Påskeegg og andre påskesaker

Utlendingene ler av den norske påskefeiringen. At skoler, universiteter og en lang rekke arbeidsplasser rydder unna tid som om det dreide seg om en ekstra liten sesong. Og at vi har laget en helt egen norsk mythos rundt feiringen – innført underlige ritualer som påskekrim og påskefjell og andre etniske særegenheter som i resten av verden blir betraktet med antropologisk nysgjerrighet og lett hoderysting.

Lepus
Jegeren Orion ble kastet opp på himmelhvelvingen av gudene. Det ble Lepus også

Det kan de si, som lever i deler av verden der ikke vårens komme er en begivenhet og en overraskelse like ubegripelig hver eneste gang. Selv liker jeg hver eneste detalj ved påsken. Ikke minst fortellingen om påskeharen. Den er alt annet enn norsk, den er ikke engang ny, den er gresk og urgammel. Men i valget mellom å feire tortur, seigpining og langsom død (som er hva det kristne påskeritualet spinner rundt) eller sjokoladeegg i buskene, er jeg ikke tvil om hva jeg foretrekker. Altså:

En gang for så lenge siden at tiden hverken hadde navn eller tall på seg, levde det i følge legendene en liten fugl, og fuglens navn var Lepus.

Den fløy bare noenlunde rolig rundt mellom trærne, for i den samme skogen herjet en vill og uregjerlig jeger, en mann som hadde satt seg fore, allerede i denne begynnelsens tidsalder, å utrydde alle dyreslag på jorden.

Dette var selvfølgelig å overvurdere sine egne evner en smule, menn med våpen har det for vane. Som vi vet måtte det noen tusen år med utviklingshistorie og noen hundreår med industrialisme til før vi kan ane at prosjektet nærmer seg oppfyllelse – i våre dager tar vi som kjent rotta på noe sånt som et titall arter om dagen – men det er en avsporing.

Vi har altså den stakkars fuglen og den fæle jegeren, som forøvrig het Orion, og ganske riktig er han med beltet, som vi kan nyte i sjelden klar stjerneprakt nettopp i disse sene marsnetter.

Og så har vi, som seg hør og bør, en gudinne. Vårens gudinne, Ostara, som har gitt navn til påsken, easter, på opptil flere europeiske språk, og med henne begynner vi omsider å nærme oss det dagsaktuelle temaet.

For den vesle fuglen gikk til gudinnen og ba så nådig om å få være noe annet enn fugl, noe som lettere kunne unnslippe jegerens vrede og unngå hans oppmerksomhet. Den ble bønnhørt. Den ble til en hare, og vennet seg bemerkelsesverdig raskt til sin nye tilværelse. Den sprang snart rundt på harers vis og gjorde hareting.

Bare en ting savnet den. Gleden ved å legge egg. Og nok en gang fikk den sine bønner oppfylt. En gang om året, når vårgudinnen hersket, skulle den få lov.

Og herfra, fra denne vesle skuggredde fuglen, kommer altså en av de triveligste og mest ubegripelige greiene i påsken, ideen om påskeharen og påskeeggene. Fortellingen er vakker nok, om vi velger å se bort fra det underlige i at haren, som ellers likner på fetter kanin i det at den virker såre tilfreds, og vel så det, med sin forplantningsmetode, skulle foretrekke noe såpass sedat som egglegging. Men kanhende er det ikke så dumt.

Vi kjenner oss i alle fall igjen i den. Først er man noe, for eksempel småfugl eller revisor eller forlegger eller assistent på tiltakskontoret eller noe annet som i og for seg er helt greit. Skjær i sjøen og jegere i skogen er det alltid, og så ønsker man altså at man var en annen. Hadde en annen pels, et annet liv, andre venner og andre vaner. Nå er det selvfølgelig ikke alle som er på fornavn med en gudinnene, men sett at vi var det, og fikk det som vi ville? Da hadde vi sittet der, for eksempel med harens ekstraordinære seksualliv, og når alt kom til alt, kanhende ønsket oss tilbake til redebyggerens rolige hverdag.

Slik ligger det en mytologisk beretning om mannens midtlivskrise i bunnen av fortellingen om påskeharen. Mer spennende enn det eller meste man leser av selvmedlidende beretninger om slikt. Er vi kommet bort fra historien om påskeharen? Slett ikke.

En hare som legger egg har nemlig på sett og vis skaffet seg det beste fra begge verdener, i våre dager dreier det seg til alt overmål om sjokoladeegg, hvilket selvfølgelig gjør både ruging og klekking og oppdragelse og for tidlig skolestart til rent teoretiske størrelser.

Historien vet også å fortelle at den vesle eggleggeren benyttet sitt nyvunne langørete liv til en stor og vakker pasifistisk handling; først i pels kunne den nemlig oppta kampen mot mannen med klubben, jegeren Orion. Den sprang i beina på ham, forvirret hundene og fikk til slutt hentet et lite dyr som kunne ta knekken på ham, det eneste han fryktet. Nemlig skorpionen.

Slik sett er det en fortelling om de myke verdiers seier over krigerne, som skjuler seg i sjokolade-eggene. Og det er i grunnen en påskemoral så god som noen.