Blant republikanere: Fienden

Gjennom intervjuer og samtaler med både vanlige og sentralt plasserte republikanere gir Frank Rossavik i boken Blant republikanere en lettlest, skarp og underholdende innføring i en ideologi og en politisk tradisjon som ofte fremstår som fremmedartet for nordmenn: Om bl.a. frihetsbegrepet, skattepolitikken, våpenlovene, skepsisen til den føderale makten og den vanlige manns muligheter i «Guds eget land».

Presidentkandidat Ben Carson nølte ikke da jeg spurte ham hvorfor han tror europeere har så vanskelig for å forstå Det republikanske partiet: – Det er fordi dere har sunket så dypt ned i sosialismen. Dere har gjort dere avhengig av staten. Dere forstår ikke hvor mye frihet dere har gitt avkall på. Svaret er

Gjennom intervjuer og samtaler med både vanlige og sentralt plasserte republikanere gir Frank Rossavik i boken Blant republikanere en lettlest, skarp og underholdende innføring i en ideologi og en politisk tradisjon som ofte fremstår som fremmedartet for nordmenn: Om bl.a. frihetsbegrepet, skattepolitikken, våpenlovene, skepsisen til den føderale makten og den vanlige manns muligheter i «Guds eget land». typisk konservativt og typisk amerikansk.

Teksten som følger er hentet fra første kapittel, Fienden.

He bowed!
Jeg har nettopp spurt Peggy Lambert, 77, medlem av Republican National Committee, medlem av fylkesregjeringen i Blount County i Øst-Tennessee, innehaver av titler som årets politiker i Øst-Tennessee og årets republikanske kvinne i Blount County, om hva som er så ille med Barack Obama, og hun svarer nettopp dette: Han bukket!

Unnskyld, sier jeg uforstående, før hun med mild, men bestemt stemme forklarer at USAs president bukket for «en eller annen arabisk prins». Akkurat hvem har hun glemt. Jeg finner senere ut at Lambert sikter til et møte mellom Barack Obama og avdøde kong Abdullah av Saudi- Arabia i London i 2009. Obama, den gangen fersk som president, bukker dypt og litt keitete. Amerikanske medier, særlig de konservative, gjør mye ut av bukket. Episoden blir ikke registrert i norske medier. Jeg spør Peggy Lambert om presidenten kanskje bare ville være høflig.
Hør, vi senker ikke flagget vårt for dronningen av England. Vi bukker ikke for konger, særlig ikke for muslimske. Vi er amerikanere, og Barack Obama skal være vår president, svarer hun.

Det er lett å le, men Peggy Lambert har et poeng. Siden Amerikas forente stater rev seg løs fra den britiske tronen i 1783, og gradvis vokste frem som en stormakt, har det vært en uskreven regel at presidenten ikke bukker for noen, fremfor alt ikke for kongelige. Å bukke for en konge eller dronning er noe hans eller hennes undersåtter gjør. Det hvite hus benektet da også offisielt at Barack Obama bukket for kong Abdullah ved denne anledningen i april 2009. Ser man tv-klippet, fremstår dementiet som underlig. Barack Obama lærte heller ikke av fadesen, i hvert fall ikke umiddelbart. I november samme år bukket han for Japans keiser Akihito, under et besøk i Asia. Denne gangen ble bukket registrert – med foto – i Norge, av Aftenposten.

Også Bill Clinton kom i hardt vær på grunn av et bukk for Japans keiser Akihito i 1994, noe Det hvite hus også da benektet. Richard Nixon skal være den siste republikanske presidenten som har gjort tabben, så langt tilbake som i 1971, da han lot til å bukke for Akihitos far, keiser Hirohito. Men Nixon var ikke helt god, som kjent, heller ikke for republikanerne. Siden har de holdt stilen. Det finnes nok av bilder der president George W. Bush og visepresident Dick Cheney, som styrte Det hvite hus fra 2001 til 2009, møter kongelige og andre ledere med karslige håndtrykk, uten å bevege på nakken.

***

Jeg har aldri møtt en gruppe mennesker med likere politiske og ideologiske prioriteringer enn aktivister og tillitsvalgte i Grand Old Party (GOP), en meget vanlig betegnelse for Det republikanske partiet i USA. Det måtte eventuelt være det norske Senterpartiet. Så å si alle republikanere snakker om det samme: De vil ha en minst mulig dominerende føderal stat, et mest mulig fritt marked; de vil forsvare grunnlovens maktfordelingsprinsipper og familien som samfunnets grunnenhet; og de vil ha et sterkt nasjonalt forsvar. Nesten alle tror på Jesus som menneskehetens lys, og på USA som verdens fyrtårn. På den ene av turene, den som gikk til nabostatene Minnesota og Iowa i Midtvesten, traff jeg kun noen få med vesentlige avvik fra menyen.

Enhver politisk interessert amerikaner vil i grove trekk kunne gjengi denne republikanske listen. Få vil kunne skissere Det demokratiske partiet like tydelig. Her ligger noe av forklaringen på at GOP har gjort det godt i valg, selv om mange av partiets enkeltstandpunkter er høyst kontroversielle. Sammenliknet med konkurrenten til venstre har partiet en tydelig profil. Nettopp dette er kanskje en positiv følge av opprøret fra det såkalte Tea Party. – Jeg liker ikke polariseringen GOP bidrar til, men jeg vet hvor jeg har dem: De forsvarer min frihet og mine interesser som småbedriftseier, sier Joshua Mansell (28) i Oklahoma by, eier og grunnlegger av et eiendomsmeglerselskap og Ubersjåfør på fritiden.

På den annen side: Det republikanske partiets «renhet» er et nokså nytt fenomen, og det er også en svakhet. Frem til ca. 1980 var partiet en bred koalisjon der mange ulike synsmåter var samlet, og der brede velgerskarer kunne finne saker og fraksjoner å henge seg på. Inntil da skjedde det også ofte at vedtak i Kongressen var forlik mellom folkevalgte fra begge de store partiene. GOPs marsj mot høyre begynte tidligere, men manifesterte seg for alvor fra 1980. I boken It’s Even Worse Than It Looks argumenterer statsviterne Thomas E. Mann og Norman J. Ornstein for hva de kaller en «asymmetrisk polarisering»: GOP har gått mye mer mot høyre enn demokratene har gått mot venstre. I den 111. Kongressens andre sesjon, som møttes i 2010, kunne man for første gang i moderne amerikansk historie se at den mest konservative demokraten var mer liberal i sin stemmegivning enn den mest liberale republikaneren. Man finner en liknende tendens blant velgerne: 70 prosent av republikanerne omtaler seg selv som «konservativ» eller «svært konservativ», mens kun 40 prosent av demokratene kaller seg «liberale» eller «svært liberale». Ornstein og Mann omtaler vår tids GOP som «ideologisk ekstremt».

Thomas E. Mann og Norman J. Ornsteins bok ble en bestselger, og de to har dominert de siste årenes debatt om emnet. Funnene deres er likevel omstridte. Det finnes flere måter å måle ideologisk og politisk polarisering på, og i visse undersøkelser gis det indikasjoner på at demokratene i Kongressen har beveget seg mer mot venstre enn republikanerne mot høyre, eller at bildet er uklart. Blant GOPs velgere er det dessuten tegn til at polariseringen er blitt dempet de aller siste årene, etter at Mann og Ornsteins bok kom ut i 2012. Mens 51 prosent beskrev seg som både sosialt og økonomisk konservative i 2014, var tallet 42 prosent i 2015. Tallet på moderate og liberale økte. I et langtidsperspektiv har det skjedd en markert polarisering blant velgere på begge sider av hovedskillet i amerikansk politikk.

Så sterkt trekker mange amerikanere mot sin politiske retning at det til og med påvirker bosettingsmønsteret. Stadig flere lever i lokalsamfunn dominert av likesinnede. Et sært eksempel er Paulville, vest i Texas, en landsby bestående utelukkende av libertarianere, tilhengere av tidligere presidentkandidat Ron Paul.

Republikanerne selv vil naturligvis ikke kalle seg ekstreme, men rendyrkingen av profilen er i høy grad en villet utvikling. Partiets konservative fløy har kjempet den gjennom, og vunnet frem. Motstemmene er blitt stadig færre. Den klare profilen appellerer til mange amerikanere, men støter også en del fra seg. Når både Bill Clinton og Barack Obama, begge lettvektere i utgangspunktet, kunne vinne to valg, var en av grunnene at moderate velgere ble støtt bort fra GOP.

Likevel har Det republikanske partiet fortsatt indre spenninger, men da handler det stort sett om vektleggingen av elementene, viljen til å inngå et og annet kompromiss, og om retorikk. For noen – som for den mye omtalte Tea Party-bevegelsen – blir partiet aldri konservativt nok. Andre, men stadig færre, mener at profilen må modereres, i alle fall i valgkamper, for å tekkes sentrumsvelgere. Noen vil ha enda mer religion inn i retorikken, og i politikken. Et mindretall mener at Bibelen ikke må tolkes for bokstavelig, og hva hvis bibelord kommer i strid med andre grunnleggende tekster? Har ikke også homofile rett til Life, Liberty and the Pursuit of Happiness – liv, frihet og streben etter lykke – slik det heter i den amerikanske uavhengighetserklæringen?

Den beste kuren mot spenninger og splittelse er en samlende, ytre fiende. Det vet partifolk alle steder i verden. GOP har en slik nå. Han heter Barack Obama, eller Barack Hussein Obama. Mange republikanere er opptatt av mellomnavnet hans. Man kan, om man går hardt nok inn for det, få republikanere til å si noe positivt om Bill Clinton (president fra 1993 til 2001).

Han var konservativ til demokrat å være, og ganske flink til å begrense de føderale budsjettene. Amerikanske velgere sørger ofte for at de to store partiene deler makten seg imellom. Når det ene partiet har presidenten, balanseres makten ved at det andre får flertall i Kongressen. De virkelig suksessrike presidentene er de som lykkes med å samarbeide på tvers av de store partiene. Bill Clinton lyktes i å samarbeide med Newt Gingrich, republikanernes en stund så mektige leder i Representanthuset. Noe av samarbeidsviljen besto for øvrig i at Clinton rett og slett måtte gi seg, for eksempel da han ville øke helseutgiftene kraftig, men møtte bastant motstand i Kongressen.

Jeg klarte ikke, tross mange forsøk, å få en republikaner til å si noe positivt om Barack Obama. Det nærmeste jeg kom, var at noen få, på direkte spørsmål og høyst motvillig, medga at Obamas intensjoner kanskje ikke var onde.

Barack Obama er det verste som har skjedd USA siden borgerkrigen, sier pensjonert engroshandler Robert Schrader i Oklahoma by. Han smiler litt, men mener hvert eneste ord. Har det med Obamas hudfarge å gjøre?
Hallo! Jeg sender penger til Ben Carsons valgkamp, svarer Schrader. Carson er den meget konservative outsideren i kampen om republikanernes nominasjon, og han er altså svart.

For Schrader handler det om at presidenten er «sosialist», noe den omfattende helsereformen hans – Affordable Care Act (ACA), på folkemunne Obamacare – er det beste beviset for. Den pumper opp føderale budsjetter og føderal makt, mens den detaljstyrer livene til vanlige amerikanere, og gjør livet surt for små og mellomstore bedrifter, ifølge Robert Schrader.

***

Gitt USAs historie er det meningsløst å se bort fra hudfarge som en forklaring på den sterke motviljen mot Barack Obama. Selvfølgelig finnes rasismen i USA, og selvfølgelig spiller den en rolle for oppfatningen av USAs første svarte president. Men kun én republikaner jeg traff, ville stå ved det. Max Bear Engram, som jobber med valgadministrasjon hos Secretary of State i Texas, og som har vært fotsoldat for republikanske kandidater i mange kampanjer, vedgikk at rasisme nok var en av forklaringene på motviljen mot presidenten i deler av velgermassen. For de utdannede og ansvarlige i GOP hadde han derimot en helt motsatt vurdering: – Valget av Obama var et sjokk for oss. At demokratene skulle komme opp med en mann som ham, og attpåtil vinne to valg med god margin, ble en krise for GOP. Det var vi som skulle ha fått valgt den første svarte presidenten, sa Engram, med implisitt henvisning til GOPs stolte fortid som avskaffer av slaveriet.

Skal vi tro Engram, eller Bear, som han bare kalles, er altså denne forsmedelsen en viktig grunn til fiendtligheten mellom GOP og demokratene i Obamas tid. Men heller ikke han har noen positiv oppfatning av Barack Obama. Han vet ikke hvor han skal begynne engang, men ender med å si det slik: – Obama aner ikke hva som foregår i dette landet. Det er derfor han ikke får til noe bra i Det hvite hus.

For flere republikanere jeg snakket med er rasespørsmålet ikke forklaringen på motviljen mot Barack Obama, men snarere på at han i det hele tatt ble valgt. Påstanden er umulig å bevise eller motbevise, men kan knapt kalles uhyrlig: Obama kom nesten ut av løse luften da han slo Hillary Clinton i kampen om nominasjonen i 2008. Han hadde to år som senator bak seg, og ingen ledererfaring av betydning. Før han kom til Capitol Hill i 2005 var han advokat og senator i hjemstaten Illinois. Obama stilte med en ekstraordinær karisma og formidable talegaver, samt et budskap om samling som var attraktivt etter åtte år med kontroversielle George W. Bush. Obama lovet også krigstrette amerikanere å få USA ut av Irak. Men alt annet likt, kunne en hvit mann ha vunnet presidentvalget i 2008 med denne profilen?

Å måle rasisme er notorisk vanskelig. Folk er villige til å innrømme det meste hvis spørsmålet stilles på den rette måten, men ikke rasisme. Her er amerikanerne ikke annerledes enn europeere. Jeg mener selv å ha et stort intervjuteknisk register å spille på, men kom til kort.

I sin bok om Tea Party, bevegelsen som presser GOP mot høyre, tester statsviterne Christopher S. Parker og Matt A. Barreto graden av rasisme ved å spørre sine intervjuobjekter om racial profiling, altså at politiet stanser og eventuelt bringer inn til avhør personer av en bestemt etnisk herkomst ut fra erfaring for at disse oftere enn andre begår visse typer kriminelle handlinger. Respondentene ble spurt om de her ville vektlegge hensynet til sikkerhet eller hensynet til personvern. I normalbefolkningen ville 22 prosent vektlegge sikkerhet, altså forsvare racial profiling. Blant Tea Partys supportere, altså gruppen av særlig konservative, ville 47 prosent vektlegge sikkerhet.

Selv ikke her kan man uten videre forklare forskjellen med mer rasisme. For det første er det ikke vanskelig å forstå at politiet ser på en ung mann fra Midtøsten med større skepsis enn på en eldre dame av nordeuropeisk herkomst. Dessuten kan jo Tea Partys supportere bare være mer engstelige. Parker og Barretos hovedkonklusjon i boken er da også at Tea Party-sympatisørenes særlig fiendtlige holdning til Barack Obama ikke primært bunner i rasisme, men i en beslektet oppfatning av at presidenten representerer en endring av USA bort fra landet de elsker, bort fra «det ‘ekte’ Amerika, et heteroseksuelt, kristent, middelklassedominert, patriarkalsk og hvitt land».

Før jeg dro til USA for å intervjue republikanere, trodde jeg at forestillingen om at Barack Obama egentlig er muslim, var et randfenomen, en oppfatning med tilhold i et lite, særlig konspiratorisk anlagt sjikt. Der tok jeg antakelig feil. Jeg støtte rett som det var på tilsynelatende helt vanlige folk som trodde at presidenten egentlig var muslim, eller som i alle fall ikke var overbeviste om det motsatte. – Mange tror han er muslim, ja. Giftet ikke moren seg med en muslimsk mann, kanskje? Ble han ikke oppdratt i Indonesia? spør Bonnie Latshaw, republikansk aktivist fra Tulsa, Oklahoma. Om presidenten kanskje ikke er muslim, er han definitivt ikke kristen, presiserer Latshaw, som er om lag 60 og av utseende likner på Claire Underwood i den amerikanske versjonen av House of Cards.

I europeisk debatt er mange opptatt av å fremstille såkalt islamofobi som en form for rasisme. Dette hviler på hva som gjerne kalles det moderne rasismebegrepet, en betegnelse for at folk betraktes som mindreverdige ikke bare på grunn av sin hudfarge, men også på grunn av kultur eller religion. Jeg er skeptisk til sammenstillingen; religion og kulturtilhørighet er noe man prinsipielt kan velge eller velge bort. Men når en del europeere, som ofte ikke har gudstro, får tilsynelatende panisk redsel for muslimer, skjønner jeg jo at man kan tenke i slike baner.

Når ihuga kristne, konservative amerikanere snakker negativt om muslimer, er det vanskeligere å se det som en form for rasisme. På spørsmål om hva kristentroen betyr for dem, svarer de gjerne «alt». Folk som ikke er kristne eller ikke følger grunnleggende kristne normer, er konkrete trusler mot det USA de ønsker å bevare. Det handler om ateister, homofile som vil gifte seg, og mange andre. Men muslimer assosieres også med terrorisme, og er slik sett ekstra truende. Kunnskapen om islam er ikke stor, men når jeg utfordrer dem, er de fleste raske med å påpeke at Muhammed var en kriger, mens Jesus var en fredens mann.

Selve begrepet islamofobi er kanskje mer dekkende i USA enn i Europa. I USA handler det virkelig om en reell angst. Hvorvidt den er patologisk, er diskutabelt også her. Uansett er dette ganske sikkert en mer vektig forklaring av hatet mot Barack Obama enn hudfargen hans.
Det er jo klart. Hvis USAs første svarte president hadde hatt et vanlig navn, for eksempel George Washington, og ikke det ytterst uamerikanske Barack Hussein Obama, ville ikke konspirasjonsteoretikerne hatt like mye å spille på, sier Melvin Small, pensjonert historieprofessor og erklært liberaler.

Selv en moderat, ganske libertariansk republikaner som Lisa De Pasquale fra Virginia, like ved Washington (D.C.), er opptatt av presidentens religiøse ståsted: – Jeg tror ikke Obama er en praktiserende kristen, ikke i ordets egentlige betydning. Han sier han er kristen, og at han ber til Gud, men dette er bare noe han sier fordi den politiske karrieren krever det. Han går ikke jevnlig i kirken og sier eller gjør aldri noe som tyder på et reelt trosliv. Hvis han hadde vært republikaner, ville mediene ha kalt ham en hykler.

De Pasquale var i flere år direktør for Conservative Political Action Conference (CPAC), den største av de årlige konferansene i den konservative bevegelsen, det vil si GOP og partiets omland. En av gruppene som hadde stand der, var homoorganisasjonen GOProud. I 2011 lyktes flertallet i CPACs styre med å utestenge GOProud. Lisa De Pasquale fikk sparken i samme slengen. Hun er fortsatt vred på GOPs «bakstreverske» holdning til homofile, og hun synes ikke den aggressive tonen mot Obama tjener republikanerne. Derimot fant hun selv tilbake til gudstroen for noen år siden, og hun anser altså ikke presidenten for å være en broder i ånden.

De Pasquale er ganske typisk. Blant alle som karakteriserer seg som konservative i USA, tror kun 42 prosent at Barack Obama er en «praktiserende kristen», noe han altså selv oppgir å være. Blant Tea Party-folket – de mest konservative – er det enda færre som tror presidenten på hans ord: 25 prosent tror han har et aktivt trosliv.

***

Men hatet mot Barack Obama handler om mer, noe annet grunnleggende: Han har vært en trussel mot amerikanernes oppfatning av sitt land som det beste landet i verden, landet med et helt eget ansvar, den positive kraften som stadig må redde europeere og andre fra ondskap. Forestillingen om det som gjerne kalles amerikansk eksepsjonalisme, er meget utbredt, og relativt jevnt fordelt: 91 prosent av republikanske velgere ser på USA som eksepsjonelt, mens 73 prosent av de demokratiske gjør det. På spørsmål om hvorvidt USA har et særlig ansvar for å lede verden svarer henholdsvis 73 prosent av republikanerne og 61 prosent av demokratene «ja». Forskjellen ligger i vurderingen av Barack Obama: 83 prosent av demokratene mener presidenten ser på USA som eksepsjonelt, mens bare 34 prosent av republikanerne gjør det.

Republikanernes skepsis er begrunnet. Under valgkampen i 2008 sa Barack Obama at han oppfattet USA som eksepsjonelt på samme måte som en brite eller greker ville oppfatte sitt land som eksepsjonelt. For mange amerikanere var dette rett og slett feil svar.

Bonnie Latshaw mener at USA er velsignet av Gud, og derfor må ta rollen som verdens naturlige leder. Som nevnt over er denne forestillingen utbredt, og henter inspirasjon blant annet fra noe pave Pius XII skrev i Collier’s Magazine i 1945, da USA nettopp hadde gjort en avgjørende innsats på riktig side under annen verdenskrig: «Det amerikanske folket har en egen evne til storhet og uselviske handlinger. Gud har lagt menneskehetens skjebne i Amerikas hånd.»

Trent Latshaw, Bonnies mann, skyter inn: – Det er bare å se på hvor mye sterkere USA er enn Mexico. Grunnen er at europeerne som kom hit, kom for å søke religiøs frihet. Spanjolene som kom til Mexico, skulle plyndre landet for gull og andre skatter. Bonnie og Trent Latshaw mener begge at USA har plikt til å redde verdens folk fra undertrykkelse, selv om de sier seg enige i at USA «ikke alltid har tatt riktige valg».

Forgjengeren George W. Bushs presidentskap ble preget av krig, en naturlig følge av Al Qaidas angrep på tvillingtårnene i New York og på Pentagon i Washington (D.C.) i september 2001. I 2008 hadde mange amerikanere gått lei krigene i Afghanistan og Irak, og Barack Obama fant klangbunn for løftet om å gjøre slutt på USAs krigføring i det sistnevnte landet.

Problemet er at Obama, slik en rekke amerikanere oppfatter det, gikk for langt, noe som også ble et tema i valgkampen i 2012. «Hans utenrikspolitikk, for eksempel den i hovedsak defensive posituren i Midtøsten, virker som en innrømmelse av nederlag», skriver den norske forskeren Hilde Eliassen Restad. «Hvis Obama ikke tror USA er bedre enn andre land, feiler han som president. Man kan ikke være lederen av verdens beste land hvis man ikke tror landet er verdens beste

Også dette hørte jeg gang på gang fra republikanerne jeg snakket med: Obama har solgt ut USA, forspilt respekten for landet, sviktet de militære, kompromittert landets og borgernes sikkerhet ved å løslate fanger fra Guantánamo, og det ene med det andre.

Retorikkprofessor Barry Brummett ved University of Texas, som jeg intervjuet om GOP, og som i svarene ikke ga inntrykk av å være annet enn liberaler, sukket også tungt da jeg mot slutten spurte ham om Barack Obama. Brummett mener presidenten har sviktet; han lovet å bygge broer, men har bidratt til mer polarisering. Han har opptrådt arrogant og ikke prøvd å trekke med seg republikanerne. Og han har svekket USAs anseelse i verden: – Det virker som om han ikke tenker gjennom hva han gjør. Først sier han at Syria trår over en grense hvis president Bashar Assad bruker kjemiske våpen. Så viser det seg at Assad har brukt bomber med nervegass, hvorpå Obama ikke følger opp det han tidligere sa. Barry Brummett mener erfaringen viser at Barack Obama i 2008 «ikke var rede til å bli president».

***

Det republikanske partiet oppfattes av mange som ekstremt, og ikke uten grunn. Selv vil republikanerne si at de reagerer på en utvikling som går konsekvent i gal retning, og at farten har økt under Barack Obamas presidentskap. Det er for tidlig til at historiens dom kan felles. Den vil blant annet avhenge av hvordan det går med Obamacare i det lange løp. Men at Obama mer enn noen andre i nyere tid har skremt opp det konservative grunnplanet, er det ingen tvil om. For dem er presidenten sosialist, han er ingen kristen, og han har spolert bildet av USA som verdens beste land. Verre kan det ikke bli. Barack Obama nikket, som Peggy Lambert sa, mens horder av konservative amerikanere ristet på hodet.