Historien ingen fortalte meg

Ane Bjørud Fjeldsæther var psykolog under Ebola-utbruddet i Vest-Afrika. Her forteller hun om hva som fikk henne til å dra.

Dødsfallene i Vest-Afrika begynte i desember 2013. I mars 2014 kunne helsemyndighetene fastslå hva de skyldtes. Ebola Zaire. Verdens dødeligste virus.

Jeg fulgte nyhetsbildet med stor interesse. Ikke bare fordi jeg gjennom min arbeidsgiver, Leger uten grenser, kjente mange som reiste ut for å hjelpe, men fordi jeg ville vite mer. I avisene var det bilder av ugjenkjennelige hjelpearbeidere i komplisert verneutstyr, romfarere som bærer bårer. Det var bilder av viruset, sju gener koblet sammen, en organisme i livets utkant som er klar til å spise deg opp innenfra. Det var kart med tall og grafer. Antall smittede. Antall døde.

Ane Bjøru Fjeldsæther jobber som psykolog for leger uten grenser.
Ane Bjøru Fjeldsæther jobber som psykolog for leger uten grenser.

Mens jeg leste, trengte spørsmålene seg fram. Hvorfor betraktet vi en menneskelig tragedie gjennom mikroskoplinsa? Jeg så en krise formidlet gjennom lag på lag av ugjennomtrengelig plast, eller gjennom prosentvis økning i sykdommens insidens. Mediene viste meg sykdommen som en vitenskapelig kuriositet, men Ebola rammer landsbyer, ikke laboratorier. Hos meg som psykolog skapte overskriftene flere spørsmål enn de besvarte. Det er så mye som ikke vises gjennom mikroskopet

Ebola har rammet land som er i gjenoppbyggingsfasen, etter langvarig borgerkrig. Jeg spurte meg selv hvordan det vil prege landenes utvikling, og innbyggernes tillit til at den bedre framtid er mulig. Det tankene mine imidlertid dreide seg mest rundt, var den menneskelige kostnaden ved Ebolautbruddet. Hva vil det si å leve i frykt for smitte? Hvordan er det å få vite at den du elsker er syk, og at det er livsfarlig for deg å berøre ham? Hva gjennomlever menneskene som finner ut at de er syke, og smittsomme? Hvordan er det å måtte ta farvel med det ene familiemedlemmet etter det andre? Hvordan er det å være helsearbeider, når du må pakke inn all omsorgen din i plast og smittevernsrutiner? Hva vil det si å overleve Ebola, og å komme hjem til huset der du ble smittet? Og hvordan er det å være en av dem som ikke har blitt direkte rammet, men som må gå forbi de ferske og umerkede gravene på vei til jobb?

Det gikk noen måneder der jeg saumfarte media og nettet på jakt etter svar. Jeg fant dem ikke. Til slutt var jeg overbevist om at jeg trengte å reise ut og lære mer. Ønsket om å høre hva det vil si å rammes av Ebola, fra menneskene som har opplevd det, var blitt sterkt nok til å overdøve frykten for smitte. Jeg fant et oppdrag i Sierra Leone og gjorde meg klar til å reise.

Jeg brukte noen dager på å velge å se Ebola med egne øyne. Menneskene som ikke hadde noe valg, vil bruke resten av livene sine på å prøve å glemme det de måtte se. Noe av dette, har de delt med meg.

De uberørbare er vår historie. Den er historien ingen fortalte meg.