Hvorfor er det så få kvinnelige toppledere?

Lilla Sølhusvik har pratet med åtte kvinnelige toppledere for å finne ut hvordan de lyktes – og inspirere andre kvinner til å tørre å satse stort.

– Det overrasker meg at så mange spør om hva kvinner må ofre som toppledere. Det har matchet dårlig med historiene jeg hører om fantastisk spennende karrierer. Dette er kvinner som har fått bruke seg selv, kunnskapene og erfaringene sine til å utrette store ting i næringslivet, sier Lilla Sølhusvik.

Den profilerte NRK-journalisten er aktuell med boka Fordi det er verdt det, der hun intervjuer åtte suksessfulle, kvinnelige toppledere om deres vei til superjobbene.

Pionerer

Målet med boka var å vise at det går an for kvinner å nå toppen av næringslivet. De åtte som har stilt opp i boka – blant annet Maria Moræus Hanssen, Margareth Øvrum og Kristin Skogen Lund – er pionerer på ulike områder.

– Jeg ønsker å vise hvordan de har tenkt. Fra de valgte utdanning, hva som gjorde at de klatret oppover i lederhierarkiet, hvordan de taklet kombinasjonen av jobb og hjemmebane, hvordan de håndterte hindere underveis og til hva som motiverer dem for å ta toppjobber, forklarer Sølhusvik.

Det siste synes hun er spesielt interessant.

– Jeg ville vite hva som trigget dem, hva som er gøy. De har disse jobbene fordi alt arbeidet absolutt er verdt det – for dem, men i høyeste grad også for samfunnet ellers.

Utfordrende småbarnsår

Sølhusvik påpeker at de største utfordringene man møter som kvinne, kommer før man er toppsjef: Belastningen ved å velge utdanning og yrke med få kvinnelige rollemodeller, seksuell trakassering, å kombinere jobb og familieliv i en travel mellomlederfase. For mange stopper det likestilte livet opp idet man får barn.

– Det å bli mor er jo som regel starten på et langt liv med dårlig samvittighet. Mitt inntrykk har lenge vært at mødrene med mest dårlig samvittighet er de som lager mest kaker. Alltid henter ungene lenge før barnehagene stenger. De klarer liksom aldri å være gode nok, samtidig som de setter en standard for andre som ikke har tid til å levere på samme måte. De må gjerne være sånn, men de trenger ikke å sette standarden. Jeg tror bare flere må gjøre det som passer dem, og blåse i hva andre sier og gjør. Man kan være veldig god mor om man kjøper kaker også.

Kontorpult sett ovenfra med hender som holder en telefon
De største utfordringene man møter som kvinne, kommer før man er toppsjef, påpeker Lilla Sølhusvis. (Foto: Unsplash)

Forskjellige erfaringer

Kvinnene i boka har ulike oppfatninger om hvor utfordrende det er å faktisk være leder som kvinne.

– Kristin Skogen Lund har ingen problemer med å være eneste kvinne i ledergruppe, og mener hun er heiet frem hele veien. Birgitte Vartdal og Margareth Øvrum mener heller ikke det er vanskelig å være kvinne i næringslivet. Anne Marit Panengstuen, Berit Svendsen og Maria Moræus Hanssen er mer åpne om at det er belastende å være eneste kvinne i så mange sammenhenger.

«Jeg undres over at finansmiljøet fortsatt kan ha store møter og investorsamlinger uten en eneste kvinne»

K-ordet

Det er ett ord man ikke kommer utenom når det er snakk om kvinner i næringslivet. Blant topplederne som er intervjuet syns noen det er OK å være kvotert, andre misliker tanken intenst. Ideelt sett burde vi slutte å bruke ordet kvotering, mener Sølhusvik; kjønnsfordeling bør være en naturlig del av alle deler av samfunnet, på samme måte som man bør ha geografisk representasjon og en viss fordeling av unge og eldre.

– Jeg undres over at finansmiljøet fortsatt kan ha store møter og investorsamlinger uten en eneste kvinne. I min verden høres dette flaut ut. Gammeldags, og ikke bra for business eller kunder eller kultur. Jeg tror de må komme til en erkjennelse av at de taper talenter og etter hvert kunder på å ha en så ensartet forsamling, og fri seg fra at de skal ut og kvotere. De skal faktisk bare ut og hente personer – kvinner – som kan gjøre ledergruppene deres bedre.