Abubakar Hussain: Typisk norsk å være god– og å ha fremmedfrykt

Denne teksten er et utdrag fra Abubakar Hussains – kjent fra Tabu med Abu – bok Hvis jeg var hvit hadde jeg ikke skrevet denne boka:

Abubakar Hussain er en norsk-pakistansk skuespiller, komiker og programleder. Han er mest kjent for programmet Tabu med Abu på NRK.
Abubakar Hussain er en norsk-pakistansk skuespiller, komiker og programleder. Han er mest kjent for programmet Tabu med Abu på NRK.

Egentlig har jeg bursdag 10. april, men da jeg ble født, i Lahore i Pakistan, så var det noen retards på det pakistanske passkontoret som fucka med nullen, så den offisielle bursdagen min har blitt den 18. Det er den dagen jeg feirer, selv om mamma holder fast på den 10. Familien min har bodd her siden 1970, men akkurat da jeg ble født hadde de et opphold i Pakistan, så jeg ble født der. Vi kom tilbake til Norge samme året jeg ble født, så jeg kan ikke skryte på meg noen særlig eksotisk barndom.

I 1995 bodde vi i «de hvite blokkene», som vi kalte det, på Skårer i Lørenskog, og jeg gikk i første klasse på Åsen skole. Jeg hadde aldri hatt bursdagsfest, men det året ville jeg ha det som alle andre hadde. Det var jo det man gjorde, og jeg lagde invitasjoner og gleda meg til å få besøk av de andre ungene. I klassen var vi 16 stykker, og jeg inviterte alle, også de to andre utlendingene. Det var sånn det var, alle inviterte alle, og jeg kom i samtlige av bursdagene. Som regel hadde foreldrene fått med seg at jeg ikke kunne spise ting som ikke var halal. De lagde fisk eller noe annet. Utenom en gang jeg var i bursdagen til en som het Morten. Der var det bare svinepølser til middag, så jeg tenkte at jeg bare skulle la være å spise, men til slutt smakte jeg litt på en pølse. Jeg var så sjukt sulten, og tenkte at moren min sikkert ikke fikk vite det. Det endte med at jeg dytta nedpå dritmange pølser og fikk vondt i magen, og ketsjup over hele trynet og på klærne mine. Mamma så det med en gang jeg kom hjem. Hun bare: – Hva var det du spiste? Jeg bare: – Ham… hamburger. Hun: – Du spiste pølse, du? Da begynte jeg å grine, og hun skjønte tegninga. Jeg tror ikke jeg fikk bank, men det ble nok en klaps. Etter det tok det lang tid før jeg spiste pølser igjen.

På selve dagen på bursdagen min var alt skikkelig fint, og mamma hadde bakt kake, laget samosa og de fiskekakene som var dritgode, sånn Findusshit, helt grønne inni, som de hadde på nittitallet. Og Fruit Chaat. Jeg hadde pappkrone med 8-tallet på, og det hele var en bra blanding av norsk og pakistansk atmosfære. Familien min og jeg satt der i leiligheten og venta på at gjestene skulle komme, men det tok lang tid, og ingen ringte på. Noen hadde sagt fra på forhånd at de ikke kunne komme. For eksempel var Juma, den arabiske kompisen min, bortreist. Den grunnen var jo legit, men hva med de andre?

Det endte med at det ringte på døren to ganger, og til slutt satt Andreas, Tommy og jeg i et lass av kaker, samosaer og fiskekaker. Mamma forstod etter hvert at det ikke kom flere. Da sa hun bare at vi skulle være glade, siden det ble mer til oss. Jeg skjønte ikke hvorfor de ikke kom, jeg hadde jo sjukt mange leker. Hadde alle He-man-tingene og alle Power Rangerne og alt. Vi som var i bursdagen, hadde det egentlig ganske kult, vi sparka fotball og lekte med Power Rangers, og jeg digga at det var sjukt mye grønne fiskekaker og chaat igjen. Jeg ser i hvert fall skikkelig glad ut på bildene.

Det er først seinere at jeg har hatt behov for å forklare episoden, og det gjør fortsatt vondt å tenke på det. Hvorfor kom det ingen? Jeg tror nok at det var en kombinasjon av flere ting. Den enkleste forklaringen lå jo hos meg. Jeg var en feit nerd med Pocahontas-briller og stygge klær. Jeg så ut som en idiot. Dessuten var jeg så følsom at jeg grein hele tiden. Jeg grein meg til alt både hjemme og på skolen, så man kan jo skjønne at folk tok litt avstand. Den andre grunnen er vanskeligere, fordi det handler om fremmedfrykt. Hva folk var så redde for, veit jeg ikke. Lukta? Maten? At noe skulle bli stjælt fra dem? At barna skulle lære seg ord de kom til å bruke hjemme? Jeg veit at mange er uenig med meg i det jeg sier nå, men min erfaring er at fremmedfrykt er norsk som faen. Det er typisk norsk å være god, som man sier, og det er typisk norsk å ha fremmedfrykt. Tenk på Oslo-folk, som hadde frykt for nordlendingene før – nordmenn bytter jo bare ut monstrene sine etter hvert som tiden går.

Boka er en innvandrerhistorie om Abus oppvekst og opplevelser frem til han slo gjennom som komiker
Boka er historien om Abus oppvekst og opplevelser frem til han slo gjennom som komiker

Jeg tror det er enklere for de pakistanske barna i dag, det er kanskje fordi vi har vært her såpass lenge og nordmenn har blitt mer vant til pakistanere. Jeg vet ikke helt hvordan det er for mindre integrerte grupper som somaliere og andre, men det jeg ser nå som jeg er onkel til barn som går på skole og barnehage, er at søstrene mine har god kontakt med foreldrene til de andre barna.De mailer hverandre og avtaler ting, og lar aldri noen være utenfor eller sitte aleine i bursdagen sin. Mamma, derimot, snakka ikke med noen. Hun kunne ikke så mye norsk, hadde ingen utdannelse og satt for det meste hjemme frem til hun måtte ut og jobbe. Faren min slutta å jobbe en gang tidlig på 90-tallet, og da måtte hun komme seg over dørkarmen og ut i det norske samfunnet for familiens skyld.

Den opplevelsen, å bli stood up av nesten hele klassen min, åpna opp øya mine. Før det var jeg en ganske glad unge som smilte mye, så mye at i Pakistan sa de alltid til meg: Ikke smil så mye, du ser tilbakestående ut. Nå skjønte jeg at folk ikke bare var snille og hyggelige, sånn som de virker når du er hjemme hos dem. Jeg skjønte at folk har mørkere sider. Jeg veit ikke hvor bevisst jeg egentlig var på disse tingene, men jeg skjønte i hvert fall at folk snakka om meg, og ikke på en bra måte. Det var noe som sa meg at det ikke holdt å være meg, at jeg ikke kunne gå rundt og smile uten grunn, og at jeg ikke lenger kunne være en drittunge og grine for alt. Jeg bestemte meg ikke egentlig for å endre meg, jeg ville bare ikke være alene lenger. Det beste som skjedde var at vi flytta derfra året etter.

 [youtube]https://youtu.be/L-HGJcucBtw[/youtube]


Abubakar Hussain
er en norsk-pakistansk skuespiller, komiker og programleder. Han er mest kjent for tv-programmet Tabu med Abu. I 2014 vant han Komikerprisen for Årets gjennombrudd. I høst er han aktuell med boka «Hvis jeg var hvit… hadde jeg ikke skrevet denne boka«. Abu forteller her sin historie, om oppvekst og opplevelser frem til han slo gjennom som komiker. Med skarpe tekster som utfordrer våre fordommer og tanker om innvandrere får han oss til å le og reflektere over forskjeller og likheter og hva som egentlig betyr noe.