Read a fucking book

I Los Angeles ble et trafikkskilt hacket slik at det sto Read a Fucking Book. Det har inspirert Erlend Loe til å skrive dette innlegget.

I januar 2015 ble et stort, digitalt trafikkskilt i downtown Los Angeles hacket slik at det sto: Read a Fucking Book. Flere rakk å ta bilde av det før trafikkmyndighetene fikk endret skiltet. Jeg håper dette er et vitnesbyrd om fremtidens hacker-modus; små, undergravende og progressive punktaksjoner som hurtig blir delt verden over. Det er akkurat det vi trenger. Jeg har hørt lærere, oftest kvinner med store tresmykker og en fot i graven, si at det er viktig at vi leser, jeg har hørt bibliotekarer si det, jeg har hørt foreldre si det. Men gjør det inntrykk? Ikke egentlig. Det kommer selvfølgelig an på hvem som sier det. Når en av sønnene mine etter fem måneder endelig fikk svar fra idolet sitt Michael Jordan, med tipset «Stay in school!», så tror jeg det gjorde et slags inntrykk. Men når lærere og bibliotekarer som tilsynelatende er mett av dagen, oppfordrer oss til det, så er jeg mer usikker. Så med fare for å bli nok en usexy person som maser om viktigheten av lesing, skal jeg likevel forsøke. Det står festtale i programmet, men dette kommer likevel til å ligne mer på en konfirmasjonstale fra helvete.

Først virker livet stort, men er likevel begrenset, uten at vi skjønner at det er det.

Read a fucking book Erlend Loe


Vi ser det vi ser, tar til oss de impulsene vi klarer, prisgitt menneskene rundt oss, hvis de lever stort og dynamisk, gjør vi det, hvis de lever trangt og gjerrig, gjør vi også det. På et tidspunkt åpner alt seg. Det skjer plutselig og er overveldende. Alt det vi kan gjøre, alt det som går an, i årevis, nye folk, erfaringer, lærdom, ting suser forbi, sene netter, følelsen av udødelighet, latter, musikk. Så, på et tidspunkt, etter varierende mange år, snevrer livet seg gjerne sammen igjen. Man får nok, man kollapser, kanskje, eller drømmer om å kollapse, tempoet går ned, impulsene kommer ikke lenger like gratis, man maler seg inn i et hjørne, det kan godt være et ganske hyggelig hjørne, men det er likevel et hjørne. Jeg, for nå bare å ta et konkret menneske som eksempel, har kommet i en alder, eller situasjon, eller hva man skal kalle det, hvor hjørnet nærmer seg. Halvparten av gulvet er malt, hjørnet befinner seg der borte et sted, og jeg kan antakelig ikke gå i noen andre retninger uten å få maling på føttene. Det som er i andre rom, kan jeg ikke se. Det fins utrolig mange rom jeg ikke vet om. Og det fins rom jeg ikke vet om, men som jeg vet at jeg ikke vet om. Og så fins det rom jeg ikke en gang vet at jeg ikke vet om.


Som mange andre fryktet jeg det etablerte og lovte meg selv aldri å havne i gjeldsfeller og faenskap, fryktet det, hatet det, så på den voksne tilstanden som et dødens venterom, foraktet det intenst. Så, umerkelig for meg selv, begynte jeg selv å skaffe meg ting, det er fort gjort, en sykkel her og en koffert der, en fin kjøkkenkniv, kanskje et par sko som noen har anbefalt i et blad, en leilighet, plutselig, katsjing, det virker gøy, tenk at lille jeg kan eie en leilighet, et barn, kanskje, et barn til, eventuelt enda flere, pengelogikken tar overhånd, synsfeltet tiltåkes, plutselig er man i ferd med å samle seg stadig flere ting og saker, og uten at man merker det har man klatret opp i et deilig krypinn og er i ferd med å trekke stigen opp etter seg. Denne samlemanien er en måte å holde angsten unna på, forstår jeg innimellom, når jeg stopper opp, for hvis det materielle er på stell, går det an å lure seg selv til at det indre kaoset er mindre viktig. Det samme kommer til å skje med mange av dere, hvis det ikke allerede har skjedd. Dersom man ikke passer på, blir man etter hvert behagelig bedøvet i sitt eget, lille univers, og kan komme til å tenke at sånn er verden, så fin, så trygg, så gavmild.

Man trenger kontinuerlig å bli minnet på hvordan livet kan være. Burde være. Har vært. Kommer til å bli.


Jeg har funnet noen teknikker for å heve blikket. Jeg samarbeider, for eksempel, av og til med mennesker som er yngre enn meg og tilegner meg, eller i hvert fall aner, hvordan de lever og tenker. De tyve årene som skiller oss gjør at de tenker helt annerledes. Har andre referanser, vet andre ting. Det hender at jeg reiser og forstår litt av hvordan folk har det andre steder. Dessuten har jeg laget noen mennesker selv, som jeg kan observere, som får meg til å tenke tanker jeg aldri ville ha kunnet tenke uten dem. I tillegg leser jeg bøker og ser film. For meg er disse to, men særlig lesingen, den suverent beste horisontutvideren. Filmene er glimtvise besøk i andres hoder, litt som langhelger med inneklemte dager, litt som en thaimassasje man betaler for på ferie – plutselig sitter noen og masserer føttene dine, det kjennes rart, spennende, det lukter annerledes, massøren sier noe til en annen massør på et språk vi ikke forstår, og de ler – litt sånn er filmer. Tv-seriene er tilsynelatende lange besøk i andres hoder, men når man har sett mange nok av dem, oppdager man at det egentlig stort sett er samme besøk igjen og igjen. De er en endeløs massasje som man ikke føler man kan avbryte siden man har betalt for den. Det er som når naboen kommer med vinflaska og banker på og får komme inn og deretter sier omtrent det samme som han sa kvelden før. De fleste tv-seriene er fengsler man må inn i for å kunne kjenne gleden av å settes fri igjen.

Bøkene, derimot, er ferier. De er forskjellige årstider. Hele liv. Bøkene er de som oftest fører til rommene jeg ikke visste at jeg ikke visste om.


Nivået av engstelse og angst i befolkningen er mer eller mindre konstant. Ting må bearbeides, de må ut. Man går i kirken, man røyker hasj, man skriver. Men ut må det.
På tross av mitt relativt lave angstnivå begynte jeg, da jeg var 17, jeg å skrive dagbok. I løpet av fire år, fylte jeg et trettitalls til dels ganske tykke notatbøker. En meter og tretti-førti centimeter. Det er verdiløst som litteratur, det er bare en ung mann som forsøker å lære seg å tenke og skrive. Det falt meg aldri inn å dele det med noen. I dag hadde jeg sannsynligvis delt det. Lagt det ut på det store nettet og fått umiddelbar respons, fått en illusjon av vennskap og støtte. Før gikk angstbitere og led litt stille for seg selv. I dag står de/vi i kø for å fortelle om hvor vanskelig de/vi har det. I dag er det angst overalt. Akkurat nå har vi angst i tv-serien Jeg mot meg. Vi har mentale forstyrrelser i Broen og i Homeland og et utall andre tv-serie-karakterer, vi har et stort antall filmer som portretterer utfordrende mentale situasjoner, den mest fascinerende indre tilstanden jeg har sett på film helt nylig er kanskje Christian Bales hedgefond manager i The Big Short. Vi har Solveig Melkeraaens dokumentar Flink Pike… OG ikke minst, har vi bloggerne.

Bloggverdenen er en angstbombe som vil gi energi til alle landets fylker den dagen noen finner ut hvordan man utvinner elektrisitet fra angst. Jeg er ikke i målgruppen for de mest populære rosabloggene, men det hender likevel jeg leser dem, bare på faen, på en måte, og da blir jeg like overrasket hver gang, no offense, hvis det sitter noen bloggere i salen. Jeg er like glade i dere som jeg er i alle andre mennesker, men jeg tenker at det dere egentlig trenger er en veldig, veldig, VELDIG stor klem. Dere behøver, som de fleste andre, å bli elsket, men i motsetning til de som nøyer seg med å bli elsket av én person, eller knapt nok det, eller av et barn, en hund, så må bloggerne elskes av alle hele tiden. Det som er fascinerende med det er at de kanskje tror de bygger opp sitt bloggverk til glede for andre, men dypest sett er det et selvsentrert maskineri som handler om å bli sett, og sett igjen, og igjen, og som antakelig kontinuerlig fores av angsten for å bli usynlig. Jeg må ta bilde av denne bollen, av denne skoen, av denne vesken, toppen, solbrillen, av denne smilende kjæresten som sier han/hun elsker meg, og så må jeg legge bildene ut og vise resten av verden hva jeg har, slik at det er helt sikkert at jeg faktisk har det.

Jeg håper dere hører at jeg sier dette med en slags kjærlighet, for jeg sitter i glasshus, hvem gjør ikke det, jeg har i en del år vært aktiv på Twitter, hvor jeg har mange såkalte følgere, og selv om jeg ikke tjener penger på tvitringen, gir det en merkelig form for tilfredsstillelse å legge ut et eller annet, noe dumt, noe morsomt, en lenke til et eller annet. Det er allerede en god stund siden jeg gjennomskuet at det dypest sett er egoet mitt jeg forer, det er angsten jeg holder på avstand, ensomheten jeg kjemper mot, jeg slenger ut noe uviktig som alle har glemt straks etter, og det som blir stående er at jeg, Erlend, ytret meg, jeg bekreftet min stilling som…ja, jeg vet ikke en gang hvilken stilling jeg bekrefter, men jeg bekrefter den i hvert fall, det er det viktigste. Handlingen tilsvarer å sitte bakerst i klasserommet å slenge ut skjeve og helt uforpliktende bemerkninger. Illusjonen av at jeg bidrar med mitt i et stort, digitalt fellesskap skaper en følelse av viktighet, og det er her det virkelig fascinerende selvbedraget ligger.
Nylig kom jeg over en angst-test mens jeg lette etter noe annet. Blir du plutselig skremt uten grunn? Føler du deg svimmel eller kraftløs? Har du tap av seksuell interesse/opplevelse? Eh, nei. Konklusjonen var uansett at:

«Du har sannsynligvis ikke mer tristhet og bekymringer enn gjennomsnittet av befolkningen, og trenger antakelig ikke profesjonell hjelp.»


Jeg tror jeg muligens er på samme angstnivå som for eksempel Lena Dunham eller Dave Eggers, eller Douglas Adams, eller Ragnar Hovland, som alle er dyktige folk som jeg har lest bøker av og ønsker å kunne sammenligne meg med på en god dag. Forresten har kanskje Lena Dunham litt mer angst enn meg, men det er likevel ikke en ordentlig angst, det er en slags nyttig lekeeangst som ansporer til kreativetet snarere enn hindrer den. De episodene jeg har sett av Girls handler om morsomheter og lateangst. Det samme gjør boken hennes. Det er langt opp til de folkene som man kan anta at sliter mer, som Thomas Bernhard, eller Dag Solstad, eller eller Pär Lagerkvist, eller Richard Brautigan, Olav H. Hauge, Virginia Woolf eller David Foster Wallace. Eller godeste Knausgård, for den saks skyld. Alle disse tilhører den gruppen forfattere jeg vil kalle veldig gode, enkelte av dem tok sine egne liv, alle skrev eller skriver imponerende bøker. Alle har eller hadde et angstnivå, eller i det minste indre demoner, som er mer tilstede enn det jeg opplever. Nettopp dette gjør dem til folk jeg vil være inne i hodene til. Jeg vil heller lese ordene til noen som fylte lommene sine med stein og vandret ut i elva, enn ordene til noen som koketterer med at livet er småtung, men egentlig er ute etter å få flest mulige unike brukere til å klikke innom. For bearbeidet angst, eller nevroser, eller ensomhet, eller frykt for det såkalt virkelige livet, det som fins utenfor bøkene, er det jeg, og jeg tror også dere, alle som leser, egentlig vil ha. Det er ikke angsten i seg selv vi leter etter, men det er den bearbeidede angsten, det er det som angsten avføder. Hvis angsten avføder babbel om angsten selv, trenger jeg det ikke. Hvis angsten forsøker å selge meg noe samtidig som den er litt kledelig og sexy, vil jeg ikke ha den. Hvis den derimot avføder store konstruksjoner, tankerekker, historier som er større og smartere, dypere, sintere, ømmere, rarere, skitnere og mer grisete enn jeg er i stand til å mane frem selv, vil jeg ha det.

Det er dette jeg er ute etter, dere også, det er jeg ganske sikker på – i vår søking etter den såkalt gode leseopplevelsen.


Vi kan finne noe lignende i alt fra hulemalerier til musikk, til film. Men det er fortsatt bare litteraturen som bringer oss like nakent og nært inn i et menneskehode som har anstrengt seg for å finne de rette ordene. Inn til noen som vil fortelle om det egentlige. Ikke ha klikk. Ikke selge oss noe. Dit kommer vi nesten aldri uten bøkene. Det er mulig noen av dere lever sosialt spennende liv blant briljante mennesker som bringer dere inn til slike steder hele tiden. Jeg gjør det ikke. Derfor er bokhyllen fortsatt en av mine beste venner. Jeg har ikke tall på de erfaringene jeg har fått ta del av, de tankesprangene, hendelsene, relasjonene, forelskelsene, tapene, krigene, den hemningsløse sexen, de fremmede klodene – på grunn av bøkene.
Det går an å lure seg selv til å tro at man kommer nær disse tingene når man leser en blogg eller en åpenhjertig facebookoppdatering. Eller en brosjyre fra et trossamfunn. Men det er en illusjon. Blogg og facebook er stort sett kos. Og hvis de er angst er de angst for nybegynnere. Bok er angst for viderekomne. Bok er bearbeidete tankerekker. God litteratur har noe generelt til felles med ytringer som fremkommer under diktaturer. Totalitære styresmakter må lures. Siden man ikke har lov til å si ting rett ut, blir man nødt til å være raffinert. Sier du det rett ut, mister du privilegier, eller til og med hodet. Her ligger den største forskjellen på blogging og litteratur. Den beste litteraturen prøver å avkle hele jævla menneskekonstruksjonen. Derfor trenger du den – de visste hva de snakket om de gamle tresmykkedamene som underviste meg da jeg var mindre.

Jeg gjorde en liten undersøkelse mens jeg arbeidet med dette og fant ut at Wikipedia lister opp over 200 skjønnlitterære forfattere som har begått selvmord. På en korresponderende liste fins bare 8 litteraturkritikere. Jeg fant ingen liste for bloggerne. Dette antyder flere ting. For det første at en del skjønnlitterære forfattere og poeter strever med dype, uforsonlige sjeleting over lang tid og til slutt bukker under for egne demoner. Det antyder kanskje også at mange av bloggere skraper mer i overflaten og først og fremst skriver for å få klikk. Og helt klart antyder det at det er mye farligere å skrive skjønnlitteratur enn å lese den. Det antyder til og med at det å lese skjønnlitteratur kan bringe oss i kontakt med det store, farlige og vakre som vi vil ha problemer med å takle hvis det dukker opp i våre egne liv våre. Vi kan så å si få det gratis, eller nesten gratis. Dette er godt nytt for alle som leser. Det sies at man ikke kan lære av andres erfaringer, men det stemmer jo faen ikke. Hvis erfaringene er bearbeidet og nedskrevet av et velformulert, tenkende og følende menneske, kan man komme veldig tett på å forstå dette, og i beste fall også andre, mennesker.
Jeg vil avslutte med et sitat fra en veldig morsom, men lite angstfylt forfatter, nemlig Garrison Keillor som på en måte drev med podcaster flere tiår før podcaster fantes. Han avslutter alle sine radioprogram med følgende oppfordring:

Be well, do good work and keep in touch.


Og dessuten, legger jeg til for egen regning: Read a fucking book.

 

Denne teksten er et innlegg som ble holdt på PULF 1. juni 2016. Her kan du se opptak fra seansen: