Den hvite slavehandelen. Trafficking av norske jenter 1880-1914

Den hvite slavehandelen – Trafficking av norske jenter 1880–1914 tar for seg historiene til de norske kvinnene som ble utsatt for trafficking, agentene som tjente seg rike på dem og organisasjonene som jobbet hardt for å stanse kvinnehandelen.
Den hvite slavehandelen – Trafficking av norske jenter 1880–1914 tar for seg historiene til de norske kvinnene som ble utsatt for trafficking, agentene som tjente seg rike på dem og organisasjonene som jobbet hardt for å stanse kvinnehandelen.

DEN GLEMTE NORGESHISTORIEN

Den hvite slavehandelen tar for seg de norske jentene som ble utsatt for trafficking rundt 1900-tallet.
Her skriver forfatter Roald Rynning om hvordan dokumentarboken ble til.


I forbindelse med hundreårsjubileet for kvinnenes stemmerett i 2013 leste jeg en biografi om kvinnesakskvinnen Fredrikke Marie Qvam hvor bekjempelsen av hvit slavehandel nevnes som en liten del av kvinnekampen. Jeg hadde ikke hørt om den hvite slavehandel, som trafficking ble kalt rundt 1900-tallet, ei heller om de norske jentene som ble offer for den. Dette var godt materiale for en artikkel, mente jeg, og dro til Riksarkivet i Oslo for å lete etter mer informasjon om kvinnehandelen.
Der fant jeg fire tykke mapper med avisutklipp om slavehandelen og årsberetninger til den norske nasjonalkomiteen som prøvde å hjelpe utvandrerjentene fra å ende opp som sexslaver i Nord-Amerika og Nord-Europa. I Nasjonalbiblioteket oppdaget jeg videre en bok med historiene til noen av ofrene og til en norsk kvinnehandler.

Likheten mellom det som skjedde for hundre år siden og trafficking i dag var slående


Jeg skrev artikkelen for Ukebladet Hjemmet, men redaktøren mente at billedmaterialet var mangelfullt. Under et besøk i London høsten 2014 bestemte jeg meg for å søke etter bilder i The British Library og fant flere bøker om hvit slavehandel. Oftest benyttet datidens dokumentarbøker illustrasjoner, men i to amerikanske utgivelser fantes mange bilder av straffede kvinnehandlere. Biblioteket bød også på utgivelser om europeisk massemigrasjon til Amerika og regulert prostitusjon i Europa mot slutten av 1800-tallet, og i disse fikk jeg ytterligere informasjon om fenomenet. I tillegg oppbevarte The Women’s Library ved London School of Economics and Political Science en rekke mapper med informasjon om engelske forkjempere mot kvinnehandelen og arbeidet de gjorde for å fremme det internasjonale samarbeidet for å få vedtatt nye lover og fengslet bakmennene.

Problemene rundt den hvite slavehandel gjenspeiler de samme problemene som vi strever med i dag


Det slo meg at likheten mellom det som skjedde for hundre år siden og trafficking i dag var slående, ikke bare i hvordan sexhandelen utføres, men hvor vanskelig det er å få bakmenn dømt når kriminalitet utføres over landegrensene i et Europa i krise. Den gang dro millioner av fattige fra kontinentet på jakt etter bedre liv i andre verdensdeler. Nå er det Europa som mottar massen av trengende, og i et slikt kaos blir de svakerestilte i samfunnet lett ofre for utnyttelse.

Jeg mente at historien om de norske jentene som ble utsatt for trafficking var verdt mer enn en artikkel, ikke bare fordi de representerer et ubeskrevet kapittel i norgeshistorien, men også fordi problemene rundt den hvite slavehandel gjenspeiler de samme problemene som vi strever med i dag.


Research

Det er selvfølgelig en utfordring å skrive en bok som tar for seg et emne utenfor ens eget fagfelt. Som frilansjournalist hadde jeg dekket kultur for media i inn- og utland, men samfunnsrelaterte artikler gjorde jeg sjelden. I tillegg er det noe ganske annet å skrive en artikkel enn å forfatte en hel bok, og dette ville bli min første utgivelse. Jeg var derfor klar over at læringskurven kom til å bli bratt, men står du på, kommer du i mål, er min erfaring. Så jeg hoppet i det.

Rundt femti tusen enslige norske jenter som dro utenlands for å finne seg bedre liv


Research for boken ble en rik opplevelse, for jeg visste lite om den norske emigrasjonen til Amerika og ennå mindre om Kristianias bordeller, fattigdom og kriminalitet. Ei heller mye om et korrupt København og et London med åtti tusen prostituerte og sytten tusen tilfeller av mistenkt trafficking. I Amerika forsvant seksti tusen kvinner årlig, og bare i New York jobbet mellom to og tre tusen kvinnehandlere. Mange norske jenter møtte sin skjebne her. Det var rundt femti tusen enslige norske jenter som dro utenlands for å finne seg bedre liv mellom 1880 og 1914. De trodde de skulle arbeide som tjenestepiker og guvernanter, ofte i norske hjem, men i stedet ble de stengt inne på bordeller, voldtatt og tvunget i prostitusjon.

Å skrive det første utkastet til boken gikk greit nok. Min redaktør ba meg om å sette opp en kapitteloversikt, og så fordelte jeg opplysningene fra min opprinnelige artikkel (som var blitt til bokforslaget) på disse kapitlene. Deretter plasserte jeg alt av interesse inn i de passende kapitlene, og skrivingen ble hovedsakelig en redigeringsjobb hvor hvert kapittel føltes som å jobbe med en lang artikkel. Litt ensom var forfatterjobben, for som journalist møter man masse mennesker, og i løpet av åtte måneder, gjorde jeg kun to intervjuer. Men å skrive bok var såre enkelt, mente jeg. Lite visste jeg att kun grunnmuren på mitt bokhus sto ferdig.

Språkvaskeren

«Jeg sender manuskriptet til en veldig grundig språkvasker», sa min redaktør lett.

«Flott,» ivret jeg, som trodde språkvaskeren var en slags grundig korrekturleser som ville finpusse litt på språket, noe som passet meg utmerket. For materialet jeg nå jobbet med kom fra gamle danske og engelske kilder, og de norske var skrevet med et tungt språk som måtte moderniseres. Man kan bli språkforvirret av mindre.

Etter språkvaskerens gjennomgang, liknet manuskriptet mitt en blodig slagmark. Røde bobler dekorerte margene med forslag og innvendinger, og språket var blitt strammet opp betraktelig. Bokens dokumentarmål skulle tydeligvis være mer presist enn mitt koselige ukebladspråk. Nå skulle ingen setning gi rom for feiltolkning, og mens journalister forenkler sine temaer, ble slike referert til som «merk at denne påstanden kan virke noe lettvint» av min språkvasker. I mine artikler refererer jeg sjelden til kilder, mens i en dokumentarbok må hvert utsagn og hver informasjon dokumenteres i tekst eller som fotnote, og all fakta skal dobbeltsjekkes, ja trippelsjekkes, selv fra solide kilder. For jeg oppdaget at til og med ærverdige New York Times stavet navn feil og Aftenposten var ikke alltid presis nok i sine formuleringer for min språkvasker.

Jeg fant også ut at jeg stavet rundt tretti ord på forskjellige måter utover i manuset; jeg brukte både sto og stod, ga og gav, lovet og lovte, avgårde og av gårde etc. Man har en helt annen oversikt over fem siders tekst enn over to hundre. Så utfordringen jeg hadde søkt, for journalistikk kan bli et fabrikkarbeid når man skriver en artikkel om dagen i år etter år, var blitt hørt. Etter å ha kommet meg over min språkvaskers blodige angrep, tok jeg henne til min favn som min veileder for en mastergrad i dokumentarskriving – en helt gratis sådan.

Historikerne

Andre utkast var uten tvil bedre i både stil og innhold, og så skulle manuskriptet gjennomgås av historikere. Deres jobb var å luke bort eventuelle feiltolkninger som kunne ha sneket seg inn hos en forfatter som ikke jobbet innen sitt eget fagfelt, og det var blitt mange emner å spesialisere seg på: emigrasjon og prostitusjon, bordellvirksomhet og sosiale forhold i Europa og i Amerika, kvinnekamp og industrialisme og jødeforfølgelse. Ja, til og med rasefordommer mellom svarte og mulatter.

Den første historikeren var skeptisk til prosjektet. Uten konkrete tall på hvor mange jenter som hadde blitt tvunget og solgt til prostitusjon, tilhørte fenomenet hvit slavehandel ingen dokumentarbok, påsto hun. At antallet kvinnehandlere var høyt og dermed må bety et høyt antall «salgsvarer», falt for døve ører. Selv om våre fremste advokater og kvinnesaksforkjempere, alle velutdannete redelige folk, kjempet hardt og lenge for å få vedtatt nye lover og straffeforfulgte kvinnehandlerne, ble deres argumenter feid bort. At regjeringen betalte advokat Elise Sem for å lede Den norske nationalkomité til bekjæmpelse af den hvide slavehandel fra 1905 og i over tyve år fremover, og at denne komiteen fikk etablert informasjonskontorer i tre av våre kystbyer og overtalt regjeringen til å be landets prester om å inkludere hvit slavehandel i jentenes konfirmasjonsundervisning, overbeviste ikke.

… den tar for seg trafficking, en hittil ukjent side ved emigrasjonen


Manuskriptet var også «en svært tendensiøs og elendighetsfokusert fremstilling av norsk utvandring», mente historikeren som mest av alt mislikte min dramatisering av ofrenes historier. Hun foreslo at disse ble fjernet, for slike passet virkelig ikke inn i en dokumentarbok.

Riktignok gjengir boken en rekke grufulle historier, for den tar for seg trafficking, en hittil ukjent side ved emigrasjonen, men etter hundre år med bøker om suksessfulle nordmenn i Amerika, mente jeg at man kunne tåle noen fortellinger om dem det ikke gikk så bra med. For de som ble kjeltringer, prostituerte, bordelleiere og kvinnehandlere har vesentlig blitt oversett.

Å sløyfe jentenes historier kom ikke på tale. Deres skjebner var tross alt grunnen til at jeg ønsket å skrive boken, og med dramatiseringene håpet jeg å gjøre materialet lettere tilgjengelig for et bredere publikum. Tørre saksbehandlinger og statistikker passer bedre på et nettsted enn i bokform, synes jeg, og jeg hadde ikke forandret på jentenes historier, bare lagt til detaljer fra byene de befant seg i og sjøreisene to tok, samt gitt litt innsikt i hva de kanskje kunne tenkt i sine situasjoner.

Heldigvis mener historikere mye forskjellig når det kommer til «sannsynlige» tolkninger av fakta, og den neste historikeren var både åpen og interessert i kvinnehandelen og kom med gode innspill som forbedret boken.

Innspurten

Innspurten ble en tidkrevende tålmodighetsprøve. Valg av bilder og deres størrelse i den løpende teksten ble bestemt, samt beskjæringer av dem. Bildetekster ble skrevet og ikke mindre enn seks korrekturrunder måtte til før hver detalj omsider var på plass.

Ingen norsk regjering har hittil prioritert kampen mot kvinnehandel.


Den ferdige boken har blitt mer enn den planlagte historiske reisen tilbake til et fattigdommens Norge; den er også en tankevekker om hvordan lovverket, politietaten og regjeringen behandler trafficking. Bedre egnede lover finnes, men det skorter på resurser, og det er dyrt og krevende både å kontrollere kvinnehandel og få fatt på bakmennene og få dem dømt. Ingen norsk regjering har hittil prioritert kampen mot kvinnehandel. De norske ofrene for hvit slavehandel forsvant i utlandet og datidens regjering følte derfor ikke at de var Norges ansvar, selv når nordmenn stod bak forbrytelsen. Den norske nasjonalkomiteen mottok kun en årlig støtte på 26 000 kroner i dagens verdi og ble helt avhengig av frivillige hjelpearbeidere. I dag gjør regjeringen fremdeles lite for å stoppe trafficking i Norge. Få blir straffet og hovedmennene faller gjennom sprekkene i rettssystemet. Utfordringen med å stoppe kvinnehandel har forblitt et like sammensatt problem, og det virker som om det faktisk er nesten like vanskelig å bevise at trafficking finner sted i dag som for hundre år siden.

Vi må bare se i øynene at på enkelte områder er fremskrittene selv gjennom hundre år sjokkerende små.