Et ubehagelig folkemord

Dokumentar og samfunnHistorieEt ubehagelig folkemord
Estimert lesetid 3min

Mange kinesere som har protestert – med regimets velsignelse – utenfor Japans ambassade i Beijing de siste ukene har båret plakater med bilde av Mao. Et slags rop på den sterke mann som skal ordne opp. Og at Mao var sterk og handlekraftig etterlater Torbjørn Færøvik ingen tvil om i sin nye bok Maos rike. Men der Kinas offisielle poltikk fremdeles er at Mao var en stor statsleder som hovedsakelig utrettet store fremskritt, tegner Færøviks nye bok et annet og mye dystrere bilde. Allerede undertittelen – En lidelseshistorie – indikerer at dette ikke er lystig lesning.

Sollyset fra Mao Zedongs tanker lyser opp veien til den Store Proletariske Kulturrevolusjonen. Bildet har en bakside.

Færøviks nye bok er mye mer kontroversiell enn hans forrige utgivelse Midtens rike. Kontroversiell fordi den tar for seg Kinas nyere historie, en epoke som både er omstridt, fortiet og omskrevet for å støtte opp om landets offisielle politikk. Unge kinesere i dag vet lite om hva som skjedde under Mao. Det finnes derfor ikke mange pålitelige kinesiske kilder å lete i. Bilder utenom den kommunistiske propagandaen er nærmest ikke-eksisterende. De fleste av Færøviks kilder er derfor utenlandske, i tillegg til at han selv har førstehånds kjennskap til landet etter utallige besøk der. Den grundige dokumentasjonen koblet med Færøviks kunnskaper og store fortellerevne gjør de seks hundre sidene i Maos rike til en svært engasjerende – og oppskakende -beretning om det som kanskje er historiens største folkemord.

Færøvik viser oss konsekvensene av Maos brutale politikk, samtidig som han forklarer hvordan de kunne skje. Mye tyder på at Maos hårreisende eksperimenter tok livet av femti millioner mennesker, både gjennom ren sult og politiske utrenskinger.  Femti millioner er så mange at det fort kan bli uvirkelig, men Færøvik klarer å gi flere av dem et ansikt. Det er sterke personlige historier og tragedier vi får presentert her. Størst inntrykk gjør kanskje sulten som herjet og gjorde at mange mennesker tydde til kannibalisme for å overleve.

Vi ante nok at det var ille, men ikke så ille som Færøvik beskriver det i denne boken. De fleste diktaturer er flinke til å legge lokk på hva de egentlig driver med, og Kina har blitt møtt med sympati av mange, av og til litt for opprømt sympati. Kommunismen har alltid hatt en bedre idé å selge enn nazismen og apartheid. Det å løfte millioner ut av fattigdom har unektelig vært en bragd. Men det faktum at Kina er en mektig handelspartner er nok hovedgrunnen til at relativt få har protestert mot regimet gjennom årene.  Vi foretrekker ofte å holde kjeft hvis det kan gavne oss selv.

Det er derfor slike bøker som Maos rike er så viktige.