En underlig tid

Estimert lesetid 3min

Det er en underlig tid vi lever i. Identitet er tydeligvis ikke lenger noe man oppdager underveis, men en jakt på bekreftelser om at man har satt sammen de riktige bitene. Når noe mangler, ofte påvist av en urealistisk forventningsramme der prestasjoner er førende, søker man hjelp til å fullføre prosjektet i stedet for å være på leting etter en stund etter neste bit.

Det er i alle fall slik forbedringsindustrien ser oss. Forretningsideen om at vi må bli bedre utgaver av oss selv er i voldsom vekst. Primærmålgruppen, som tidligere var frustrere 40-åringer og umotiverte arbeidstagere i rutineyrker, er nå ungdom. Privat leksehjelp, stressmestringskurs og normaliseringen av ”generasjon prestasjon” som diagnose på en kultur i drift, er definerende elementer for stadig flere av de mellom 15-35 år. Der noen driter i dette og ler det bort, merker andre det på kroppen i form av psykiske lidelser, telt og målt ved hjelp av nasjonale undersøkelser.

En taus bekymring
For andre igjen forblir det en taus bekymring, som ikke er stor nok til å lage oppstyr av, men som ikke er liten nok til å glemme helt. Et sted mellom helsevesenet og kompisgjengen dukker derfor forbedringsindustriens ansikter opp. De markedsfører seg som en alliert i din kamp for det sanne liv, klar til å gi deg det nødvendige dyttet slik at du selv kan finne din vei fremover. Bak vennlige ord og proft organiserte seminarer er det imidlertid en enkel psykologi: bryt ned, bygg opp – og ta godt betalt for infrastrukturen.

Jeg tror på et alternativ. Prestasjoner vil selvsagt alltid være en del av en kultur der mennesker rangeres etter hva slags økonomisk samfunnsnytte de bidrar med. I mange tilfeller er det faktisk helt greit. Men identitet generelt behøver ikke være en kalkulatorøvelse, som dessuten må utføres innen et bestemt tidsintervall. Å finne ut hvem man er, slik David i Carl Frode Tillers fengslende romantrilogi Innsirkling prøver på, vil mislykkes hvis ikke utgangspunktet er ens eget.

Desto større grunn er det å være optimist på de unges vegne. Til tross for at Forbedringsindustrien er skrevet med en ekstra rynke i panna, er jeg glad for at flere og flere tar til orde for å gjøre det som virkelig vil svekke forbedringsindustriens makt: å krympe markedet for dens tjenester.

Det er mange måter å gjøre det på, men det mest paradoksale er kanskje å vende forbedringsindustriens logikk mot dem selv: ikke la andre tenke for deg.