Historien om de første kvinnelige legene i Norge og kampen de måtte kjempe for å få lov til å bli leger

Kvinnelige leger
Seieren på legefeltet på slutten av 1800-tallet fikk store konsekvenser for likestillingen mellom kjønnene i det unge Norge. Ikke minst viser historien hvordan dette i neste omgang kom hele samfunnet til gode. Kjøp boken «Kvinder med Begavelse for Lægevirksomhed» på Cappelendamm.no.

– Jeg vil at historien til disse kvinnene skal bli kjent. De var viktige leger og samfunnsaktører da de levde, og det er ikke riktig at vi ikke vet noe om dem. De drev utviklingen videre, men det hadde også sin pris. Flere markante medisinere gikk langt i å motarbeide dem, forteller lege og forfatter Cecilie Arentz-Hansen på spørsmål om viktigheten av boken om Norges første kvinnelige leger.

«Kvinder med Begavelse for Lægevirksomhed» er historien om de første kvinnelige legene i Norge og deres kamp for retten til å utdanne seg.

– Denne boken handler om noen modige og visjonære kvinner for litt over hundre år siden. De ble leger, mot de medisinske professorenes vilje. Etter at de var ferdige med studiene, dro de til utlandet for å spesialisere seg. Mange ble spesialister i gynekologi eller hud- og kjønnssykdommer, og nesten alle virket som leger for kvinner og for barn. De gikk inn i underprioriterte områder av medisinen, og var sterkt preget av kvinnesakens idealer. Det gjorde at de påtok seg opplysningsarbeid, blant annet reiste flere av dem rundt i landet og holdt foredrag, og de arbeidet for bedre kvinnehelse, fødselshjelp og barselomsorg, engasjerte seg i tuberkulosebekjempelse, i ernæringsvitenskap og forskning, forteller Arentz-Hansen.

Måtte bli privatpraktiserende leger

De første kvinnelige legene i Norge fikk ikke jobb på sykehus.

– Etter en del viderverdigheter fikk de tidsbegrensede kandidatstillinger, men så var det slutt. Først i 1912 fikk Marie Kjølseth en toårig assistentlegestilling på Fødselsstiftelsen – etter at hun hadde klaget – men det tok lang tid før kvinnelige leger ble ansatt på sykehus. Isteden ble de privatpraktiserende leger. Tre av de 19 kvinnelige legene jeg skriver om forsket på høyt nivå, men heller ikke der var det karrieremuligheter. Og da Louise Isachsen søkte en overordnet stilling som hun var best egnet til, ble hun forbigått av en mannlig lege som ikke hadde noen av de etterspurte kvalifikasjonene, sier Arentz-Hansen.

Da Louise Isachsen søkte en overordnet stilling som hun var best egnet til, ble hun forbigått av en mannlig lege som ikke hadde noen av de etterspurte kvalifikasjonene

Idet kvinnene gjorde sitt inntog i legestanden, ble innsatsen på områder som blant mennene i samtiden var ansett som mindreverdige, sterkt opprustet.

Louise Isachsen var assistentlege hos gynekologen Emil Rode mellom 1908-1912. (Foto: Caroline Colditz/privat eie).

– Disse kvinnenes historie viser hvordan menneskesyn og maktfordeling var avgjørende for den enkeltes muligheter og rettigheter, men også hvordan de ble en ny og vital ressurs for andre. Som praktiserende leger, spesialiserte fagpersoner, undervisere, forskere, forfattere, debattanter og aksjonister ble de kjente og synlige i samtiden, også i politiske spørsmål som for eksempel stemmerettskampen. Siden ble de stort sett glemt.

Kvinner hadde ikke stabilitet og intelligens nok

Det var flere argumenter mot at kvinner skulle få praktisere som leger på 1800-tallet.

– De fleste kom hovedsakelig fra medisinsk hold, og var preget av det. Det medisinske fakultet uttalte at kvinner ikke hadde nervesystem som kunne tåle studiene eller legeyrket, og at kvinner som studerte og arbeidet som leger ble kjønnslig abnorme. Kvinner hadde heller ikke åndelig kraft og stabilitet nok til å fatte beslutninger og handle raskt og riktig når situasjonen skulle tilsi det. Det ble begrunnet med alt fra vekten av hjernen og lavere intelligens, til hormonelle endringer under menstruasjon og overgangsalderen, forklarer Arentz-Hansen om motstanden disse kvinnene møtte på.

Det ble begrunnet med alt fra vekten av hjernen og lavere intelligens, til hormonelle endringer under menstruasjon og overgangsalderen

Også mer generelle argumenter mot at kvinner tok høyere utdanning, kom frem på denne tiden.

– På slutten av 1800-tallet handlet det om en redsel for samfunnsomveltninger hvis kvinner ble for selvstendige, og begrunnelser fra Bibelen ble også brukt. Etter århundreskiftet ble motstanden mot kvinners utdanning og yrkesdeltakelse mer biologisk. Det hang blant annet sammen med at fødselsraten gikk ned, forteller Arentz-Hansen.

– Hva hadde det å si for samfunnet og for legevirksomheten i Norge at kvinner fikk bli leger?

– Det viser seg at når kvinnelige leger slapp til, så ble de leger på en litt annen måte. De ble en ny ressurs. Et eksempel er deres engasjement for alle de «uekte» barna – altså barn av ugift mor – som ble satt bort på denne tiden. Mange av dem døde, og de som overlevde fikk det ofte hardt. De kvinnelige legene gikk inn i dette feltet og gjorde gratis arbeid på mødrehjemmene, de satt i styrene deres, og henviste ugifte mødre som sto i fare for å måtte sette bort barnet, til slike hjem. Slik var de med og reddet liv, og bidro til bedre liv for barna og for mødrene deres.

– Et annet eksempel er alle opplysningsforedragene som kvinnene holdt. De ble annonsert i avisene med påskriften «Kun Adgang for Kvinder». Slik fikk de overlevert viktig helseinformasjon knyttet til kvinners og barns helse, om svangerskap og spedbarnsstell, kjønnssykdommer og mye mer, til en befolkning som visste lite om disse temaene. Et siste eksempel er hvordan flere av legene underviste og skrev om viktigheten av god ernæring, til andre kvinner, de gikk rett og slett kjøkkenveien for å bedre folkehelsen, og det lyktes de i.

Norske kvinnelige leger i dagens samfunn – #metoo og kjønnsfordelingen

Arentz-Hansen forteller at det ikke finnes så mye kunnskap om utfordringene kvinnelige leger i dagens samfunn møter på. Hun sier at det nå finnes omtrent 14.000 yrkesaktive kvinnelige leger i Norge og at kjønnsfordelingen er 50-50.

– Men hvis vi ser på kjønnsfordelingen oppover i det akademiske hierarkiet, viser det seg at bare hver femte professor i medisin er en kvinne, og for professorater som er bistillinger, er det kun hver niende. Her er det fortsatt langt igjen. Kvinnelige leger strever også mer med å balansere jobb og omsorg for barn, viser det seg. Og så er det verdt å merke seg de store kjønnsforskjellene i kirurgiske fag. Av de som er spesialister i generell kirurgi, for eksempel, er kvinneandelen fortsatt bare 16 prosent.

At hele 3600 kvinnelige leger har underskrevet metoo-kampanjen #utentaushetsplikt er dessuten oppsiktsvekkende

– At hele 3600 kvinnelige leger har underskrevet metoo-kampanjen #utentaushetsplikt er dessuten oppsiktsvekkende. Det har gjort inntrykk på meg hvor mange det er, både blant leger og i andre yrkesgrupper.

En spennende jakt i arbeidet med boken

I arbeidet med boken om de første kvinnelige legene har Arentz-Hansen lett i sporene etter de første norske, kvinnelige legene.

– Det har vært en utrolig spennende jakt. Disse legene er for lengst døde, men jeg bestemte meg for at jeg ville komme så nær dem som mulig. Derfor har jeg lett etter det de selv skrev, i artikler, bøker og brev, og de sporene som finnes etter dem i saker de var involvert i. Jeg har lett i 25 arkiver etter svar, og videre søkt etter hva andre i samtiden ga uttrykk for i aviser, tidsskrifter, bøker og i muntlige debatter.

Arentz-Hansen har også vært på søken i Tyskland for å gå i sporene etter blant annet Marie Spångberg, som var den første kvinnelige legen her til lands.

– Jeg har hatt kontakt med universitetssykehuset i Hamburg, der Marie Spångberg var, og bysykehuset i Dresden der Alexandra Ingier jobbet og forsket som patolog. Når det gjelder de tre forskerne, har jeg vært gjennom alt de publiserte, og det var en hel del, på tysk, og i den perioden tenkte jeg nok at jeg kommer aldri i mål. Men det gjør man jo.