Seigmen: Hva faen var det egentlig?

Seigmen
Foto Bjørn Opsahl

Jeg var ganske sikker på at vi kom til å bli rockestjerner. Vi var fullstendig hekta på norsk rock. Jeg hadde akkurat fått lappen, så jeg kjørte de andre gutta rundt på hver eneste konsert med norske band som blei satt opp i fylket. På hele Østlandet, i grunnen. DumDum, Raga, Jokke. Vi joina Tønsberg Rockklubb, styrt av Rocke-Øystein (Ronander) og Terje Rock (Østgård), og dro ut på Sjøormen og hørte på Femi Gange, Matchstick Sun og Sister Rain. Og så hadde vi etter hvert finni hvert vårt instrument. Kim gikk for bass (fordi det var lettest?), jeg spilte synth fordi jeg spilte synth i Ten Sing, og så hooka vi opp med Kims barndomskompis Marius og hans kompis Jørgen (Mortensholm) fra Nøtterøy. Marius og Jørgen var allerede partyvinnere på hjemme-alenefester på hele Torød. «Eplesangen», «Hundre tusen ulltepper» og «Løpet er kjørt» var lokale hits som vi ganske kjapt gjorde om til å passe bandformatet. Marius var gitarist, vokalist og frontfigur, Jørgen var en slags Phil Collins, spilte trommer, kora og var bandets leder. Jeg hadde D10 og en Alessis MMT-8 sequencer. Vi øvde i en garasje ved Torød kirke. På de første bandbildene hadde Kim og jeg like skjorter. Vi hadde, uansett skjorter, jævla store planer. Og vi kalte oss Et Sorgens Kapittel.

Så kom jeg inn på skole i Danmark. Verden stoppa opp et øyeblikk, men etter en runde med diskusjoner, fikk jeg innvilga perm. Bandet skulle øve som faen mens jeg var borte. Og så når jeg kom tilbake, til våren, skulle vi fleske til. Booke jobber. Og bli rockestjerner.

Men jeg kom selvfølgelig hjem på juleferie. Og noe var i gjære. Det blei mumla om tidenes første Julerock i Tønsberg, i regi av rockklubben. Også det på Sjøormen diskotek. Det var her vi hadde sett alle de fete Oslo-banda. Det var her vi hadde poga så hardt at Rocke-Øystein og Terje Rock hadde sett seg nødt til å kaste oss ut. Men mest oppsiktsvekkende av alt var det at Kim skulle spille. Med et annet band enn vårt. De trengte bassist og kalte seg «Klisne Seigmenn». De skulle ha sin første konsert. Navnet sto på plakaten med smelta bokstaver under de andre og mer seriøse banda som heada kvelden. Turn’n’slip, D var D og Floodland. Det var tre band med ambisjoner, og så var det Klisne Seigmenn.

For en musikksnobb som meg, virka det hele ganske daft. Tempen var ikke særlig høy. Spenninga var absolutt ikke til å ta og føle på. De andre banda som spilte hadde outfits. De hadde utstyr. Det hadde image. De hadde ferdigheter. Men det var en avventende mumling i lokalet. Det løsna ikke. Det tok ikke av. Før Seigmen kom på scenen. Det var fire frikete typer som fomla seg fram til instrumentene sine. Alex spurte om Kim hadde stemt? Joda, svarte Kim. Han huska nøyaktig hvordan stemmeskruene skulle stå. De hang på seg gitarene. Trommisen tok noen prøvende slag med basstromma. De harka i mikkene.

Et bands første konsert skal være pinlig. Klein. Det skal være dårlig.

Klisne Seigmenn banka løs.

Og da skjedde det noe. Ikke bare inne på Sjøormen. Ikke bare utover på Nøtterøy. Eller innover mot byen. Men det var et skjelv som blei målt på Richters skala. Alex sto der med rødfarga hår som et bleikt skjelett og brølte som om livet ikke sto til å redde. Sverre vugga rundt med dreads, malingsflekker på klærne og den ondeste gitarlyden noen hadde hørt på Sjøormen. Kim, som aldri hadde trekt seg fra en eneste takling, gikk løs på strengene som om de var hans argeste motstandere. Og bakerst satt Noralf som en blid Buddha og nesten uanfekta piska hele maskineriet framover.

Det var et slags rablende opprør, noe pønkete i hele greia, samtidig var Klisne tyngre enn punk. Seigere. Hardere. Det var norske tekster, men med catchy hooks. Det var, om ikke syngbart, så i hvert fall brølbart. Og etter et par akkorder var dansegølvet fullt av unge freaks. Salen kokte. Alle de unge folka i byen var ute og poga. Heavygutta fra Eik og skaterne på Teie, alle poga rundt, sånn vi hadde gjort på Rockklubbens konserter. Bare at det var noen av oss som sto på scenen og spilte. Bare at det var noen av oss som fikk folk i byen til å gå helt bananas. Sjøl konservative Tønsbergs Blad måtte innrømme at: «Klisne Seigmenn spilte hatten av de andre».

Harald Rosenløw Eeg
Harald Rosenløw Eeg

Og min karriere som rockestjerne endte der. Jørgens også. For vi visste at det vi holdt på med ikke kunne måle seg mot dette. Ikke på tusen år. Et Sorgens Kapittel skulle aldri rekke å spille en eneste konsert før Marius også blei tatt opp i Klisne Seigmenn. For hvis Turboneger hadde tre gitarister skulle Seigmen ha det også. Og vi satt fortsatt og lurte. På hva som hadde treffi oss den kvelden. Jørgen og jeg blei stående og kjenne på det, de første gangene vi møttes for å se Seigmen ta neste skritt. Fra kjeller til loft, EP til album, fra Rockall til Roskilde. Og crowden vokste seg eldre og tettere. Vi spurte oss sjøl: Hva faen var det egentlig? Men det var umulig å si. Bare at de hadde det. Fra første øyeblikk.