Marita Hansen: Og hver morgen våkner jeg

«Nær og personlig litteratur på sitt beste, en stillferdig kjærlighetsmemoar med robust struktur som vekker både innlevelse og ettertanke», skriver Morgenbladet om Marita Hansens bok, Og hver morgen våkner jeg. Her følger de to første kapitlene i boka.

Livet og døden er hverandre uvedkommende. Først er vi levende. Og så er vi døde. Først er vi her. Og så er vi ikke. Først går han på ski. Og så faller han.

Tre timer før hadde vi danset på kjøkkenet, spist havregrøt, smurt ski.

En time før hadde vi rent nedover bakkene, kjent farten i kroppen, vinden mot ansiktet.

Førti minutter før hadde vi kommet frem til skihytta, spist vafler, drukket kaffe.

Ti minutter før hadde jeg sutret over skibindingen som faen ikke ville på, kan du hjelpe meg Vidar hadde jeg sagt, jeg får det ikke til.

Åtte minutter før hadde han falt nederst i bakken, jeg hadde nådd ham igjen og spurt om det gikk bra og han hadde fortalt at «jeg falt med vilje, bakken var så smal og jeg var så redd for å kjøre rett i dem», og han hadde pekt mot en gruppe mennesker. Jeg hadde smilt og tenkt at gudameg så søt han er, og han hadde reist seg opp, og så hadde vi gått videre.

Ett minutt før hadde jeg spurt «Vil du gå foran?» fordi jeg likte det best når jeg kunne gå bak, når han kunne få bestemme tempoet, når jeg kunne se ham. Jeg likte å se ham.

Og jeg går til siden og han går forbi og jeg går tilbake i sporet og vi går videre, og så er det bare sekunder om å gjøre.

For så faller han igjen. Knærne går først litt til siden før kroppen dumper ned som en sekk, overkroppen glir tungt bakover, ned i snøen. Og denne gangen er det ikke med vilje, han tar seg ikke for med armene. Denne gangen er det som om noen bare skrur av kroppen hans.

Men den kan ikke ha vært helt skrudd av, eller kanskje den våknet opp et øyeblikk, for idet jeg når ham igjen og legger meg ned ved siden av ham, støtter han seg så vidt opp med den ene armen og prøver å reise seg. Og jeg sier til ham at len deg tilbake, kjæresten min, du er i ferd med å få et epilepsianfall. Noe som viser seg å ikke stemme, det er noe helt annet som skjer, men det forstår jeg ikke ennå. Jeg holder om overkroppen og hodet hans, og han synker tilbake i armene mine. Han er så tung.

Jeg har tenkt senere, i all denne tiden som har vært siden da, var det i dette øyeblikket han døde, mens jeg holdt rundt ham? Rakk han å forstå hva som var i ferd med å skje, at han nå, hvert øyeblikk, ikke kom til å være levende lengre, at han nå, hvert øyeblikk, ikke kom til å finnes annet enn som minner inni oss som var igjen?

Når var det jeg selv forstod? Da han ikke ristet? Da han ble blå på leppene? Da jeg fjernet oppkast fra munnhulen hans? Da vi startet hjerte- og lungeredning? Da jeg hørte helikopteret? Da legen kom bort til meg der jeg satt i snøen og sa at vi prøver litt til, som var den første gangen jeg skrek? Da jeg løp tilbake til ham, strøk ham over pannen, hvisket ham i øret?

Jeg tror alt sammen må ha krøpet inn i kroppen min litt etter litt, heldigvis, dessverre, jeg vet ikke om det noen gang kommer til å stanse.

Som da jeg kom hjem igjen flere timer senere uten ham, tok av meg skiklærne, la dem i skittentøyskurven, gikk inn i dusjen, huden min var så kald. Jeg skrudde på vannet og imens det sildret nedover kroppen min, kroppen min som var beina mine og magen min og ryggen min og armene og hodet og hjertet og blodet, tenkte jeg at her stod jeg for tjue timer siden også. Her stod jeg med den samme kroppen rett opp og ned, og alt var annerledes, for vannet sildrer nedover, han står to meter unna og pusser tennene, ser på meg, jeg smiler, løfter øyebrynet.

Eller som når jeg noen dager senere, og flere uker senere, og flere måneder senere, spør terapeuten min igjen og igjen, for han gir aldri noe tilfredsstillende svar: Når vet jeg at jeg vet at Vidar er død?


*


Jeg ser tilbake fra her jeg er nå, jeg vet ikke om jeg noen gang vil klare å slutte med det. Men det er sju og en halv måneder før han dør.

Jeg har bodd i Oslo i noen uker, og har blitt invitert på fest. Jeg skal gå sammen med Ingvild. Vi har møttes kun en gang før, så jeg vet ikke om vi er venner ennå, men det er hun det vil bli naturlig å ringe om 231 dager. Men først.

Jeg er nervøs, sosiale sammenkomster er ikke det aller beste jeg vet. Heller ikke nest beste. Heller ikke nest nest beste. Jeg er redd for vanskelige situasjoner som kunne tenke seg å oppstå. Jeg kan si noe dumt, jeg er redd for at ingen kommer til å like meg.

Men jeg skal gå selv om det er skummelt, jeg har kommet til Oslo for å ordne meg et annet liv enn det som var, jeg har bestemt meg for å ha et åpent sinn, det trenger ikke å være farlig selv om det er skummelt. I will fake it until I make it. Jeg vet at det kan hjelpe å tenke slik, så slik tenker jeg.

Om jeg alltid har vært på denne måten, vet jeg ikke. Jeg møter verden med en forventning om at alles utgangspunkt til meg er på minussiden. Jeg må jobbe meg forbi det, prøve å overbevise med alt hva jeg er, gjør, hvert ord jeg sier bør stemme, finne sin plass.

Jeg gjør mye feil, jeg tror jeg gjør mye feil, kanskje jeg gjør feil, jeg vet jeg gjør mye feil.

Allikevel vet jeg at noen mener jeg er et helt vanlig menneske, jeg vet ikke om jeg bør tro på det, men jeg har bestemt meg for å velge å tro på det, andre alternativer skal ikke lenger få plass. Du er hyggelig, sier de, du er ålreit, sier noen, så hvor kommer frykten fra? Dette er et mysterium, jeg kommer aldri til å forstå meg på meg selv, hva er det som gjør at jeg finner opp alt dette, planter det i kroppen min, fester det til ryggraden?

Jeg har ingenting å ha på meg. På dette området er jeg lik andre kvinner. Til vanlig er de en flokk jeg aldri helt har forstått, ikke har visst om jeg kunne få være en del av, men akkurat dette har vi felles. Jeg har tusen klær, men ingenting å ha på meg. Den ene toppen etter den andre forkastes, klokken tikker, jeg begynner å svette, Ingvild kommer om tjue minutter. Jeg har vondt i magen, rett oppunder hjertet, det svir, slik det gjør når jeg gruer meg.

Jeg er nødt til å finne noe å ha på meg, jeg kan ikke dra på fest om jeg ikke har på meg akkurat de riktige klærne, dessverre, det er bare slik det er. Toppen kan ikke være ubehagelig, ellers blir jeg så stressa at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Alle kreftene går til å kjenne på ubehaget og tenke på det fæle stoffet, merke meg vaskelappen som skraper mot huden. Det er som når man må veldig på do, men ikke kan gå. Man holder seg og holder seg, det blir mer og mer pine, du må så tisse, men du kan ikke, du kan ikke gå ifra, så du snakker fortere og fortere og du klarer nesten ikke å følge med på noe av det som skjer rundt deg, hva folk sier, hva som er opplegget, vaskelappen skraper mot huden, alt kollapser og du må bare gi opp, løpe, flykte av gårde, forkaste enhver rasjonalitet.

Så jeg trenger klær som gjør at jeg klarer å slappe av, slik at jeg har plass til overs inni meg til å være mest mulig avslappet og meg, mest mulig autentisk, at det ikke finnes noe stress, jeg vet at jeg kan klare det, det skjer avogtil uten at jeg engang har gått inn for det. Plutselig er jeg henne: Marita.

Men jeg finner ingen klær som stemmer, buksene klør, toppene er trange, alt blir feil, alt er ødelagt. Hvorfor er jeg så dum, jeg er så dum, Ingvild kommer om fem minutter og jeg står bare her og skjelver, alt er feil, alt blir ødelagt, jeg kommer aldri til å få til noen ting i hele verden, jeg er helt umulig, et jævlig menneske.

Marita, Marita, sier jeg. Slapp av, tenk logisk nå.
Jammen jeg kan ikke!
Jo, det kan du. Er det mulig å gå på en fest selv om du må gjøre det i en bukse som ikke føles god mot huden? Ja. Ok. Ta den på deg.
(Jeg tar den på.)
Nå skal du finne en topp som passer. Den svarte? Ja, den er bra nok, ikke perfekt, men bra nok.
(Jeg tar den på.)
(Herregud jeg er så jævlig dum.)
(Faen, nå begynner jeg å grine.)
Så sko. Bra, bra. Nå må du sjekke om du har med deg alt. Lommebok, nøkler, mobil, sminkepung, sjal, bra, ja jeg ser at du skjelver, men det går bra, det er lov å være som du er. Fint, nå er du klar, nå kan du sjekke klokka. Det går bra, selv om du er redd trenger det ikke å være farlig. Dette må du lære deg, når skal du egentlig lære deg det, dette må du lære deg, se på klokka nå.

Og det går bra, Ingvild kommer og vi klemmer og jeg sier at herregud, jeg er så stressa, sorry om jeg er helt stressa, sorry at du måtte vente, det er ikke meningen, alt ble feil, men jeg vil jo så gjerne gå på festen. Men Ingvild sier at nei herregud det gjør ikke noe, hun sier det med et smil og er jo bare en glad virvelvind og snakker videre om noe helt annet enn det jeg trodde var det mest åpenbare å snakke om, hun snakker mens hun veiver muntert med armene, hun er en helt annen verden.

Og da blir jeg lys inni meg, for å oppdage at det jo finnes en annen verden enn denne jeg noen ganger forknytt vikler meg inn i, det er så befriende, for jeg visste det, jeg har hatt mistanke om det helt siden jeg mista det sist, og her står det, et eksempel på en annen verden, det finnes andre enn bare min, det finnes andre enn bare meg.

Vi går hjemmefra, bortover gata, vi ler og skravler og alt sitter liksom så løst, det er som å være i verden uten å være til plage for noen. Vi kommer frem til festen, tiden ruller fremover uten at den stanser slik den pleier, jeg er der bare som den jeg er, alt kan skje. Og det gjør det.

For ved enden av bordet sitter Vidar. Ansiktet hans er så åpent, og det er det hver dag siden.

Jeg bruker hele kvelden på å nærme meg, men stol for stol får jeg det til, og så er jeg fremme. Han er trygg, entusiastisk, tålmodig. Vi snakker om ting som bare faller ned i hodene på oss, jeg trenger ikke engang å tenke. Det er ikke noe vanskelig å snakke med ham, for hver gang jeg sier noe, så forblir ansiktet hans åpent, lukker seg ikke, har plass til meg.

Vi snakker sammen resten av kvelden. Hva tror du om det kan han si, og jeg kan si ja, nei, jeg vet ikke jeg, det har jeg aldri tenkt på. Og så er det stille noen sekunder før vi kommer på noe nytt. Og sånn er det videre og videre om det ene og det andre, vi fortsetter til et diskotek, han vil danse, vil du danse, spør han, ja, sier jeg. Vi går videre hjemover til meg, bortover gatene, og jeg sier unnskyld for at jeg må ta bilde av denne lille barnesykkelen her som står helt alene, den ser så forlatt ut, se så ensom den er, hellandussen, jeg smiler inn mot kroppen hans. Han sier at du trenger ikke å si unnskyld for det er jo den du er, en sånn som ser en liten sykkel som er ensom, ja, sier jeg, jeg må liksom feste den fast i verden. Ja, sier han, stanser opp, venter på meg, ser på meg mens han bikker på hodet, venter, tålmodig, smiler. Og vi går videre og jeg blir så innmari glad for jeg skjønner at det er plass til å være den jeg er. Det kan til og med hende at ikke bare det, men at han synes verden er finere å være i når jeg finnes inni den.

For det er sånn jeg tenker om ham.

Hver uke i over sju måneder skal vi minne hverandre på det. Så glad jeg er for at jeg traff deg, jeg er så heldig, vi er så heldige. Ja.

Så fort alt kan snu.

Dagen etter, vi møtes til lunsj, han tar etter hånden min. Vi prater om hvordan livet har fart med oss til nå. Jeg sier at jeg ikke alltid synes alt har vært helt greit. Han sier at det synes ikke han heller, han forteller om det ene og det andre, og til slutt om datteren på 18 år. Luna er ei sol, hun er utviklingshemmet, bor tre uker på barnebolig og en uke hos ham, og stemmen hans er så stolt, sår, full av kjærlighet. Det er så fint å snakke med deg, sier jeg. Han ser på meg, tar det imot, rett inn. Ja, sier han.

Vi har allerede valgt hverandre, vet vi har funnet frem. Jeg kjenner det når jeg holder hånden hans, denne selvfølgeligheten imellom oss, innforståttheten, der huden hans møter huden min, det er det mellomrommet som er vårt, det er der vi finnes.

Det er dette; å holde hverandre. Jeg ham. Han meg.

Og sommeren går fremover, den rusler, snubler, hopper, ruller, vi drar på turer, ligger på stranda. Mens måkene skriker ler vi, smiler vi, kysser vi, livet forvandles hver dag.

Vi drar på grillfest og jeg får møte vennene hans og blir samtidig litt trist for at jeg ikke har en tilsvarende vennegjeng å by på. Men nå har jeg denne.

Det er som om alt inni meg beveger seg uhindret, jeg har en følelse av å ha kommet frem. Hjem. Og jeg titter bort på han her han sitter ved siden av meg, jeg holder hånden min mot ryggen hans. Han er halvveis lent vekk ifra meg med overkroppen, tilstedeværende og engasjert i samtale med sidemannen, men hånden hans er fremdeles på låret mitt. Rundt meg er det latter, det lukter koteletter, pølser, øl, sommer. Hånden hans er på låret mitt og jeg har kommet frem.

Denne sommeren, å få lov til å forstå dette, lære dette; jeg er gyldig. Det er ikke meg og dem, jeg er en av alle. Bunnen er trygg. Jeg er hel. Kanskje jeg alltid har vært hel. Aldri i stykker, bare sammensatt på denne måten. For i hans blikk ses jeg i et nytt lys, hans blikk infiltrerer mitt blikk. Det kommer håp inn til kroppen min, som vokser, gror, skal sette seg fast.