Tillat dødshjelp

Et flertall i den norske befolkningen har lenge ønsket å tillate aktiv dødshjelp. Likevel er det ingen norske partier som jobber for å fjerne forbudet. Det er det på tide å gjøre noe med.

Det er en rekke vanskelige grensedragninger som må trekkes om aktiv dødshjelp skal tillates. Men vi starter heldigvis ikke på bar bakke. Vi kan lære av erfaringene andre land har gjort seg, skriver Aksel Braanen Sterri og Ole Martin Moen. (Foto: Hyttalo Souza)

I boka Aktiv dødshjelp: Etikk ved livets slutt går vi gjennom argumentene for og imot å tillate aktiv dødshjelp, og konkluderer med at dødshjelp bør tillates. Hovedgrunnen til at vi bør tillate aktiv dødshjelp er at noen ganger er livet så ille og framtidsutsiktene så dårlige, at døden er å foretrekke.

Det er derfor helsevesenet daglig holder tilbake livsopprettholdende behandling slik at folk kan få dø i fred og i verdighet. Mange har imidlertid ikke denne muligheten. Den underliggende sykdommen som gjør livet deres uutholdelig tar ikke livet av dem. De venter på døden, men den kommer ikke. Noen av disse ønsker hjelp til å dø, men hjelpen de ønsker seg er straffbar å utføre.

Forbudet bør fjernes og erstattes med et tilbud om å få innvilget aktiv dødshjelp i tilfeller der pasienten lider uutholdelig, ikke har noen utsikter til bedring og har tatt et veloverveid valg om å dø.

Aksel Braanen Sterri (f. 1987) er utdannet statsviter og nå doktorgradsstipendiat i filosofi ved Universitetet i Oslo. Han arbeider med anvendt etikk og etikkmetode, og skriver en doktoravhandling tilknyttet forskningsprosjektet «What should not be bought and sold?». I 2019 er Sterri tilknyttet University of Oxford og Harvard University.

Det er ikke enkelt å avgjøre om kriteriene er tilfredsstilte, men slik er det å jobbe i helsevesenet. Leger fatter tilsvarende vurderinger hver dag, spesielt knyttet til om en skal avslutte livsopprettholdende behandling eller ikke.

Mange leger motsetter seg likevel tanken om at det er deres jobb å ta liv. De skal helbrede, ikke drepe. Men leger utfører allerede abort og tar daglig grep for at pasienter skal få dø. De som av samvittighetsgrunner ikke ønsker å utføre aktiv dødshjelp bør kunne reservere seg, slik enkelte leger reserverer seg mot å utføre abort.

Det beste argumentet motaktiv dødshjelp er at det vil oppfattes som en oppfordring til, ikke et tilbud om, å avslutte livet. Mange føler seg allerede som en byrde på familie, venner og samfunnet og vi vil nødig legge sten til byrden.

Ole Martin Moen (f. 1985) har en doktorgrad i filosofi og er forsker ved Universitetet i Oslo og førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge. Han arbeider med teoretisk og anvendt etikk, og er leder for forskningsprosjektet «What should not be bought and sold?», som er finansiert av Norges forskningsråd.

Noen er så redd for et slikt press at de støtter et forbud mot aktiv dødshjelp. Men enhver risiko om press bør ikke regnes som viktigere enn at de som lider uutholdelig og ønsker å dø skal få muligheten til det. Ellers måtte vi slutte å holde tilbake livsopprettholdende behandling, siden også dette tilbudet kan oppfattes som en oppfordring om å avslutte livet.

Heldigvis er det lite somtyder på at det å innføre aktiv dødshjelp fører til et økt press. I de amerikanske delstatene hvor aktiv dødshjelp er legalisert, har andelen som ber om aktiv dødshjelp holdt seg stabil siden det ble innført.

Det er heller ikke de mest sårbare blant oss som ønsker aktiv dødshjelp, men ressurssterke personer med stor behov for å ha kontroll over eget liv. For flere er også vissheten om at en kan trekke i nødbremsen det som gjør at de holder ut så lenge som de gjør. 1 av 3 som får innvilget aktiv dødshjelp i Oregon benytter seg ikke av tilbudet. For disse var det nok å ha muligheten.

Det er også måter åforhindre at aktiv dødshjelp oppfattes som en oppfordring. For eksempel kan vi bedre den smertelindrende behandlingen for å forhindre at folk presses til å be om aktiv dødshjelp som følge av at alternativet er for dårlig. I Belgia doblet de støtten til smertelindrende behandling da de tillot aktiv dødshjelp i 2002.

Viktigst er det å motvirkeen større samfunnstrend hvor folk opplever at deres verdi avgjøres av deres samfunnsnytte og ikke deres egenverdi. Dette motvirker vi ikke ved å forby aktiv dødshjelp, men gjennom handlinger og tiltak som gir folk en følelse av at de er verdsatt, og ved å tydelig kommunisere at det er opp til hver og en av oss hvordan vi vil avslutte livet.

Det er en rekke vanskeligegrensedragninger som må trekkes om aktiv dødshjelp skal tillates. Men vi starter heldigvis ikke på bar bakke. Vi kan lære av erfaringene andre land har gjort seg. Human-Etisk Forbund vedtok nylig at de ønsker en offentlig utredning om aktiv dødshjelp. Vi bør lytte til dem.

Debattinnlegget ble opprinnelig publisert på dagbladet.no 28. juni.