Italias historie – intervju med Elisabetta Cassina Wolff

Italias politiske historie 496 – 1945 er aktuell både for deg og meg, for forfatteren vil ikke utelukke noen som lesere. Boken er som en flaske god, gammel italiensk vin, smiler Elisabetta Cassina Wolff, som underviser i historie ved Universitetet i Oslo.

Illustrasjon til Italias politiske historie

Hva gjorde at du i sin tid flyttet fra det solvarme Italia til iskalde Norge? Var det kjærligheten?

Ja, jeg var nitten år gammel og da traff jeg min mann i Bergen. Etter fem år flyttet jeg til Norge, men ikke bare for hans skyld. Jeg fikk Erasmus-stipend for å skrive min hovedoppgave om norsk politisk historie i etterkrigstiden, ved Universitetet i Oslo.

Og nå har du skrevet en bok om Italias historie fra Vestromerrikets sammenbrudd til avslutningen av andre verdenskrig, altså gjennom 1500 år. Hvorfor en bok om Italias historie?

Jeg ønsker at nordmenn skal blir kjent med den alvorlige siden av Italia: Landets lange og vanskelige, men suksessfulle prosess mot å samle nasjonen i en stat. Videre hvordan en rekke statligeinstitusjoner ble bygget opp i retning demokrati. Det er ikke noe tvil om at Italia for nordmenn er kjent som ferieland, vin- og matland, sentrum for kunst og arkitektur, biler og klesmote. Nordmenn vet også mye om søppelkrisen i Napoli, om mafia og korrupsjon, om regjeringskriser og om Berlusconi.

Det er vanskelig å løse bildet av Italia fra stereotyper – enten er det paradis eller helvete. Men jeg ville ikke gå i Dantes spor. Jeg ville skrive en historie med alle gråfargene som nyanserer bildet i svart og hvitt. Og så ville jeg skrive en bok om Italias historie, og vise at dagens Italia ikke lar seg forstås uten fordypning i fortiden. Og jeg ville gjøre det med den grad av objektivitet som min kompetanse tillater. Historiefaget er det jeg brenner for, og Italia-kulturkunnskapen er min egen spesialisering. Jeg skrev for eksempel min doktorgrad om italiensk neofascistisk ideologi etter 1945.

Med en linjeavstand som er mildt sagt liten og en layout som gir boken et visst akademisk preg, hva skal til for at nettopp jeg skal lese den?

Tenk på denne boken som en flaske god, gammel italiensk vin. Du har den på biblioteket hjemme hos deg, men du trenger ikke å lese fra perm til perm den dagen du kjøper den. Akkurat som en god vin venter på deg i kjelleren, så kommer det en dag da du vil lese mer om Sicilia fordi du skal dit. Eller om Piemonte, nettopp fordi du skal besøke en vingård der. Du vil finne mye spennende og interessant om Sicilias historie i boken, eller om Savoy-dynastiet fra Piemonte. Ved å lese litt av gangen, er jeg sikker på at du vil få mer smak for fortellingen!

Du har trukket ut den politiske delen av Italias historie, og latt den økonomiske, sosiale og kulturelle ligge. Hvorfor bare den politiske linjen i Italias historie?

Det stemmer. Du vil finne lite om sosialhistorie i boken. Der står lite om det daglige livet til italienerne, lite om kvinnehistorien. Noe mer tar jeg i boken opp den økonomiske utviklingen, fordi økonomiske forhold er tett koblet til de politiske, og omvendt. Jeg var nødt til å ta et valg, ikke minst på grunn av antall sider jeg hadde til rådighet.

Det er likevel en annen grunn til at jeg fokuserte så mye på politisk historie. En bok om Italias politiske historie kan være en nyttig inngangsbillett til forståelse av Europas politiske historie, helt fra Romerrikets fall til slutten andre verdenskrig. Alle temaer som blir berørt i boken kan leses i et bredere historisk og europeisk perspektiv. Italia er i så fall bare a case study, som vi sier i faglig sjargong. Min fortelling sikter høyere enn bare å lære om støvellandet. Jeg ønsker at leseren vil få inspirasjon til å tenke over Europas historie, vår felles fortid. Ikke minst fordi vi lever i en samtid der forståelse og kunnskap om Europas kulturarv og identitet stadig blir utfordret av nye – også motstridende – tolkninger.

Er boken en pensumbok?

Ja, boken er allerede anbefalt som relevant litteratur ved enkelte emner både på Instituttet for arkeologi, konservering og historie (IAKH) og på Instituttet for litteratur, områdestudier og europeiske språk (ILOS) ved Universitetet i Oslo. Jeg håper andre institutter, universiteter og høyskoler vil vurdere boken som pensumlitteratur. Statsvitere kan ha nytte av å lese kapittelet om det fascistiske diktaturet; idehistorikere og kunsthistorikere kapittelet om renessansen.

Fascisme og høyreradikalisme er ditt spesialfelt. I Norge har vi Anders Behring Breivik, og nå marsjerer Odins soldater i gatene. Er det noe det norske samfunn kan lære av Italia, og det at høyreekstreme grupper gjorde bombeangrep mot det etablerte italienske samfunn?

Dagens samfunn generelt – ikke bare det norske – kan lære mye av både Europas historie i etterkrigstiden, og mer spesielt av terrorisme i Italia i regi av høyreekstreme utenomparlamentariske grupperinger på 1970-tallet. Ved Universitetet i Oslo har det nettopp blitt opprettet et forskningssenter for studier av høyreekstremisme, det såkalte C-REX, som skal gi bedre innsikt i dette fenomenet. Jeg satser på å kunne bidra med min kompetanse.

Du skriver om motsetninger i det italienske samfunnet: Mellom masser og elite, demokrati og autoritet, stat og nasjon. Det har preget det italienske samfunnet og skapt grunnlag for dagens betente politiske konflikter. Kan du nevne en konkret episode, der dette har gjort seg gjeldende?

I årene 1848-49 ble også Italia tatt av den revolusjonære bølgen, som da gikk over Europa. På den ene siden oppfordret de liberale-moderate patriotene Savoy-kongehuset til å lede en krig mot Østerrike for å frigjøre Nord-Italia. På den andre siden forsøkte de republikanske og demokratiske patriotene å mobilisere massene til revolusjon. Begges planer spilte fallitt. Ti år til gikk før seieren over Østerrike banet veien til Italias samling. Det var likevel i årene 1848-1849 at to viktige grunnlover ble skrevet.

Den første – som fikk navnet Statuto Albertino og var signert av selveste arveprins Karl Albert av Savoy i 1848 – var inspirert av liberale prinsipper. Samtidig var den forankret i en autoritær tradisjon: Kongen samlet i seg både den dømmende og utøvende makten, og den lovgivende makten var delt mellom kongen og parlamentet, dog uten klare spesifikasjoner. Stemmeretten var også sterkt begrenset. Den andre – Roma-republikkens grunnlov og skrevet av en jurist og revolusjonær, Giuseppe Mazzini – var tvert imot inspirert av demokratiske prinsipper.

Mazzinis kart inneholdet prinsippet om maktfordeling, og stadfestet alminnelig stemmerett for den mannlige befolkningen. Skjebnen til disse to dokumentene preget Italias historie fremover. Statuto Albertino, som det italienske konstitusjonelle monarkiet ble bygd på, overlevde i nøyaktig 100 år og stod ikke til veien for diktaturet under Mussolini. Mazzinis grunnlov ble vedtatt av en folkeforsamling noen få dager før Roma-republikken falt, men trådte aldri i kraft. Den demokratiske prosessen fulgte andre og mer krokete veier, som forsinket resultatet.