Parademarsj med intravenøs-stativ

I går var vi så heldig å få være en premiere utenom det vanlige på Nationaltheatrets amfiscene. Stykket heter Minus 2 og er skrevet av Samuel Benchetrit. Han var bare 32 år da han skrev stykket, og det var tilegnet hans svigerfar den kjente franske stjerneskuespilleren Jean-Louis Trintignant. Dramaet bak dramaet er nesten like sterkt som selve stykket. Hendelsen som fikk Benchetrit til å skrive et stykke om å leve som du skal dø i morgen, var at hans kone ble myrdet av sin elsker. Da det så ble uroppført i Paris i 2005, var det svigerfaren Trintignant som spilte den ene hovedrollen som Paul.

På amfiscenen blir Paul spilt av Per Jansen, og jeg kan vanskelig tro at Trintignant kan ha gjort det bedre. Minus 2 er Per Jansens avskjedsforestilling etter 26 år knyttet til Nationaltheatret, og her spiller han mot en av kullingene hans fra teaterskolen i 62 – 65: Sverre Anker Ousdal. De spiller to gretne, gamle gubber som tilfeldigvis deler rom på et sykehus, og en kveld får de begge vite at de skal snart skal dø. Den ene får vite at han har én uke igjen og den andre to. I stedet for å legge seg ned for å dø, bestemme de seg for å rømme sykehuset. Begge i kledd pysjamas, og Sverre Ankers rollefigur med intravenøsposen på et stativ han sleper med seg. Ustyret hindrer dem ikke i å oppleve en rekke humoriske og vakre scener. Gutta møter for eksempel en høygravid dame som skal føde, og drar på et dansested for å finne barnefaren. De redder også en mann fra å ta livet av seg. Mens alt dette skjer, kommer vi stadig tettere på hva slags liv de har levd og hvilke svin de har på skogen. Det kan trygt sies at de langt fra alltid har gjort kloke valg. Men nå når det er så kort tid igjen, er en del ting lettere.

Minus 2 er et stykket om håp og tro og en insistering på at det aldri er for sent, men at du må leve mens du kan. Det har en merkelig form som er en slags blanding av et Beckett-stykket og et realistisk drama, med sentimentale og humoristiske innslag på kanten til å vippe over i buskis. Altså noe helt uvanlig, og så er det også så uvanlig bra. Anders Mordal og Per Jansens datter, Ine Jansen, gjør en rekke gode småroller, men først og fremst er dette en parademarsj for to av landets fremste skuespillere.

I programmet forteller Per Jansen om hvordan han i sin scenekunst har vært på jakt etter de små gyldne øyeblikkene. ”Det man alltid streber etter på scenen, er nettopp de gyldne øyeblikkene på scenen der alt er i balanse. Da føler du at – ah, der var vi. Nå svinger alt, nå var alt helt riktig – rytmen, balansen – alt er der.” Per Jansen og Sverre Anker Ousdal har totalt vært på Nationaltheatret i 67 år, men jeg tror sjelden de har opplevd flere gyldne øyeblikk i én og samme forestilling. Man kan godt tenke seg at du to bautaene har kjempet med en annen nestor, stykkets instruktør Nils Ole Oftebro, før de endelig fant denne formen. Men alt det var verdt det. For her treffer de planken slik at de skaper virkelig teatermagi.

Så husk på at livet er kort, og se denne forestillingen før det er for sent.

Minus 2 from Nationaltheatret on Vimeo.