Tor Åge Bringsværds fem favoritthistorier om hesten

Tor Åge Bringsværd leverer en fantasieggende reise gjennom fire tusen år over fem kontinenter i antologien HYPP. Vi har samlet noen utdrag av forellingene om menneskets uunnværlige følgesvenn.

Hvordan skapte Allah hesten, og var det virkelig en enhjørning med i Noahs ark? Tor Åge Bringsværd har samlet myter og sagn om hesten fra hele verden i sin nye bok HYPP. (Foto: Anniak Treial)

Store fotobøker proppfulle av vakre hestebilder. Håndbøker om fôr og hestestell. Alternative råd om hvordan man kan bli en god hestehvisker. Alt dette og mer til finnes i enhver velassortert bokhandel. Men HYPP, Tor Åge Bringsværds siste utgivelse, er ikke en slik bok. Boka samler myter, eventyr og glimt fra gammel folketro. For hesten – og dens rytter – har vært sagnomsust like fra leirbålenes tid. Vi ba Bringsværd velge ut fem av sine favoritthestehistorier fra boka.

En håndfull sønnavind

Da Allah ville skape hesten, sa han til sønnavinden: «jeg har tenkt å skape et dyr som vil gi makt og ære til mine venner. Det skal hjelpe dem å beseire mine fiender og være et vern for alle som adlyder meg.»

Vinden svarte: «Gjør det, Herre!»

Da tok Allah en håndfull av denne vinden og skapte av den en hest, og til hesten sa han: Jeg har gitt deg navnet hest, og jeg har gjort deg til en araber. Jeg har knyttet alt godt og nyttig til panneluggen din, krigsbytte skal du bære på ryggen, og styrke og kraft skal følge deg hvor hen du går. Jeg har utvalgt deg fremfor andre dyr, jeg har gjort deg til herre over dem alle, og jeg har lært din eier å vise deg hengivenhet. Du kan fly, selv om du ikke har vinger, med deg kan man forfølge, med deg kan man flykte, på din rygg vil jeg sette menn som skal holde min lov og prise meg som Den største og Den eneste. Og når de lovpriser meg, da skal også du prise meg, når de hyller med som Den største og Den eneste, se da til at du gjør likedan!»

Maleri av en mann som rir på en Araberhest i ørkenen
Farys av January Suckodolski (1797 – 1875)

Første gang en hest ble sett av Aino-folket på Hokkaido

En vakker kvinne hadde en ektemann. Han var en dyktig kar på alle måter. En gang dro han til fjells og ble borte lenger enn han pleide. Først da mørket falt på, vendte han hjem, og han bar med seg en hjort på ryggen. Etter et riktig festmåltid gikk de til sengs. Men midt på natten begynte kvinnen å gråte og hyle, idet hun sa: «Denne mannen er ikke mannen min! Jeg skammer meg, men må si det som det er. Pikken hans er så stor, så stor, så diger at den ikke kan komme inn i kusa mi – og hvis den skulle gjøre det, ville jeg komme til å dø.»

Naboene hørte skrikene hennes, og kom løpende til. En sterk mann tok en stokk og dengte løs på ektemannen, idet han sa: «Du må være en slags djevel.» I samme øyeblikk ble ektemannen forvandlet til en hest, og løp kneggende ut. Men de fanget ham og slo ham i hjel.

Sannheten var at ektemannen var blitt drept og erstattet av en hest. Dette var første gang aioene så et slikt dyr. I gamle dager kunne alle skapninger ikle seg menneskelige skikkelse. Så er det sagt.

Sleipner

For oss her i Norden er Sleipner – Odins hest med åtte føtter – naturligvis den gjeveste av alle. Ikke bare er den raskere og mer utholdende enn alle andre hester, men på samme måte som Pegasus løper den like gjerne over vann og i luften. Og det er på Sleipner Hermod rir «helveien» til Dødsriket, for å be Hel sette fri den døde guden Balder. Men det finnes flere spreke hester i vår gamle gudelære. Under en ridetur møter Odin jotnen Rungne og hesten Gullfakse. De kommer i snakk, de to. Det ender med at de kapprir – fra Jotunheim og like til Åsgard. Sleipner vinner. Rugne er så hissig og ivrig at han ikke vet ordet av det før han er innenfor murene til gudeborgen, han også. Og Odin smiler og sier at jotnen skal behandles som gjest, og ikke som en fiende, denne gang.

Enhjørningen og Noas ark

Jødisk tradisjon er ofte full av humor, noe denne lille bibelhistorien til fulle vitner om. Og selv om enhjørningen ikke har noen hovedrolle i beretningen, så er den viktig nok – og historien i seg selv er så kuriøs at det var vanskelig å gå utenom.

Dyret var digert som et fjell, selv om kjempen forsikret at dette var den minste enhjørningen han kunne finne. Den la seg ned foran Arken, og da forsto Noa at han måtte redde den.

Maleri av forskjellige dyrearter som går ombord Noas ark
Noah’s ark av Edward Hicks (1780 – 1849)

Kvinnen som ble en hest

I en landsby bestemte mennene seg for å gå på krigsstien. Så de la i vei og reiste sørover i flere dager. De kom til et landskap med store skoger. Der fant de ville hester, og blant dem var det en droplete ponni. En av mennene fanget den og tok dem med seg hjem. Han ba kona se godt etter den. Det gjorde hun.

En sommerkveld skulle hun gå ut dit hun hadde hesten, og på veien møtte hun en kjekk mann som hadde bøffelkappe med bildet av en droplete hest. Hun likte ham. Han luktet godt.
De slo følge. Men da de kom dit hvor hesten skulle vært, sa mannen: «Det er jeg som er hesten.»

Det ble hun glad for å høre for hun likte virkelig den hesten. I flere år gikk de sammen. Kvinnen ble svanger – og fødte en droplete ponni. Da føllet kom til verden, oppdaget kvinnen plutselig at hun hadde fått samme hale som en hest. Langt hår hadde hun også. Og når føllet diet, måtte kvinnen stå.