selv boble fram. Som ondskap, grådighet og sjalusi. Andre vanskelige følelser kan være sinne, paranoia og hat.”

På en reise til Borneo dukket det opp, om ikke nye sider hos meg, så nye, sterke følelser av frykt, endog dødsfrykt og paranoia. Og jeg forlot min egen fornuft for å  erklære at jeg følte meg krenket. Hva var det som skjedde?

Borneo

Sommeren 1984 fløy jeg alene østover til Java og Bali. Jeg startet opp i Sarawak, som er en del av den malaysiske delen av Borneo. Ibanene som bor her, er kjent for sine langhus. Som navnet antyder, er det langstrakte hus hvor familiene har sine private rom og deler en lang, bred korridor. Ibanene er kanskje ellers mest kjent for å ha vært hodejegere, en tradisjon som opphørte for noen generasjoner tilbake.

I Cuching, Sarawaks hovedby, ble jeg kjent med en amerikansk krokodilleforsker som jobbet i Papua New Guinea. Han fortalte om en misjonær som naivt hadde prøvd å innføre en demokratisk væremåte hos de innfødte. Dermed fratok han seg selv både respekt og autoritet, og det endte med at han ble drept..

Jeg dro videre derfra oppover Rajangelven i en brølende, sigarlignende, men overbygd farkost. Kampsport ble vist kontinuerlig på video om bord. I det ille tettstedet Kapit, hvor jeg innlosjerte meg, dro jeg straks til det lokale politikammeret for å gjøre unna den påbudte registreringen. Der skrev jeg under på at videre ferdsel oppover elven ville bli på eget ansvar.

Litt urolig og anspent tok jeg en kald pils på en utendørskafe. To innfødte unge menn plasserte seg åpenbart strategisk ved nabobordet. Det var få turister som fant veien hit. Selv om intuisjonen sa meg at de var turistfiskere, takket jeg ja til invitasjonen om å besøke deres lille landsby lenger opp langs elven, hvor den enes far var høvding. Iveren etter opplevelse var stor. Og den var muligens større enn fornuften. De ba meg bringe med litt mat og penger til å kjøpe en ti liters kanne med bensin. Literprisen var svært høy. Bensinbehovet ble begrunnet med at at de blant annet ville ta meg med til et sted der en kanadisk antropologistudent nylig hadde avsluttet et tre måneder langt studieopphold.

Bestemoren satt toppløs utenfor huset og tilberedte mat da vi kom. Hun dekket seg til. Jeg observerte en utendørs vannkran, et dieselaggregat for strømgenerering, og et inngjerdet hull i bakken som var husets toalett. Et par hodeskaller, som minnet meg på deres ”kulturarv”, var hengt opp.

Trappen opp til annen etasje hvor jeg ble innkvartert, var en bred tømmerstokk med uthogde trinn. Ovenpå hadde familien sin egen soveplass på gulvet, på hver sin tynne madrass. Alle sov i dette rommet; besteforeldrene, foreldrene og sønnen, som hadde bragt meg dit, og hans kone. Kun moskitonett skilte sengene. Matlagingen ble foretatt på de private rommene som hver av familiene i langhuset disponerte. Det kollektive livet foregikk i den felles lange og brede korridoren som gikk langs hele huset. Det var et kollektivt liv uten mulighet for å være alene. Isolasjon og privatliv var nærmest umulig.

Kveldsmåltidet ble inntatt på gulvet og bestod av diverse grønnsaker fra en liten åker, noen småfisk fra elven, og den medbrakte boksematen min. Jeg ble bedt om å sponse en flaske risvin. Vi spiste og drakk sammen. Atmosfæren var nær og avslappet.

Den påfølgende dagen dro jeg med de to guttene i en liten motorbåt oppover en liten sideelv for å besøke langhuset der antropologistudenten hadde bodd. Det var tørketid, og bensinforbruket var knapt noen desiliter, for mesteparten av turen staket de seg fram på grunn av den lave vannstanden.

Besøket var interessant. Og en unik opplevelse, siden stedet sjelden fikk besøk av turister. Jeg forsto at kun noen få tilreisende hadde vært der tidligere. Andre steder på Borneo organiserer reiseselskaper besøk til ibanlandsbyer, men disse har dessverre fått et kommersialisert preg.

Tanken på at jeg var blitt lurt ved kjøpet av bensin, fortsatte å plage meg. Forbruket hadde vært minimalt, og var prisen riktig? Hvorfor kunne de ikke bare si at det var betaling for oppholdet og deres ”guide-virksomhet”, slik det egentlig var? Da irritasjonen min til slutt tok overhånd, konfronterte jeg sønnen med disse tankene, og han svarte  kort at de tok seg av meg.

I ettertid har jeg spurt meg hvorfor måtte jeg utbasunere dette både for ham og senere også for faren hans – at jeg følte meg lurt? Hvilke psykologiske mekanismer lå bak? Var det en ’ingen skal lure meg’ – holdning? Hovedpoenget var jo ikke at jeg ikke ville betale for oppholdet, men at jeg ønsket ærlighet og tydelige svar.

Resten av oppholdet, som skulle avsluttes påfølgende morgen, ble mildt sagt utrivelig. Det ble kun knapp og formell ordveksling, og under kveldsmåltidet ble jeg sittende på gulvet, lent mot veggen og se på at familien spiste. Ekskludert. Jeg gikk dermed sulten til sengs. Det var en bisarr opplevelse med et klart og samstemt budskap om at jeg hadde krenket dem. Natten ble uhyggelig og med lite søvn. Jeg var uønsket og utstøtt.

Etter å ha ligget våken i flere timer, åpnet himmelens sluser seg, for å bruke en klisjé som passet utmerket til situasjonen. Kanten på hodeputa ble klissvåt av regnet som sildret gjennom den glassløse gluggen. Dette var  naturkrefter, fjernt fra hjemlig regn og tordenvær. Jeg funderte på om trærne var naturlige lynavledere, og jeg tenkte på familien min, endog på hunden vår. Opplyst av de kraftige lynene som flerret himmelen, og til lyden av de massive tordenskrallene, oppdaget jeg plutselig husets bestefar med sine tallrike tatoveringer gå lydløst over gulvet. Paranoiaen tok tak i meg. Var han direkte etterkommer av hodejegerne? Der og da fryktet jeg at han ville drepe meg. Kulden fra kvelden før hadde tatt tak.. Jeg hørte den gamle mannen slå lens. Så gikk han tilbake til soveplassen sin. Og omsider sovnet jeg.

Om morgenen, da jeg skulle dra, var stemningen litt mindre trykket. Kanskje fordi moren i huset var tilstede? Hun serverte meg i hvert fall te mens jeg ventet på å gå ned til rutebåten.

Vel tilbake der vi kjøpte bensinen, svarte forhandleren at prisen vi hadde betalt var riktig. Kanskje var det et stort ødemarkstillegg, eller kanskje var også de turistjegere?

I ettertid har dette blitt en spennende historie å fortelle. Om det siste døgnet i jungelen, da jeg var konstant anspent og på vakt, tidvis livredd – og der jeg opplevde øyeblikk av paranoia. Sett tilbake, snart 30 år senere, er det rart å tenke på den inngrodde stoltheten og steilheten min. Hvordan kanaliserer den seg nå? Jeg mistenker at den ikke er helt forsvunnet..

Hvorfor er vi så stolte noen ganger at vi risikerer utstøtelse? Ja, til og med fengselsstraff? Æreskodeksen er så sterk i mange kulturer at det oppleves fremmede for oss når æresdrap skjer. Mødre, fedre og brødre dreper sine døtre og søstre, som de mener har påført dem skam.

I den aktuelle situasjonen opplevde vertskapet seg ikke sett og respektert av meg, og ble dypt fornærmet. Og som utstøtt ble jeg livredd, redd for å bli drept. Det er vel det det dreier seg om i dypeste forstand, at utstøtelse er som å dø, å bli psykisk drept. Således kan vi se denne reiseopplevelsen som et symbol på det vi frykter ved utstøtelse; vi blir stengt ute fra fellesskapet, og blir gjort til ingen. Jeg hadde sittet der alene inntil en vegg og bivånet gruppen foran meg uten å bli inkludert i måltidet; inntak av næring, som er det viktigste for vår overlevelse. Hva hvis oppholdet mitt skulle vart en dag lenger? Ville de gitt meg mat? Fantasiene mine gikk heldigvis ikke i retning av å bli spist. Men psykologisk hadde de vel gjort det, gjort meg verdiløs gjennom utstøtelsen.

Jeg opplevde nylig det jeg skriver om på hjemmebane; frykten for utstøtelse. Jeg fortalte Borneo-historien til en kollega, og viste meg som den jeg er, men ble ikke tatt imot: – Du har jammen god fantasi, konkluderte hun. Mistroen hennes fikk meg til å undres over hva som er sant i det vi forteller om livene våre? Minnene påvirkes av erfaringer og opplevelser, detaljer glemmes, det emosjonelle minnet blir viktigere enn den faktiske hendelsen. Minnene kan tære på oss, og de kan nære oss. Det er ikke hva som skjer i livene våre, men hvordan vi opplever det som skjer og hvordan vi minnes som betyr noe.

Reaksjonen til kollegaen min fikk meg til å kjenne på viktigheten av å bli trodd. Historien var jo sann for meg. Hun fikk meg til å føle meg mistrodd, som en løgner, en som dikter opp livet sitt. Kollegaen, og alle vi terapeuter, skal etter min oppfatning spille den viktige rollen som vitner. Vi skal fungere som medfølende vitner for pasientene, bidra til å gyldiggjøre deres historier som sanne. Vi skal åpent ta i mot ordene deres, følelsene og tankene deres uten fordommer og fordømmelse. Denne prosessen kan også omtales som speiling. Vi er som en metafor for speilet som skal holdes opp for pasienten. Vi formidler: Dette er deg, og jeg tar deg imot. Her ligger grobunnen for vekst og symptomlette. Å bli sett, handler om å blitt møtt som seg selv. Dette står ikke i motsetning til å tørre å stille spørsmål og utfordre innholdet i opplevelsene deres. Om den aktuelle hendelsen kan betraktes på en annen måte? Slike empatiske konfrontasjoner kan bringe pasientene videre. Vekk fra våre feiloppfatninger og fantasier om andre mennesker, som er en mektig årsak til våre vanskelige følelser. Og dermed et vanskelig liv.

Utenfor terapirommet bør vi alle spille den samme rollen; lene oss tilbake og ta inn andres ord og følelser uten unødvendig kritikk og fordommer.