Marte Spurkland mistet faren til kreften: «Lytt til dine nærmeste. Før det er for sent»

«Pappas runer» er resultatet av at Marte Sprukland bestemte seg for å lytte til faren sin. Her forteller hun om farens livsverk og dødsdom.

Foto av Marte Spurkland med omslag til Pappas runer
«Lytt til dine næreste, før det er for sent», skriver Marte Spurkland som skrev bok sammen med faren før han døde. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

Marte Spurkland forteller om boka Boktips LIVE 22. november.

Jeg tenker på alle gangene jeg har hørt historier om folk som rammes av kreft ­– verste sort, ingenting å gjøre, forferdelig trist. Og på hvordan medfølelsen min har hatt et stikk av tilfredshet. Det var ikke en av mine denne gangen heller. Ikke mine barn, min mann, mine foreldre. Nå kommer straffen.

I desember 2017 ble det funnet en svulst i pappas hjerne. Den lå i høyre frontallapp, i senteret for språk og motorikk, og var på størrelse med en pingpongball. Jeg skjønte fort at den kunne komme til å drepe ham.

Samtidig skjønte jeg det ikke. For pappa hadde gjort alt riktig. Han gikk i fjellet og svømte i fjorden. Han spiste sunt. Røyket ikke, drakk ikke for mye. Jeg var helt sikker på at han skulle bli nitti, nittifem, hundre år.

Nå hånflirte prognosen for hjernekreft mot meg. Sykdomsløpet er brutalt. De fleste er borte i løpet av 12 til 14 måneder.

Runer og racersykkel

Av alle tingene jeg angret på de første dagene etter diagnosen: At jeg hadde vært en så dårlig lytter.

Jeg vokste opp i et hjem med uvanlig mye snakk om runer. Steinene, pinnene og innskriftene pappa har forsket på i mer enn 40 år. Nordmenns første skriftsystem. Tegnene som gjorde oss til et skrivende folk.

Pappa gjorde sitt ytterste for å få meg i hvert fall bittelitt runene som betydde så mye for ham. Jeg nektet. Ønsket intenst at min pappa var mer som de andre pappaene i nabolaget på åttitallet. En av de som dro til jobb i dress, slips og BMW eller Mercedes på hverdager og grillet koteletter på terrassen på søndager. Min pappa syklet til universitetet på en oransje racersykkel og snakket hver dag og alle dager om runer.

Språklig stormakt

Da han ble syk hadde han et nesten ferdig manus på PCen sin. Det skulle en bli en bok som gjorde runehistorien kjent utenfor universitetene og spesielt runeinteresserte kretser. Som viste at norske viking- og middelalderkonger var mer enn blodtørstige erobrere. Som fortalte en ukjent historie om Norge som en tidlig, språklig stormakt – og tente et lys for perioden kjent som den mørke middelalderen.

Etter at nevrokirurgen på Ullevål hadde vært inne i hjernen hans kunne han ikke lenger skrive. Manuset hans ville aldri bli til bok.

Tenåringstrass

Dere må ikke google hjernekreft, sa legene. Dagene, nettene og ukene etter diagnosen gjorde jeg ikke stort annet. Jeg leste om kliniske studier som var planlagt, påbegynt eller avsluttet. Prøvde å lære meg legenes terminologi og begreper, så jeg kunne stille gode spørsmål på legetimer. Lette etter nye, håpefulle metoder. Det neste store behandlingsgjennombruddet for sykdommen. Redningen for pappa.

Men jeg leste også det uferdige manuset hans. Angret bittert på at jeg hadde latt tenåringstrassen leve langt inn i voksenlivet, at jeg ikke hadde lyttet bedre til runehistoriene. Og én ting sto klart for meg: Begynte jeg ikke å lytte nå, ville det være for sent.

Først syns han det var en sprø idé. Så, sakte, lot han seg overbevise. Manuset hans kunne bli vårt overlevelsesprosjekt. En mulighet for ham og meg til å snakke om noe annet enn sykdom.  For ham til å være fagmann igjen. For meg til å lytte.

Vi skulle skrive ferdig boka sammen, på tross av alt. Og når den kom ut skulle han fortsatt være her.

Porno og kommentartroll

I ti måneder snakket vi oss gjennom runehistorien. De første århundrene: Gravskrifter og minneord risset på høyreiste steiner. Sin tids dødsannonser. Tekster som forteller at et liv er gått tapt og at de etterlatte sørger. Høvding Vodurid er død, de tre kjærligste døtrene forberedte gravølet (Tunesteinen). Et seilførende skip ble tatt av stormen i Sognefjorden og hele mannskapet gitt ned (Eggjasteinen). Deltakerne i Skardes gravøl reiste stein over ham mens de drakk til hans minne (Skadbergsteinen).

Men de fleste av pappas favorittinnskrifter stammer fra middelalderen. Da var det dagliglivet som ble risset med runer. Handelsbrev og selvskryt fra stolte håndverkere. Runegroviser, kjærlighetsbrev, runer med promille. Tekster som er direkte pornografiske eller skrevet av sin tids kommentartroll. Hver innskrift et originalt vitnemål om norsk hverdagsliv gjennom århundrer hvor hverdagslivet i liten grad ble dokumentert.

Parallelt skrev jeg om det som skjedde her og nå. Svulsten i pappas hjerne. Mine forsøk på å være en god pårørende. Som journalist har jeg møtt mange i den rollen. Og lest utallige skildringer av dem. Pårørende som står rake og trygge ved siden av den syke. Som takler utfordringer konstruktivt og klokt og alltid evner å «gripe dagen», «leve her og nå».

Jeg har skrevet om frykten og desperasjonen. Om jakten på en løsning og smerten ved ikke å finne den. Om kreften som herjer som en naturkatastrofe i pappas kropp. Om tro, håp og fortvilet kjærlighet.

Å vente på døden

Ti måneder ut i bokprosjektet sa han at det var nok. Resten måtte jeg skrive alene.

For pappa er ikke her når boka kommer ut. Kreften ville det annerledes. Svulsten i frontallappen lot seg ikke operere bort. Tenk på en blekksprut, sa en lege til oss. Tenk på lange, tynne sopptråder, sa en annen. Kreften hadde snirklet seg inn i pappas hjerne og nektet å gi slipp. Gjennom adventstiden i fjor, mens resten av verden ventet på jul, høytid, familieselskaper, ventet vi på døden.

Runer og hjernekreft: Smalt, men bredt

Tilbake står en bok med en litt ubestemmelig sjanger. Runer og hjernekreft.

Kanskje virker det smalt. Jeg tror det er bredt. Hvert år får rundt 360 personer i Norge samme diagnose som pappa. Mange flere rammes av andre former for uhelbredelig kreft. Rundt dem står pårørende som skal håndtere situasjonen. Lære seg å miste.

Mitt håp er at Pappas runer er en bok som minner om følgende: Lytt til dine nærmeste. Før det er for sent. Og at bokens lesere i tillegg får ny kunnskap om norsk skrifthistorie. At det tennes en liten runeglød der ute.

Det vil gjøre pappa glad. Det var ikke annet han ville.