Historien om kvinnen som reddet 2500 barn ut av ghettoen i Warszawa under andre verdenskrig

Dokumentar og samfunnHistorieHistorien om kvinnen som reddet 2500 barn ut av ghettoen i Warszawa under andre verdenskrig
Estimert lesetid 7min

Aleja Szucha. Irena Sendler visste hvor hun var på vei. Døren slamret igjen der foran, og den sorte fangetransportbilen satte seg i bevegelse. Hun hadde kun fått noen minutter på å kle på seg, og det lyse håret hennes, klippet i en bobfrisyre, var bustete.

Janka Grabowska hadde løpt ned gangstien utenfor huset med skoene hennes og gitt dem til henne i siste øyeblikk, uten å la seg stanse av faren for å bli utsatt for soldatenes voldelige luner. Irena hadde glemt å knytte dem. Hun konsentrerte seg om en eneste ting: å bevare roen og ha et nøytralt, avslappet ansiktsuttrykk. Ikke vis at du er trist. Det var rådet jødiske mødre ga barna sine når de overlot dem til fremmedes omsorg. Irena var ikke jødisk, men å ha et trist ansikt var allikevel farlig.

De må ikke tro at jeg har noen grunn til å være redd. De må ikke tro at jeg er redd. Irena gjentok setningene inni seg. Det som ventet, ville bare bli vanskeligere om de hadde en mistanke om hva det var hun skjulte.

Omslag Irenas barn

Irena Sendler startet arbeidet med å smugle ut barn fra Warszawa-ghettoen under andre verdenskrig. Historien om Sendler, og barna hun reddet, får først nå den oppmerksomheten den fortjener. Kjøp boken «Irenas barn» på Cappelendamm.no.

Men Irena var redd. Skikkelig redd. Høsten 1943 i det naziokkuperte Polen var ingen ord mer skremmende enn «Aleja Szucha». Det fantes kanskje ikke mer skremmende ord noe sted i det krigsrammede Europa. Det var adressen til Gestapos hovedkvarter i Warszawa. Byggets harde fasade passet på sin grufulle måte til tyskernes bruk. Inne i det lave bygningskomplekset gjallet ekkoene fra de torturertes skrik gjennom korridorene. De som overlevde, husket senere den stramme lukten av frykt og urin. To ganger om dagen, like før klokken tolv og tidlig på kvelden, kom de sorte bilene punktlig fra Pawiak-fengselet for å frakte de forslåtte og kvestede kroppene tilbake til cellene sine.

Irena gjettet at klokken var litt over seks om morgenen nå. Kanskje halv syv allerede. Snart ville oktobersolen stige over Warszawa. Men Irena hadde allerede vært våken i flere timer. Det hadde alle i leiegården der hun bodde. Kvelden før var Janka, hennes betrodde kontaktperson og nære venninne, kommet på besøk til en liten familiefeiring av festen for St. Irena. Etter å ha spist oppskåret kjøtt og kaker hadde Irenas skrøpelige mor og tanten som var på besøk, trukket seg tilbake til soverommet. Men Janka var allerede for sen for portforbudet og måtte overnatte. Så de unge kvinnene slo seg til i stuen og ble sittende oppe til sent på natt mens de snakket og drakk te og likør.

Etter midnatt var Irena og Janka blitt trette, og før klokken tre lå de og sov tungt på de provisoriske sengene. Men inne på kammerset lå Janina, Irenas mor, uten å få blund på øynene. Så godt hun hadde likt å lytte til den sorgløse mumlingen til jentene! Hun skjønte på datterens sammenbitte kjever at Irena levde farlig, og som mor var hun svært bekymret. Smertene gjorde det vanskelig å sove, og Janina lot tankene spinne. Så hørte hun en lyd der ute i mørket, en lyd hun visste ikke var vanlig. Det kom tunge støvleskritt oppover trappene et sted. Irena!Irena! Janina hvisket innbitt, og trengte gjennom datterens drømmer. Irena satte seg opp, hørte engstelsen i morens stemme og forsto med en gang hva det betød. De få sekundene hun fikk til å områ seg, utgjorde forskjellen på liv og død for dem alle.

Irenas barn
Irena Sendler ble nominert til Nobels fredspris i 2007 – året før hun døde.

Det neste som skjedde, var at elleve Gestapo-agenter hamret løs på døren til leiligheten og forlangte å få komme inn. Redselen var en rar, metallisk smak i munnen på Irena, og inne bak ribbena bølget frykten med noe som føltes som elektriske støt. I flere timer spyttet tyskerne ut trusler og sjikane, skar opp puter og endevendte skuffer og skap. De trakk opp gulvplanker og ødela møblementet.

De fant allikevel ikke listene over barna.

Listene var nå det aller viktigste. De var skrevet på tynne, skjøre fliker med sigarettpapir, nærmest bare sammenrullede papirbiter, en del av Irenas private arkivsystem. Men på dem sto det skrevet, i en kode hun hadde laget selv, navnene og adressene på noen av de tusenvis av jødiske barn Irena og vennene hennes hadde reddet fra nazistenes grusomme forfølgelse – barn de fortsatt skjulte og hjalp på hemmelige steder rundt om i byen og omegnen. I siste liten, like før døren ble revet opp, der den ga etter for hamringen og klubbene, kastet Irena listene over kjøkkenbordet til Janka, som uten å nøle stakk dem ned i den store brystholderen sin, godt inn under armhulen. Om de kroppsvisiterte Janka, ville alt være over, så mye var sikkert. Enda verre ville det være om de undersøkte Jankas leilighet, der det var jøder som ble holdt i skjul. Irena kunne nesten ikke tro det da tyskerne selv dekket til det farligste bevismaterialet: Hun stirret som hypnotisert mens en liten pose med falske identitetspapirer og bunter med ulovlige penger ble tildekket av smadrede møbler. Der og da hadde hun mest lyst til å falle ned på kne. Og da hun forsto at tyskerne hverken kom til å arrestere Janka eller moren, ikke noen andre enn henne, ble hun nesten lystig. Hun skjønte imidlertid at latteren hun kjente boble inni seg, var farlig nær hysteriet. Kle på deg, sa hun til seg selv. Kle på deg og dra herfra såfort som mulig. Hun tok på seg det velbrukte skjørtet hun hadde hengt over ryggen på kjøkkenstolen bare noen timer før, og kneppet igjen strikkejakken så raskt hun kunne for at de skulle komme seg av gårde før agentene fikk tenkt seg om, og gikk ut av leiligheten den kalde høstmorgenen, uten sko. Hun la ikke engang merke til det før Janka kom løpende med dem.

Men nå hadde hun tid til å tenke over sin egen situasjon, mens bilen krenget hver gang den rundet er hjørne. De ville uten tvil ta livet av henne før eller siden. Irena var helt på det rene med det. Dette var slutten på hennes historie. Folk kom ikke tilbake fra Aleja Szucha eller fra gettofengselet i Pawiak, der de arresterte ble låst inne mellom de brutale avhørene. De kom ikke tilbake fra leirer som Auschwitz eller Ravensbrück, dit de uskyldige «overlevende» ble sendt av Gestapo. Og Irena Sendler var ikke uskyldig.

Bilen krenget hardt mot høyre der den dreide sørøstover gjennom den fortsatt stille byen. Den raskeste veien gikk langs Warszawas brede førkrigsavenyer, som først tok dem vestover og deretter sør for det øde området som en gang hadde vært den jødiske gettoen. I løpet av okkupasjonens første år hadde Irena vært inn og ut av gettoen opptil tre eller fire ganger hver dag, og hver eneste gang risikert å bli arrestert eller summarisk henrettet mens hun forsøkte å hjelpe noen av deres gamle skolekamerater, deres jødiske professorer … og tusenvis av små barn. Nå, sent i 1943, var det bare stein og ruiner igjen. Det var et åsted, en eneste stor gravplass. Gettoen var blitt jevnet med jorden etter det jødiske opprøret den våren, og hennes venninne Ala Goła˛b-Grynberg hadde forsvunnet i infernoet. Det gikk rykter i undergrunnen om at Ala fortsatt levde, at hun var i arbeidsleiren i Poniatowa, som del av en gruppe unge militante som i hemmelighet planla å rømme fra fengselet. Irena hadde et håp om at Ala kunne komme tilbake, når dette barbariet var over, og hente sin lille datter Rami fra barnehjemmet der Irena hadde plassert henne.