Steven Gerrard – England: Slutten

50 år med smerte. Etter å ha hanglet seg videre fra gruppespillet, møter England i kveld EMs sjarmtroll Island i åttendedelsfinalen. Alt annet enn seier og videre avansement er skandale for engelskmennene, men historien har vist at mesterskap alltid ender i tårer for den stolte men akk så hardt prøvede fotballnasjonen. I et utdrag fra hans selvbiografi Min historie, forteller Steven Gerrard her hvordan det var å være kaptein for Three Lions i VM i Brasil 2014, og det som kom til å bli hans siste kamper på landslaget.

Arena da Amazônia, Manaus, lørdag 14. juni 2014

Jeg hadde begynt å spille fotball på kald sement i Ironside Road, og jeg hadde endt opp inne i den dampende hete Amazonas-regnskogen. Manaus var en by man bare kunne komme til med fly eller båt. Det var ingen ting annet enn fotball som ville fått meg hit. Bare fotball kunne gitt meg muligheten til å reise over hele verden. På en feberhet lørdagskveld i Brasil var jeg lykkelig for å være så dypt inne i jungelen.

Jeg hadde hatt gleden av å spille i alle de store europeiske fotballbyene, enten det var Barcelona eller Madrid, Milano eller Torino, Dortmund eller München, men reisene som fulgte rundt i verden, fra Huyton til Istanbul, Gelsenkirchen til Bloemfontein, Kiev til Manaus, virket enda mer surrealistiske. Jeg kjente igjen på hvor heldig jeg var der jeg tok på meg den engelske landslagsdrakta inne i garderoben vår i Arena da Amazônia.

Les mer og kjøp boka på cappelendamm.no.
Les mer og kjøp boka på cappelendamm.no.

Det var varmt og fuktig, men ikke helt uutholdelig. Værvarslene hadde truffet blink der de spådde en temperatur på 30 grader med en luftfuktighet på 58 prosent like før avspark klokka 18.00. Svetten rant ned over ansiktene til lagkameratene mine, men jeg foretrakk å tro at det var mer på grunn av oppvarmingen enn på grunn av nerver. Jeg ville at de skulle være oppspilte snarere enn nervøse.

VM hadde virkelig startet forrige kveld da Nederland hadde revet Spania i fillebiter i Salvador. Det var en 5–1-overvalsing som var spekket med minneverdige scoringer – og det hadde vært et sjokk å se tittelforsvarerne, med store spillere som Xavi, Iniesta og Alonso, knust på det viset. Nederland hadde også enestående spillere, og Robin van Persie og Arjen Robben hadde scoret to ganger hver, men det var et oppløftende syn. Kanskje den forutsigbare gamle rekkefølgen kunne snus fullstendig om i Brasil.

Vi var blitt slaktet etter kampen mot Italia i Kiev i 2012. Media bestemte seg for at Pirlo var en mester, og at vi var tannløse kløner. Men Italia hadde fortsatt ikke klart å slå oss i åpent spill den kvelden, og vi hadde et mye høyere tempo i laget i Manaus. Etter sesongen tror jeg ikke det hadde vært mange Englands-fans som klagde over at startelleveren vår inkluderte fem Liverpool-spillere – Glen, Jordan, Raheem, Daniel og meg.

Roy og Garys plan for kampen var at vi skulle spille positivt og angripe Italia fra første sekund. Vi gikk for et 4-2-3-1-system med Sterling som jobbet hardt på midten, like bak Sturridge. Sterling, med sine plutselige rykk og sin overraskende styrke, skulle få spille fritt i et forsøk på å strekke ut italienerne. Han skulle også ta seg av Pirlo. Rooney skulle spille på venstre. Det var typisk Wayne at han uten å mukke godtok at han skulle ofre seg og gjøre en arbeiders jobb på venstre mens Raheem spilte i nummer 10-rollen, som begge egentlig foretrakk. Jeg hadde spilt med Wayne i lang tid, og han skjønte at det var viktig å være fleksibel og godta å spille i en rolle som var til beste for laget. Han gjorde ofte det samme i Manchester United.

- Han er en gammel rival på Everton, men Wayne Rooney er også en lagkamerat på landslaget og en topp spiller.
– Han er en gammel rival på Everton, men Wayne Rooney er også en lagkamerat på landslaget og en topp spiller.

Min eneste bekymring var at Wayne var langt skarpere taktisk enn Raheem – noe som er å vente når man tenker på at de har hatt veldig ulik mengde erfaring. Jeg bekymret meg litt for Sterlings evne til å lese spillet mot Pirlo og Daniele De Rossi, men jeg visste at Sterling ville gå frem helt fryktløst, og det var en modig strategi fra Roys side. Jeg var sikker på at ingen ville beskylde oss for å mangle mot eller angrepsvilje mot slutten av kvelden.

Å spille med Henderson i en mer fremskutt rolle ville også ha vært mulig om vi hadde hatt mindre tvil om forsvaret vårt. Glen Johnson, Gary Cahill, Phil Jagielka og Leighton Baines var gode spillere, og jeg likte dem alle, men det var åpenbart for meg at Englands beste forsvarsspiller og vår eneste av virkelig verdensklasse etter at John Terry hadde sluttet på landslaget, ikke engang var blitt valgt ut til laget som hadde reist til Brasil.

Å ikke ta med Ashley Cole virket som en alvorlig feil for meg. Han og jeg er ikke spesielt nærme, men jeg var overbevist om at han burde ha vært i Brasil, og han burde ha vært på banen fra starten av mot Italia i Manaus. I alle mesterskap der jeg har spilt med Ashley, har han antagelig vært Englands beste spiller.

Cole var 33, like gammel som meg, og han hadde spilt enestående i fem store mesterskap. Han hadde 107 landskamper da Roy i mai 2014 bestemte seg for å droppe ham og ta med Leighton og den atten år gamle Luke Shaw til Brasil som våre venstrebacker. Leighton var en nær nabo av meg i Formby. Han var intelligent og likandes og en topp forsvarer for Everton i Premier League. Men det var en forskjell på ham og Cole – og jeg hadde alltid visst det i alle de årene de hadde kjempet om den samme plassen på landslaget. Ashley Cole var av verdensklasse, som John Terry, og den slags forsvarer England trengte i VM. For meg var ikke Shaw klar.

Om Cole og Terry hadde gått ut på banen sammen med oss i Manaus, var jeg rimelig sikker på at italienerne ville bekymret seg mer for hvordan de skulle komme seg rundt forsvaret vårt. Én ting var å være god i ligaen, slik Baines hadde vært så lenge, noe helt annet var det å spille i et VM mot de beste spissene i verden.

Roy trodde at Baines ville ha mer å gi oss fremover enn den aldrende Cole, og strategien hans la mindre vekt på forsvar og ballkontroll enn på et hurtig angrep på Italia. Det var modig og spennende, men jeg var var på italienernes sluhet og erfaring. Bare tre på laget vårt – Rooney, Johnson og jeg – hadde noensinne begynt på banen i et VM før. Tre av Italias startellever – Andrea Barzagli, De Rossi og Pirlo – hadde fått gullmedaljer i VM i 2006 etter finalen mot Frankrike.

De var sterke på midtbanen – med Pirlo, De Rossi, Marco Verratti og Claudio Marchisio som alle hadde tydelige kvaliteter. Det var vanskelig å vite hvordan Italia ville være i hver ende av banen. Buffon, en av verdens beste keepere og en nøkkelspiller på vinnerlaget i 2006, måtte starte på benken etter å ha skadet ankelen samme morgen. Han ble erstattet av Paris Saint-Germain-keeperen Salvator Sirigu. Uten Buffons rolige og myndige tilstedeværelse var Italia svekket – men hvem visste hvordan den kaotiske, men benådede Mario Balotelli kunne påvirke spillet der fremme?

Italias manager, Cesare Prandelli, var en slu gammel rev. Tidligere den uka hadde han slått en vits. Prandelli sa at han hadde hatt en drøm der laget hans vant VM etter å ha spilt syv ulike formasjoner i syv forskjellige kamper. Jeg tror det var en måte å minne oss om at Italia, som hadde vunnet VM fire ganger, var mer taktisk sofistikerte enn England.

- Kvalifisering til VM i 2014.
– Kvalifisering til VM i 2014.

Den kontrasten, mellom vårt stort sett unge og kjappe lag og Italias mer erfarne, fleksible taktikere, viste noe av den endeløse fascinasjonen ved VM. Jeg visste at kampen kom til å bli sett over hele verden, men jeg tenkte mest på fansene våre der hjemme. Pubene i England kom til å være fulle, like før klokka elleve på kvelden en lørdag, mens kampen i Brasil ble vist på store skjermer mens alle ropte og skrek til oss. Jeg ante at det var langt mer realisme i bildet i 2014 siden de fleste skjønte at vi ikke hadde spillerne til å vinne VM – i motsetningen til alle de knuste håpene landet hadde hatt siden den ene seieren i 1966.

Spillerne visste hva det betydde for oss å spille godt, å komme ut fra gruppespillet og deretter komme så langt vi klarte i VM, mens hele landet gikk av hengslene de varme sommerkveldene hjemme i England. Jeg trengte ikke å si så mye i garderoben. Roy Hodgson var heller ikke typen som blåste seg opp med store ord før en kamp. Han lot meg si noen siste ord med laget samlet rundt meg. Jeg hadde et veldig enkelt budskap.

«La oss ikke angre på noe når vi går av banen i kveld», sa jeg til spillerne. Jeg minte dem på at de måtte gi alt, spille hardt, være smarte og disiplinerte – og ha det gøy. Men mest av alt, der jeg tenkte på mine tidligere nederlag med England, sa jeg én gang til like før vi gikk ut av garderoben: «Ikke angre på noe.»

Pirlo og jeg stod med lagene våre bak oss i tunnelen. Han så ut som en gammel kriger med skjegg. Pirlo nærmet seg også slutten, men Gud, for en spiller. Han var en av de virkelige kjempene i europeisk fotball. Alle sa at han ikke kunne løpe, men han hadde fortsatt blikket for spillet og de lange pasningene. Vi var gamle fiender, og jeg beundret ham stort. Det var rart å tenke på at jeg hadde spilt siste halvdel av sesongen i en slags Pirlo-rolle i Liverpool. Det var dog bare en variant, for vi var fortsatt veldig ulike spillere.

Han virket typisk italiensk, mens jeg var preget av alle engelsk fotballs egenskaper (og feil). Jeg ga alt i kamp, og løp og taklet mer enn Pirlo. Han spilte på en mer subtil måte, ja, men opp gjennom hadde jeg vist at jeg også kunne lese spillet og slå gode langpasninger. Jeg så frem til nok en stor kamp mot mesteren.

- Vi feirer i et hav av rødt etter å ha tatt seieren i Champions League i 2005.
– Vi feirer i et hav av rødt etter å ha tatt seieren i Champions League i 2005.

I årenes løp har vi begge hatt våre opp- og nedturer. Vi hadde spilt mot hverandre i to Champions League-finaler, i 2005 og 2007. Seieren hadde gått en gang til oss hver. Etter at Pirlo hadde opplevd nederlaget i Istanbul, sa han at han hadde vært på nippet til å gi opp fotballen. Smerten over å tape etter å ha ledet 3–0 med Milan hadde påført ham like dype arr som min glipp mot Chelsea hadde gitt meg. To år senere fikk Pirlo og Milan sin revansj mot meg og Liverpool i finalen i Athen. Jeg klarte nesten ikke å tenke på den kampen, som vi tapte 2–1. Pippo Inzaghi scoret det første av to mål den kvelden da et frispark fra Pirlo plutselig var innom ham og fløy inn i nettet. Inzaghi visste ingen ting om målet og omfavnet Pirlo i takknemlighet. Kvelden ble Milans, Inzaghis og Pirlos.

Selv så store kamper på toppen av europeisk fotball så plutselig små ut sammenlignet med et VM i Brasil. Vi visste begge at dette var vårt siste VM. Jeg var blitt 34 noen uker tidligere, den 30. mai, mens Pitli hadde feiret sin 35-årsdag elleve dager før. Dette var vår siste sjanse til å vinne heder i et verdensmesterskap.

Det virket som om vi sto i tunnelen i en evighet. Jeg var veldig varm, og Joe Hart, som sto bak meg, brukte håndkleet han hadde rundt halsen til å tørke svetten fra ansiktet. Nå skjønte jeg hvorfor de hadde brukt et spesielt materiale i setene på stadionet for at de ikke skulle vri seg i varmen. Jeg forsøkte å se kald ut og stirret rett frem, men det var ikke lett. Jeg gløttet over på den andre siden. Pirlo og jeg utvekslet et innforstått blikk. Jeg strakk ut hånda mot ham. Han tok den med et skjevt lite smil og et nikk. Jeg nikket tilbake, i dyp respekt.

Italienerne var så kule at de kunne ha på seg hvite treningsjakker over de blå trøyene sine, som om de ventet på avspark en kald høstkveld i Milano. Vi hadde allerede tatt av oss alt annet enn klærne vi skille spille i: hvite trøyer, hvite shortser, hvite sokker – og allikevel var det vi som svettet mest i jungelheten.

Joe tørket panna igjen, vred på nakken og fortsatte å tygge tyggegummi like ved øret mitt. Jeg kunne merke at han lengtet etter ensomheten i målet. De fire dommerne, i rødt, sto foran oss og sperret veien. Vi kunne høre sangen fra de engelske supporterne og ropingen fra de italienske fansene.

Endelig fikk vi signalet. Tiden var inne. Den nederlandske dommeren, Björn Kuipers, som hadde dømt Champions League-finalen mellom to lag fra Madrid nøyaktig tre uker før, ledet oss inn på stadionet, etter å ha tatt en kort pause for å plukke med seg matchballen fra en sokkel like utenfor tunnelen. Plutselig ble vi truffet av lyden, og det hele ble veldig virkelig. Jeg håpet at mine unge lagkamerater ikke ville krympe i slike overveldende øyeblikk.

Mens vi ventet på nasjonalsangene, så jeg ned over rekken på laget mitt. De så ok ut, og på den andre enden sprutet Sturridge vann over hele ansiktet.

Musikken spilte opp. Jeg mimet ordene til «God Save the Queen», men jeg ville bare starte kampen. I det minste kunne jeg puste igjen da den italienske nasjonalsangen dundret ut. Kameraene ville for det meste være på Pirlo. Deres sang hørtes ut som en kvikk gammel militærmarsj. Pirlo var krigeren som ledet hæren deres.

Italias beste spillere sang høyt. De bommet på tonene, men de var klare til kamp. Italia har alltid hatt lidenskap kombinert med teknikken. Det forklarer hvorfor de var så vanskelige å slå. Jeg hørte spillerne deres rope og klappe da nasjonalsangen var ferdig.

Det var på tide med håndtrykk. Vi sto stille mens italienerne gikk ned langs vår hvite rekke. Pirlo rakte frem hånda. Jeg tok den med nok et smil og et nikk til en rival. De andre spillerne fulgte på. Jeg hørte hender klaske mot hverandre, en etter en, hver av dem var et tordenskrall over den høylytte arenaen der Italias og Englands fans begynte å rope.

Pirlo og jeg utvekslet snart et langt mer formelt håndtrykk i midtsirkelen. Vi utvekslet også vimpler som minner. Dommeren kastet mynten i været. Jeg vant, og vi utvekslet håndtrykk med dommerne. Himmelen over oss var rødlilla. På stadionet var det veldig varmt.

Jeg ropte ut noen flere oppmuntrende ord til mitt unge lag, klappet igjen og ba dem sette i gang.

Balotelli og Marchisio sto over ballen på midtbanen og ventet på fløyta. Til slutt kom den. VM hadde begynt for oss. Balotelli sendte ballen til Marchisio, som slo den tilbake til Pirlo. Han snudde seg og sendte den over til Gabriel Paletta, min gamle lagkamerat – selv om Paletta, som én av Rafa Benítez’ dårligste signeringer, bare hadde spilt noen få kamper for Liverpool før han ble overført til Boca Juniors. Det var Palettas første ordentlige kamp etter at han hadde byttet statsborgerskap fra argentinsk til italiensk. Ballen ble slått fremover, et sjansespark, mot Balotelli. Cahill avskar og klarerte den.

Etter tre minutter fikk Pirlo ballen, og Sterling, som var usikker på om han skulle gå på ham eller De Rossi, rygget. Det var lett for Pirlo å sende en pasning til høyre. Antonio Candreva fikk så mye plass at han rolig kunne mate Matteo Darmian. Det var bare Darmians andre kamp for Italia, men backen gikk hardt ned til høyre og pisket inn et innlegg. Jagielka fikk dunket den klar, men et urovekkende mønster var etablert. Ved hjelp av Pirlo hadde Candreva og Darmian funnet en lett vei rundt Leighton Baines.

Våre unge spillere var modige. Sturridge plukket opp en klarering fra Cahill i det fjerde minuttet, og han fant Sterling like innenfor Italias banehalvdel. Sterling bestemte seg for å løpe, som om han spilte for Liverpool mot Hull og ikke for England mot Italia i VM. Han hadde fortsatt en tenårings overmot, og blåskjortene trakk seg bakover. Sterling sparket en dip fra 22 meter. Ballen suste mot mål, og det lød et brøl fra den engelske delen av tribunen. For noen av fansene så det ut som om Sterling hadde scoret. Han hadde bare truffet på utsiden av nettet, men det var et godt første forsøk. Plutselig visste Italia at Sterling og England ikke var engstelige.

Noen minutter senere tvang Jordan Henderson Sirigu til å kaste seg mot venstre for å holde en markkryper av et skudd ute. Vi virket truende, selv om Italia hadde ballen mest. Vårt største problem var nede på venstre, der den overlappende italienske nybegynneren, Darmian, nå i Manchester United, stadig gikk mot Baines med hjelp fra Candreva. Det var to mot én.

Hart gjorde en god redning fra Candreva, men etter 21 minutter tok Liverpool-aksen ansvar. Henderson vant ballen og sendte den inn i området. Jeg løp forover og friga Sterling, som sendte ballen på tvers av målet. Danny Welbeck misset så vidt en tåspissberøring av en sjanse til å sende oss i ledelse. Det var oppmuntrende, og et par minutter senere ble rollene snudd. Welbeck spilte opp til Sturridge, og det var bare så vidt de italienske forsvarerne holdt oss ute.

Darmian fortsatte å dytte Rooney bakover og erte Baines. Etter 32 minutter sendte han ballen over til Balotelli, som gjorde en svak heading. Det hadde vært en stor sjanse for Italia. Varmen og fuktigheten lå tungt over oss – men det var et åndeløst tempo over mye av spillet.

Italia fikk en corner, igjen nede på vår plagede venstre flanke. Candreva tok den kjapt, og slo en kort ball til Verratti, som sendte en pasning på skrå i retning Pirlo. Sturridge jagde italieneren, som lot til å skulle skyte. Men så fikk man et glimt av den gamle mesteren, der Pirlo lurte Sturridge trill rundt. Han gikk over ballen og lot den trille videre til Marchisio. Ingen av oss var i nærheten, og Marchisio kunne rolig stanse ballen og så la knottene sine rulle over den. Han smelte av gårde et skudd nede i høyre hjørne. Hart hadde lite å stille opp med mot et så hardt og presist skudd. 1–0 under, etter 35 minutter.

Marchisio løp mot benken deres men han gestikulerte til lagkameratene at de skulle følge etter. Jeg så på ham der han løp, og følte meg fullstendig tom innvendig. Italienerne hoppet oppå hverandre i en dynge på sidelinja, man kunne se de mørke svetteringene på trøyene deres. De var overlykkelige.

Vi var stille. All den svetten og innsatsen, og vi lå under.

Jeg gikk rundt til laget, særlig de unge spillerne, og oppmuntret dem igjen. Vi spilte bra i perioder – men vi kunne bli bedre. Vi kunne ikke gi oss nå. Vi måtte få opp dampen igjen. Kom igjen, de er ikke så gode. Vi kan utligne før pause.

Italia begynte å sende ballen frem og tilbake, tolv, tretten, fjorten pasninger. Men ballen ble klarert på vår halvdel og havnet hos Sterling. Han var inne i midtsirkelen. Sterling satte fart, og kom langt inn på italiensk banehalvdel. Han spilte den ut til Rooney, på venstre. Rooney viste seg som den klassespilleren han er. Han styrtet ned på venstre og sendte inn en perle av et innlegg. Den fløy forbi en stakkars forsvarer og fant Sterling nede ved motsatt stand. Det var lett for Sturridge å styre den inn med en halvvolley.

1–1, etter et nydelig mål, fullt av tempoet, bevegelsen, blikket og kvaliteten jeg visste vi hadde når vi var på vårt beste. Sturridge visste det også, og han var på surfebrettet, og viste italienerne og brasilianerne det gamle synet vi var blitt vant til fra Mersey. Ri på bølgen, med armene ut til siden. Sturridge var i ekstase over å ha truffet den store bølgen på Amazonaselven.

Midt iblant den vanvittige feiringen på sidelinja gikk Englands fysio, Gary Lewin, i bakken som om han var skutt. Han måtte bæres vekk med ankelen ute av ledd. Bare fotball kan få folk til å bli så gale.

Jeg visste at vi måtte roe oss. Det var kun syv minutter igjen av omgangen. Jeg ville bare at vi skulle komme oss tilbake til garderoben så vi kunne finne ut av de taktiske problemene, særlig på venstre side. Hendo var enig. Han snakket raskt med Rooney mens jeg pratet med Baines. Vi måtte få slutt på den stadig større trusselen fra Darmian og Candreva.

Spillet satte i gang igjen, og vi klarte å holde på ballen en liten stund ved å sende den kjapt frem og tilbake, men Italia var raskt på utkikk etter et nytt mål. Blåskjortene rullet mot oss, men vi presset hardt tilbake. Darmian stakk av på venstre side igjen, og skuddet hans gikk rett over tverrliggeren. Større farer kom i det andre minuttet av tilleggstiden. Min pasning ble snappet opp, og Italia brøt raskt. I utkanten av sekstenmeteren vår sendte Pirlo en ball gjennom til Balotelli. Hart løp ut, men ble fanget mellom Balotelli og målet. Italieneren prøvde å lempe den over hodet på Hart – og Jagielka greide å gå tilbake og klarere den på streken. Italia tok ballen igjen, og etter noen raske pasninger sendte Candreva den i stolpen.

Vi trengte pausen. Vi trengte et pusterom. Vi fikk det. 1–1 ved pause.

Tilbake i garderoben måtte vi også finne ut av det taktiske rotet. Sterling hadde vært god offensiv, men Italia var smarte. Når de kom bakfra, syntes jeg Sterling tidvis hadde sett ut som et skremt rådyr. Han var ikke sikker på om han skulle følge Pirlo eller De Rossi. Jeg følte at vi trengte to nummer 10 – Rooney og Sterling som presset sine ballbesittende midtbanespillere – eller en diamant. Jeg syntes Gary og Roy gjorde det rette valget. De flyttet den hardtarbeidende Welbeck til venstre, og Rooney ble hentet inn til en mer naturlig rolle for ham ved siden av Sterling. Vi måtte være sikre på at backene våre spilte med større trygghet. Det virket som om de noen ganger var redde for å presse på fordi de følte seg utsatt for Darmian og Candreva.

Vi begynte aggressivt i andre omgang, og jeg syntes det var frustrerende. Det var ikke min oppgave å argumentere mot manageren der han sendte oss frem i et forsøk på å beholde tempoet fra de første 45 minuttene. Mitt instinkt sa noe annet. Dette var ikke en kamp i Premier League. Dette var vår første kamp i gruppespillet i VM. Tankegangen «Vi må slå Italia» ga ingen mening for meg. Det smakte av manglende erfaring på vårt lag.

Hvorfor stengte vi ikke bare butikken og gikk for uavgjort? Det lignet på kampen på Anfield mot Chelsea der vi prøvde for hardt, havnet ett mål bak etter en feil og fikk litt panikk. Vi hadde gjort det bra mot Italia og slått tilbake med én gang. Men jeg følte at vi var litt for tøffe i trynet i andre omgang i stedet for å være tålmodige og konsentrerte. Ute på banen prøvde jeg å få gitt beskjed om at 1–1 og uavgjort var et brukbart resultat. Om vi hadde klart å ta et poeng fra Italia, er jeg sikker på at vi ville ha kommet videre fra gruppa.

Men vi strømmet frem, og de engelske fansene pisket oss videre med tilrop, og da Italia igjen tok ballen, forsvarte vi oss dårlig. Fem minutter inn i andre omgang, akkurat da vi burde vært på vårt mest forsiktige og disiplinerte, var vi slurvete. Baines kom seg ikke nær nok Candreva. Italieneren danset av gårde og gikk så inn igjen. Han hadde så mye frihet, og da han kikket opp, så han at Cahill hadde latt Balotelli komme seg vekk fra seg. Det var et fint innlegg fra Candreva, helt uten press, og Balotelli hadde så mye rom ved den bortre stolpen at han scoret med en nedadgående heading. Det var omtrent umulig å bomme fra så kort hold. Det hadde vært et enkelt, nærmest rutineaktig treningsmål for Italia.

Resten av omgangen prøvde vi hardt å utligne, og Sterling, Rooney, Welbeck og Ross Barkley, som kom på som innbytter, hadde alle sine øyeblikk. Men Italia var vant til å holde fast på en ledelse, og langt ut i tilleggstiden kom de i nærheten av nok et mål. Pirlo fikk tverrliggeren til å vibrere med et frispark fra 25 meters hold. Spillet var over. England 1, Italia 2.

Et 1–1-resultat ville ha vært veldig bra, så Balotellis vinnermål føltes som et hammerslag. Vi var tomme og skuffet etter å ha spilt så bra i lengre strekk. Til tider hadde vi utspilt Italia, men vi hadde vært for ivrige på å prøve å vinne. Vi var igjen under et forferdelig press i et VM.

- Fra en vennskapskamp mot Ungarn på Wembley stadion i 2010.
– Fra en vennskapskamp mot Ungarn på Wembley stadion i 2010.

Noen dager senere, på laghotellet i Rio de Janeiro, ba Roy og Gary meg om å snakke med laget. Vi var i en desperat situasjon. Om vi tapte igjen, ville VM være over for vår del. Det at vi ikke klarte å dra fra Manaus med ett poeng, var mer frustrerende enn noen gang, men jeg visste at jeg måtte løfte laget og forklare farene som ventet oss på tirsdag i São Paulo mot Uruguay – og mot Luis Suárez.

Å spille i VM for England føltes alltid som en dramatisk saga, og det virket uunngåelig at vinn-eller-forsvinn-scenariet skulle involvere Suárez.

Uruguay var også under press. De hadde tapt åpningskampen sin 3–1 mot Costa Rica. Suárez hadde sittet på benken, siden han ikke helt var kommet seg etter kikkhullskirurgien i kneet. Det ble spekulert blant folk om han kom til å kunne spille mot England. Jeg visste at det ikke var noen tvil. Suárez brant etter å spille mot oss.

Gary Neville spurte stadig om jeg hadde snakket med Suárez siden vi kom til Brasil. Jeg forklarte at vi hadde sendt noen tekstmeldinger, men at jeg ikke hadde spurt ham om formen hans og om han kom til å spille mot England. Det var ingen vits. Jeg visste allerede at en av Liverpool-fysioene hadde vært og sjekket Luis. Jeg fikk beskjed om at han lå foran skjemaet. Av respekt for Luis ba jeg ikke om at han skulle bekrefte at han kom til å stille mot oss; det lot seg enkelt nok lese mellom linjene. Selvsagt kom vi til å møte Luis ute på banen.

Luis hadde noe å bevise. Han hadde avsluttet Premier League-sesongen med favnen full av priser. Han var blitt stemt frem av spillerne som årets spiller, og som fotballjournalistenes årets spiller, og tenkte nok at han hadde gjenvunnet sitt gode navn og rykte i England. Men han var bitter og sint på engelsk media. Han følte fortsatt at han hadde blitt behandlet dårlig. Luis bar også nag til FA på grunn av måten de hadde behandlet ham på under Evra-skandalen. Og så, dagen etter at vi tapte mot Italia, sa Roy at han ikke anså Luis som en spiller i verdensklasse. Jeg var åpenbart ikke enig i det.

- For meg er Luis Suárez enesteående blant min generasjon av fotballspillere.
– For meg er Luis Suárez enestående blant min generasjon av fotballspillere.

Jeg sa ikke noe til Roy, men jeg tenkte «Ops» da jeg hørte det. Å gi et stikk til Luis Suárez under oppkjøringen til en så viktig kamp var ikke Roys smarteste idé. Han er en veldig intelligent, kultivert og belest mann, men Roy kjente ikke Suárez like godt som jeg. På overflaten var utsagnene hans avmålte. Først sa han pene ting om Suárez: «Han har potensiale. Han er en fremragende spiller.» Men så sa han: «Du kan være en stor spiller i ligaen, men om hele verden skal anerkjenne deg som en av de virkelig store, må du få det til i VM. Om dere virkelig skal sette ham der oppe med Maradona, Pelé, Beckenbauer og Cruyff, og Pirlo, er det på dette nivået du må få det til.»

Det var en fornuftig observasjon – men det var den helt gale tingen å si. Jeg visste at Luis ville se på dette som provoserende og respektløst. Jeg visste at han ville bruke dette som ytterligere motivasjon til å gjøre kampen i São Paulo til det endelige tilsvaret til dem som hadde kritisert og tvilt på ham i England.

Aller først, før vi begynte å snakke om Suárez, ville jeg si noe mer allment til laget. Jeg fattet meg i korthet. Jeg så rundt meg, og sa at om vi ikke fikk det til mot Uruguay på tirsdag, så ville hver og en av oss stå foran en forferdelig sommer. Det ville bli en lang og frustrerende måned der vi hver på vår kant om og om igjen ville tenke på alt som hadde gått galt. Jeg fortalte om hvordan jeg hadde lidd før – og hvordan stort sett alle engelske spillere lider når de drar fra et mesterskap tidligere enn forventet. Vi kunne reise hvor vi ville på ferie, men det ville være umulig å gjemme seg.

Jeg var ikke ute etter å skremme noen, men vi hadde en del unge gutter på laget, og det var viktig at de skjønte hvor viktig kampen mot Uruguay var. Vi trengte at alle var konsentrert og på ballen, både individuelt og som lag. Om vi spilte slik jeg visste at vi kunne, kunne vi våkne opp på fredag morgen med tre poeng og en god følelse i kroppen.

Så begynte jeg å snakke om Suárez. Jeg understreket at han selv om han var en drøm å spille sammen med, kunne være en veldig slu motstander. Vi kunne ikke la ham være i fred ett eneste øyeblikk. Vi måtte være sikre på at vi hadde et par øyne på ham gjennom hele kampen. «Vær oppmerksom på ham», sa jeg, «for han er dødelig om han får det minste lille spillerom.»

Jeg reiste meg og gikk bort til taktikk-tavla, for nå var det på tide å være like klar som jeg var alvorlig. Jeg skrev ned alle Suárez’ sterke sider og hans veldig få svakheter. Jeg repeterte det vi alle visste – at han kunne trekkes opp og fås til å eksplodere – men jeg følte det var viktigere å snakke om teknikkene for å hemme ham. Jeg sa til hele laget: «Når ballen kommer mot ham, må du sørge for at han forblir vendt mot sitt eget mål. Det han har aller mest lyst til, er å snu seg og møte deg ansikt til ansikt. Han vil løpe mot deg og inn i deg. Han kommer til å prøve å løpe gjennom deg, for han vil ha rikosjetter, han vil ha kontakt. Så ikke gå for tett på ham.»

Alle nikket. Jeg sa også at vi ikke skulle tenke på skaden hans. Han var ikke en vanlig spiller. Han trengte ikke en kamp eller to for å finne rytmen. Jeg forventet at han kom til å være eksplosiv fra første sekund. Jeg hadde én setning til å komme med. «Og så må du aldri tro at ting er i orden og at du har kontroll på ham. Du kan aldri slappe av mot ham. Suárez kommer til å komme mot deg igjen og igjen.»


Arena de São Paulo, São Paulo, tirsdag 19. juni 2014


Det var kaldt og duskregnet denne ettermiddagen i São Paulo. Varmen fra regnskogen var borte for lenge siden. Vi kunne ha vært på Anfield – som hadde vært arenaen sist gang England hadde spilt mot Uruguay. Det hadde vært en vennskapskamp i 2006, i de dagene jeg elsket der England spilte kamper over hele landet, mange av dem i nord, mens det nye Wembley-stadionet var under oppføring. Vi hadde vunnet 2–1, og bare Wayne Rooney og jeg var igjen fra det laget.

Åtte år senere var Wayne blitt hentet inn igjen til midten for å spille som vår nummer 10, mens Sterling skulle starte på venstre side. Laget vårt var ellers uforandret fra laget som hadde tapt mot Italia. Uruguay, på sin side, ble forsterket av den ikke akkurat overraskende tilbakekomsten til Luis Suárez. Han var den siste spilleren jeg ønsket å møte – men jeg fant håp i at Uruguays lag, bortsett fra Luis og Edinson Cavani, ikke så ut som noe mer enn et helt ok lag.

Vi trivdes de første tretti minuttene. Vi spilte ikke strålende fotball, men vi holdt Suárez og Cavani i sjakk. Suárez virket ikke like skjerpet som vanlig, og jeg følte meg trygg. Naturligvis hadde han noen ess i ermet, og han ga Joe Hart et sjokk da han prøvde å score direkte fra corner. Hart måtte slå ballen vekk med begge hender. Men vi hadde en større sjanse før det. Jeg tok et frispark fra langt ute på venstre. Jeg fant Rooney, som steg til værs, men headingen hans smalt i tverrliggeren fra ganske nært hold.

Deretter, i det 39. minuttet, åpnet et lite lykketreff en boks med mørk magi. Det var bare håpløst at lykken gikk meg imot og den mørke magien ble sluppet løs, først av Cavani og så, for det meste, av Suárez. Nicolás Lodeiro og jeg kjempet om en løs ball ved midtbanen, og den spratt unna meg. Den spant av gårde inn på vår halvdel, og Cavani løp snart hardt nedover høyre side. Jeg kunne se Suárez gli inn i sekstenmeteren. Jagielka prøvde å følge ham, men idet Cavani gjorde seg klar til å slå et innlegg, trakk Suárez seg unna. Han var plutselig veldig fri. Suárez var allerede på vei opp i været og vred seg mens ballen skrudde seg mot ham fra venstre. Hart så at det var fare på ferde, men før han kunne foreta seg noe, hadde Suárez satt en heading som buet seg presist over hodet hans. Det var en utrolig god scoring.

Jeg hadde feiret hvert eneste av Suárez 31 mål for Liverpool i løpet av den makeløse sesongen hans. Denne gangen kunne jeg bare se på der han løp hylende av glede mot sidelinja. Han ble omfavnet av lagkameratene, men selv var han mest opptatt av å finne Uruguays fysio så han kunne vise sin takknemlighet. Suárez hadde fått tilbake den formen han trengte for å kunne straffe sin gamle fiende, og venner som meg og de andre lagkameratene fra Liverpool.

Det var fortsatt håp. Vi var minst like gode som Uruguay, og vi hadde ballen mest. Jeg hadde fremdeles tro på at vi kunne vinne kampen. I pausen sa jeg at vi spilte litt for dypt, og at vi viste dem litt for mye respekt. Vi måtte holde enda nøyere øye med Suárez, men det var lite annet å frykte. Ett av våre problemer var at vi prøvde å få ballen til Rooney mens han var 35 meter fra mål. Vi måtte ha Wayne på ballen nærmere sekstenmeteren, der han virkelig kunne gjøre skade.

Uruguay hadde et par sjanser tidlig i andre omgang, men vi overlevde. Det var lite av futten og farten vi viste mot Italia, under langt vanskeligere forhold. Ingen i hvit skjorte, bortsett fra Rooney, så ut til å være klar til å ta ansvar for kampen. Men vi fortsatte å prøve, og til slutt, da det gjensto femten minutter, fikk vi gjennombruddet. Sturridge fant Johnson, som overlappet nede på høyre. Han løp kjapt, og med god kontroll gikk han på innsiden av en forsvarer og sendte ballen hardt tvers forbi mål. Det var en dødelig leveranse, og Rooney, som var fire meter fra mål, styrte den inn forbi keeperen med venstre fot. Vi jublet. Rooneys første mål noensinne i VM. 1–1.

Alt tilsa at vi burde gå inn for ett poeng. Vi var i trivselssonen, og en uavgjort mot Uruguay og seier i den siste kampen mot Costa Rica ville nesten helt sikkert gjøre at vi kvalifiserte oss. Hoveddelen av ballbesittelsen var vår, 62 prosent, og vi måtte bare være forsiktige når Uruguay brøt og gikk til motangrep. Akkurat som mot Italia var stillingen 1–1, og jeg ville at vi skulle være smartere og mer forsiktige. Men Englands gå-på-gener lot seg ikke styre. Laget ville vinne. Vi begynte å jakte etter seier.

Vi hadde så mange spillere som gikk frem og forsøkte å score og bli helter at vi begynte å føle oss undertallige i alle overgangene. Vi surret rundt på hele banen hver gang et angrep plutselig måtte gå over i et forsvar. Suárez lå og fisket. Jeg ville at vi skulle være tålmodige, bygge opp og sende ut følere, og bevege oss på en solid måte. Kanskje vi kunne skape bare én sjanse de siste ti minuttene, men det kunne være alt vi trengte. I stedet virket det som om vi prøvde å piske frem nok en sjanse hver eneste gang vi hadde ballen.

I det 85. minuttet tok Uruguays keeper, Fernando Muslera, ballen på en trygg måte. Han sendte av gårde et langt utspark over midtstreken. Jeg løp baklengs mot den, på min egen halvdel. Jeg ventet på å høre ropet «Har’n» fra en av midtstopperne bak meg. Det skulle være en rutinemessig klarering for en midtstopper som var våken og bevegde seg fremover mot ballen. Det var stille bak meg, og idet Cavani hoppet opp for å touche den videre, hoppet jeg også. Men når man løper baklengs, er det vanskelig å få nok kraft i hoppet. Ballen skled av hodet mitt. Jeg hadde bommet.

Jagielka og Cahill var ikke i posisjon. Ballen spratt forbi dem i høy hastighet. Suárez hadde sett hvordan det hele ville utspille seg. Han snudde seg og løp mot målet vårt idet ballen skled på hodet mitt. Suárez var på gang igjen med sin skremmende fart, en brutal trussel.

Dette lignet slett ikke på Demba Ba, som styrtet mot mål etter at jeg hadde sklidd. Da hadde jeg fortsatt et håp om at Simon Mignolet kunne redde meg – eller Ba bomme. Men med Suárez visste jeg at det bare kunne gå på én måte. Jeg hadde spilt sammen med ham i to og et halvt år. Jeg visste hva Suárez gjorde med slike sjanser. Han brukte dem, og han kom til å tilintetgjøre oss og hele VM-drømmen vår.

Suárez lot ballen sprette og sprette før han tok en touch, og så, så vidt, en til. Han klinte den inn bak Hart til sitt andre mål. Uruguay 2, England 1, fem minutter igjen.

Den gamle tomheten grep tak i meg da fløyta gikk. Luis kom bort til meg. Han var blitt byttet ut etter scoringen og hadde på seg en himmelblå treningstrøye. Luis visste at det ikke var noen ting han kunne si. Han hadde vunnet; jeg hadde tapt. Men vi var venner. Han la hånda på hodet mitt. Jeg så ned, og i noen sekunder lot han den ligge der. Og så, med et nikk og et siste håndtrykk, var Suárez borte.

Jeg var nedslått. Jeg var lei meg fordi det var mitt hode ballen hadde sklidd over og rett til Suárez. Så snart vi hadde skiftet og gikk i stillhet til lagbussen, tok jeg frem telefonen. Jeg sendte en sms til Jamie Carragher for å spørre ham om headingen. Det var min oppgave å ta klareringer foran meg, allikevel følte jeg ikke at jeg skulle måtte løpe baklengs for å vinne en ball som seilte over hodet mitt ved midtstreken. Roy Hodgson hadde sagt at forsvaret skulle ha ropt og tatt ballen. Men jeg ville høre hva Jamie mente – siden han både var en ærlig kritiker og tidligere midtbanespiller selv.

Carra hadde også oppfattet at det var forsvarernes ball – og så snart jeg hadde gått etter den, burde midtstopperne ha forberedt seg på det verste. Men det var en kollektiv feil. Jeg hadde ikke håndtert headingen slik jeg burde – og det var en tabbe av oss å ha gitt Suárez så mye spillerom. Vi fortjente alle å få en pekefinger rettet mot oss. Det er vondt, men om du ikke kan tåle å få skylden, bør du ikke bli profesjonell fotballspiller, ikke prøv å spille på Liverpool eller landslaget.

Jeg måtte også akseptere den harde sannheten. Ingen av oss hadde spilt godt nok. Vi fortjente ikke bedre. Vi måtte tåle straffen.

Det virket fryktelig lenge siden den oktoberkvelden for åtte måneder siden da jeg hadde scoret målet mot Polen som sikret oss VM-billetten. Helt siden da, uten en eneste illusjon om Englands begrensninger, hadde det minste vi forventet i Brasil vært å komme videre fra gruppespillet. Men vi hadde mislyktes fullstendig. Vi var ute av VM raskere enn England noen gang før hadde opplevd.

*


Før vår siste, meningsløse kamp mot Costa Rica ble det holdt en pressekonferanse for England. Jeg kunne antagelig ha sluppet å møte, jeg kunne ha nektet eller funnet et påskudd, men jeg følte at det var viktig å møte media. Den 22. juni 2014 tror jeg at jeg sjokkerte noen av journalistene som hadde dekket karrieren min på landslaget over så mange år.

Jeg følte meg bedriten. Jeg så helt jævlig ut, med svarte ringer under øynene. Jeg hadde nesten ikke sovet de tre siste nettene, og ikke barbert meg på fire dager. Skjeggstubben var stri og stiv.

Jeg gikk inn på mediesenteret i Urca-distriktet i Rio. Det var journalister overalt. Jeg dro kjensel på de fleste av de gamle ansiktene. Mange av dem visste jeg hva het. Jeg stolte til og med på noen av dem. Jeg hilste ikke på noen, nikket ikke engang til dem jeg kjente best. Jeg satte meg bare ned på en stol bak et bord. Roy Hodgson satt ved siden av meg.

Jeg stirret ut i lufta mens jeg ventet. Jeg visste allerede hva de første spørsmålene ville bli. Jeg hadde hørt dem før. Jeg hadde sittet foran pressen i Sør-Afrika i juli 2014 etter at vi hadde tapt 4–1 mot Tyskland. Dette var verre. Dette var mye verre. Vi var ute av mesterskapet og hadde fortsatt en kamp igjen. Dette var enda vondere. Dette var desperasjon på nivå med en straffekonk. Så rått føltes det.

Og ja, jeg hadde det også vondt på grunn av dypere, personlige grunner. Jeg visste at jeg aldri noensinne kom til å spille i et større fotballmesterskap igjen. Det var over. Seks mesterskap; seks ulike måter å få knust hjertet på.

Noen tok sats og stilte det uunngåelige spørsmålet. Hva følte jeg nå?

Jeg syntes det var et legitimt spørsmål for en kaptein på England å måtte svare på etter at to strake tap hadde fått oss ut av mesterskapet. Så jeg svarte ærlig. Jeg hadde det «skikkelig vondt». Noen av journalistene så ned. Jeg ville ikke ha noen sympati, men de var også bare mennesker. De hadde medfølelse. Jeg fortsatte å snakke. Jeg følte meg «ødelagt». Fortvilelsen rant ut av meg.

Men dette ville ikke ha vært en pressekonferanse for England om det ikke kom noen kontroverser. Smerten min var ikke kontroversiell. Den var for ekte til at noen kunne tvile på den. Men det var også andre stemmer, andre saker. Jeg visste at dette ikke handlet om meg. Men det rykket allikevel i meg, denne gangen av sinne, da jeg ble bedt om å kommentere Harry Redknapps påstand om at dagens Premier League-spillere ikke egentlig brydde seg om landslaget. Harry hadde vært en kandidat til jobben før Roy fikk den. Han sa at noen av spillerne hans på Spurs syntes det var «for mye pes» å spille for England.

Jeg trodde ikke mine egne ører første gang jeg hørte det. Jeg kunne fortsatt ikke tro det. «Gi oss navn», sa jeg rett ut. «Vi trenger navn.»

Det ble stille. «Kom igjen, gi oss navn», sa jeg igjen. «Er det Aaron Lennon? Kyle Walker? Andros Townsend?»

Jeg trodde ikke på at noen av Spurs-spillerne hadde prøvd å slippe unna å spille for landslaget. Noen av navnene og ansiktene flimret forbi øynene mine. Jermain Defoe? Aldri i livet. Jermain hadde vært knust over at han gikk glipp av VM i Brasil. Peter Crouch? Ledley King? Scott Parker? Michael Dawson? Tom Huddlestone? Jeg trodde ikke på at noen av dem ville ha unngått å spille for landslaget. Det var andre, men jeg fikk meg ikke til å tro at én eneste av Spurs-spillerne ville ha sviktet England.

Roy var like oppbrakt som meg. «Det er definitivt ikke Jermain Defoe», sa han. Jeg visste hvor vanskelig Roy hadde syntes det var å gi Jermain beskjed om at han ikke var tatt ut på laget. Struan, som representerer oss begge, hadde også sagt til meg Jermain var helt knust.

«Om det er tilfellet, så er det avskyelig», sa jeg. «De ville ikke spille for England? Hvem? Hvem er det han [Harry] sikter til? Jeg vet ikke hvem han snakker om.»

Roy hørte den skarpe tonen i stemmen min. «Jeg er enig med Steven», sa han. «I de to årene jeg har vært her, har jeg sett en økende interesse for å spille for landslaget, så Harrys kommentar er litt av en overraskelse. Om man kommer med sånne kommentarer, må man si navnet på spillerne. Jeg kunne komme med navn på én spiller om jeg måtte gjette, men ‘spillere’? Det er ikke riktig å be folk se bakover på historien på den måten.»

Alle kunne se hvor mye jeg brydde meg. Jeg brydde meg så mye at jeg ble helt ødelagt av det. VM hadde gitt meg følelser, sa jeg, av «frustrasjon, smerte. Sesongen i Liverpool sluttet dårlig for meg. Jeg var på vei ut av det, prøvde å la det ligge, forsøkte å finne tilbake til positiviteten. Dette er akkurat det jeg ikke ville at skulle skje, nøyaktig det samme. De siste dagene har vært harde. Det er vondt. Det tar knekken på meg ikke å kunne snakke om noe positivt».

Jeg så opp. Det var ingen grunn til å hamre inn noe budskap om innsatsviljen og de brustne drømmene til de engelske spillerne. Jeg måtte bare si sannheten en siste gang. «Ingen på dette laget ønsker å reise hjem», sa jeg. «Ingen.»

*


Vi visste alle at vi var på vei hjem etter at vår siste gruppekamp mot Costa Rica endte med en kjedelig og målløs uavgjort i Belo Horizonte på tirsdag 24. juni 2014. Vi endte på bunnen av gruppe D. Costa Rica på topp, foran Uruguay og Italia. England hadde havnet seks poeng bak et lite land som hadde en befolkning omtrent på størrelse med søndre London. Costa Rica overrasket alle, og de hadde gjort det ekstremt bra.

Vi prøvde å vinne den siste kampen for å ivareta en viss stolthet, men vi var ikke gode nok til å ta tre poeng mot Costa Rica. Det sa alt om hvor vi hørte hjemme.

På ferie i Spania så jeg noen uker senere Tyskland, som til slutt vant VM, knuse Brasil 7–1 i semifinalen. Vertskapet, verdens største fotballnasjon, hadde blitt ydmyket. Selv i gruppespillet kunne jeg se at tyskerne var fullstendig overlegne England. Jeg tror ikke de ville ha slått oss 7–1 om vi hadde møtt dem i Brasil – men det ville ha vært like ille som 4–1-kampen i Sør-Afrika. Vi hadde også møtt dem i en vennskapskamp på Wembley i november 2013, og selv uten mange av sine beste spillere på laget hadde Tyskland rundspilt oss.

I Brasil var problemene til det engelske landslaget åpenbare. Det var tydelig at media måtte være mer balansert. Jeg tror spillerne må være mer balansert. Slik det er nå, oppstår det hysteri fordi vi har den meste spennende og hardeste ligaen i verden. Det er åpenbart ikke den beste ligaen i verden fra en teknisk synsvinkel, men unge spillere skinner i Premier League og blir superstjerner over natten. Slik plutselig berømmelse er ikke bra for noen andre enn ungguttens agent og sponsorer.

Jeg husker at jeg likte noe Roy Keane sa på tv. Det traff en streng i meg. Han sa at det er veldig vanskelig å bli en superstjerne eller en legende. Slikt kan man bare si om deg etter at du har vunnet noen viktige mesterskap i Europa og verden og vært stabilt på topp over lengre tid. Jeg tror ikke vi trenger mer enn to hender for å telle de ekte superstjernene og virkelige legendene i moderne fotball.

Så det må være mer balanse og realitetsorientering i media når det gjelder England – men like viktig er det at det samme perspektivet må prentes inn i de spillerne som nå er av internasjonalt format. Når England kommer til VM eller EM, er konkurransen hard. Plutselig går det opp for deg at det finnes veldig gode spillere fra alle verdens hjørner. Det er strålende lag og smarte managere, selvfølgelig, for dette er fotballens øverste nivå.

Jeg har opplevd begge ender av skalaen i løpet av karrieren min på landslaget, så jeg aksepterer at det er slik. Jeg kan ta kjeften, for jeg husker også hvor mye ufortjent skryt vi fikk i lang tid. Naturlig nok falt jeg også for noe av det. Jeg skulle kanskje ønske at vi hadde klart fullstendig å ignorere pressen som fortalte oss hvor gode vi var. Men jeg tror det er sant å hevde at jeg bare trodde på det når jeg, innerst inne, trodde vi var gode nok til å komme minst på fjerde i et stort mesterskap.

- Feiring av et tredje mål med David Beckham under en kamp mot Sveits i EM i 2004.
– Feiring av et tredje mål med David Beckham under en kamp mot Sveits i EM i 2004.

Den «gylne generasjonen», som noen liker å kalle tiden da Owen og Beckham, Scholes og Ferdinand, Lampard og jeg, og Rooney også, fikk også mye kjeft mot slutten. Men når vi ser tilbake, var ikke et par kvartfinaler med den gruppa spillere så ille. Enestående var det ikke, men det var ikke så katastrofalt som noen skal ha det til nå. Med litt mer flaks i straffekonkurranser ville det laget ha havnet på topp fire i et større mesterskap, og det ville ikke ha vært noen liten bragd.

Men vi klarte det ikke. Og dermed er det bare spillerne på tre Englands-lag som kan hevde at de ligger på mer enn seks eller sju av ti i løpet av sine internasjonale karriere. Kanskje laget fra EM i 96. Antagelig laget som var i Italia i 90. Og, så klart, langt over alle andre, de eneste ekte engelske legendene, 1966-laget som vant VM og som fortsatt står som eksempel for oss alle.

Vest-Tyskland var den tapende finalisten på Wembley det året. Det var høydepunktet for England, men bare én av mange finaler på en svært lang liste for tyskerne. Her om dagen var det noen som fortalte meg at Tyskland siden 1954 har vunnet fire VM, tapt finalen fire ganger og vært blant de fire beste tolv ganger.

England spesialiserer seg på hype og kritikk, og konstant tvil på seg selv, mens vi lar utallige feil og dårlige beslutninger gjøre forvirringen og skuffelsen større. Det virker som om tyskerne legger all sin energi og intelligens i å finne løsninger og legge gode planer.

De har også veldig gode spillere, og de tyske mediene blåser dem ikke opp og forteller dem at de er superstjerner før de virkelig har gjort noe minneverdig. En tysk spiller blir en superstjerne først når han har en gullmedalje fra VM eller EM. Våre spillere blir ofte fortalt at de er superstjerner før de engang er blitt invitert til å spille på landslaget.

En manager som José Mourinho ville ikke ha latt spillerne våre få så store egoer. Og det fikk meg til å tenke da jeg leste Josés kommentarer like før VM, der han snakket om hvor nær han hadde vært å signere en kontrakt om å bli manager for England. José sa at han hadde vært klar til å påta seg den jobben – og sa at han var «så nær» mens han viste det lille mellomrommet mellom en penn og et stykke papir – da kona hans hadde overtalt ham til ikke å signere. Kona hadde sagt at han ikke ville være lykkelig uten den daglige kontakten det innebar å jobbe med et klubblag, og dermed hadde han bestemt seg for å si nei til England.

Det ville ha vært en fascinerende kombinasjon. Rent bortsett fra at han ville ha holdt egoene i sjakk, ville José også ha gitt laget den beskyttelsen det trengte fra utenforstående. Og han ville ha visst hvordan han skulle håndtere pressen. Han ville ha tatt mye av presset vekk fra spillerne når det gjaldt å møte media. Alt det er en del av det José gjør så bra.

José Mourinho sammen med det beste engelske landslaget jeg har spilt på, mellom 2004 og 2006, ville ha vært den mest interessante kombinasjonen. I de årene spilte vi 4-4-2 under Sven-Göran Eriksson. Sven var en veldig god manager, men jeg tror José var smartere taktisk og skarpere med media. Det var tider der 4-4-2 kunne være ganske bra og brukes mot mange landslag, men for meg hadde det vært veldig utdatert en lang stund. Ja, det kan fungere om du har to spisser som jobber knallhardt for laget. Du trenger også to store atleter på midtbanen som kan dekke store flater. Men i løpet av det siste tiåret eller mer har de beste lagene alltid klart å få en tallmessig overlegenhet midt på banen. En rigid 4-4-2 vil bli knust av det rette laget. Tenk deg å spille 4-4-2 mot Spania? Da står du foran ditt livs lengste 90 minutter.

I motsetning til Sven ville José aldri spille 4-4-2. Selv da han var i Porto, viste han at han aldri ville være så naiv. Og dermed, om José Mourinho hadde vært manager for England i 2004 og 2006, er jeg sikker på at vi kunne ha kommet til minst én stor finale. Jeg tror Rafa Benítez også kunne ha ledet oss til en finale i EM eller VM. Det eneste problemet med Rafa er at mange spillere ikke ville ha likt å spille for ham – og i løpet av et langt mesterskap ville det ha oppstått gnisninger. Det er derfor José Mourinho skiller seg ut som den manageren jeg skulle ønske England hadde hatt i løpet av min tid som spiller. Forestill deg hva han kunne fått ut av et lag som inkluderte Beckham, Scholes, Owen, Terry, Neville, Rooney, Campbell, Ferdinand, Lampard, Cole, Gerrard og noen andre. Det var en av mine fotballfantasier.

Tilbake i virkeligheten følte jeg meg ikke ydmyket i Brasil. Jeg var bare veldig skuffet. Vi hadde spilt tre kamper og ikke vunnet én av dem. Vi hadde bare scoret to mål. Vi hadde sluppet inn fire. Det ironiske var at vi i de to første kampene antagelig var for positive. Jeg tror vi gikk i fella. Roy fikk noe kritikk i EM 2012, der vi var litt for defensive og negative. Han syntes ikke vi hadde noe annet valg enn å gyve løs. Men det skadet oss, for jeg ikke tror det egentlig er Roys spillemåte. En lang, lang periode hadde han vært en organisert manager med to rekker på fire i en standard 4-4-2. Moderne fotball er veldig annerledes nå, og man må være mye mer taktisk sofistikert.

Til sjuende og sist er Roy allikevel en iherdig manager. Han er godt organisert, veldig solid, og ligner på Benítez i at han foretrekker midtbanespillere som dekker store områder – snarere enn angripende driblere og kantspillere. Jeg synes ikke kritikken vi fikk i 2012 da vi tapte på straffe mot Italia, var rettferdig. Den gjorde oss mer positive i Brasil, men vi ble hektet av.

Vi hadde et lag med hardtarbeidende gutter som gjorde sitt beste. Vi hadde aldri hellet på vår side og gikk glipp av noen store sjanser. Til sjuende og sist var vi rett og slett ikke gode nok til å gå videre. Jeg tror at alle vi som var engasjert i engelsk fotball på den tiden, må ta kollektivt ansvar for nederlaget i Brasil.

Tidvis går vi alle i den fellen det er å tro at vi er bedre enn vi er, og begynne å drømme. Det er ingen skade i å drømme så lenge du beholder beina på bakken.

I det minste kommer det alltid en ny kamp, alltid en ny kvalifisering, et nytt mesterskap å sikte mot. En dag får vi det kanskje til.

- Jeg får min første cap for å ha spilte på det engelske landslaget fra Kevin Keegan i 2000.
– Jeg får min første cap for å ha spilt på det engelske landslaget fra Kevin Keegan i 2000.

Jeg visste ikke at min aller siste opptreden for England skulle komme mot Costa Rica. Jeg hadde ikke tatt valget om å trekke meg allerede da. Roy Hodgson er en bra manager, og tar vare på hele laget, så jeg skjønte hvorfor han foreslo at jeg og noen andre som hadde spilt mot Italia og Uruguay, skulle starte kampen mot Costa Rica på benken.

Liket etter at vi kom til Brasil, hadde det vært ganske klart hvem som kom til å være startelleveren i de to første kampene. Noe av intensiteten gikk da ut av treningene – og Roy forsøkte å få den tilbake før kampen mot Costa Rica ved å være respektfull overfor lagspillerne og gi dem erfaringen det var å spille i en VM-kamp.

Jeg godtok dette som en riktig avgjørelse. Resten av laget hadde reist langt. De fortjente å komme ut på banen. Jeg visste også at jeg skulle på i andre omgang.

Da kampen var over, gikk jeg bort til de engelske fansene. Det var et av de mest rørende øyeblikkene jeg hadde på landslaget. De ga meg en vidunderlig mottagelse. Det betydde desto mer fordi jeg visste at mange av dem måtte ha vært til stede på den uforglemmelige kvelden i München, i september 2001, der jeg scoret et mål og vi knuste Tyskland 5–1. De hadde nettopp lidd seg gjennom en kjedelig og målløs uavgjort-kamp, på slutten av et forferdelig skuffende VM, som de hadde betalt masse penger for å se. Men de reiste seg opp og ga meg en applaus.

Jeg ble rørt av den trofaste støtten deres. Men det var vondt også, for en ensom tanke for gjennom hodet mitt. «Tenk deg hvordan de ville reagert dersom vi faktisk vant et stort mesterskap …»

Jeg holdt hendene over hodet, klappet for supporterne, takket dem for at de var så generøse, og tanken dukket opp igjen. «Tenk deg hvordan det ville vært …»