«Nr. 13» av Rudolf Nilsen

Denne uka hyller Ukas dikt-spalten den nye NRK-serien om Einar Gerhardsen med ett av hans favorittdikt: «Nr. 13» av Rudolf Nilsen.

Silhuetten til to mennesker som står så vidt uti vannet i Oslofjorden og holder hender.
«Og det raser i de unges bitre hjerte: Våk og lær, / at du klart og nært og koldt igjennom drømmens gylne skjær / ser veien til et land, hvor Nr. 13 ikke er!» Siste vers i Rudolf Nilsens kjente dikt «Nr. 13» oppsummerer på mange måter Einar Gerhardsens visjon for Norge. (Foto: Andreas Rønningen / Unsplash)

Erling Borgens serie om Einar Gerhardsen som nå vises på NRK har fått svært god mottakelse. Historien om fattiggutten og barnearbeideren som ble statsminister og var det i 17 år, spenner bredt, og den er en viktig beskrivelse av fremveksten av det moderne velferdssamfunnet vi lever i.

Veien til et land hvor Nr. 13 ikke er

I første episode av NRK-serien kunne man se Einar Gerhardsen lese siste verset fra Rudolf Nilsens «Nr. 13» – et dikt som betydde veldig mye for ham. Den måten diktet slutter på, oppsummerer på mange måter den visjonen Gerhardsen hadde for Norge. Han ville skape «veien til et land, hvor Nr. 13 ikke er!»

Arbeiderklassediktning

Rudolf Nilsen (1901–1929) var kjent for sin arbeiderklassediktning. Til tross for at han kun ble 28 år har Rudolf Nilsen fått en enestående posisjon i norsk lyrikk. Han debuterte i 1925 med diktsamlingen På stengrunn, og rakk kun å utgi denne og På gjensyn i 1926 før han døde, 28 år gammel. Hans mest kjente dikt er kanskje «Revolusjonens røst», «Jeg hadde tenkt» og «Nr 13».

En harmdirrende protest mot fattigdommen

«Nr. 13» er en harmdirrende protest mot fattigdommen. Det skildrer elendige bo- og livsvilkår, men inneholder også humor om, og viser varme for, menneskene i den gamle bygården. «Nr. 13» kom ut i Rudolf Nilsens andre diktsamling På gjensyn fra 1926.

Nr. 13

De spør hvor Nr. 13 er – vår kjære gamle gård?
Den ligger inni gaten her, hvor nummer «13» står,
og De kan se hvor svær den er, så langt kvartalet når.

Den største gård i gaten, men det finnes mange fler
i andre gater her i byen, hvis De bare går og ser –
skjønt ingen er så mørk og svart som Nr. 13 mer.

Det finnes mange fler i andre byer her på jord,
det er milevis av gater – der hvor fattigfolket bor –
ja De finner Nr. 13 helst i byers øst og nord.

Det sies tallet 13 er et ondt, uheldig tall,
og gamle Dal i fjerde sier helsen er så skral
og høire lungen halv fordi han bor i slikt et tall.

Han har en gammel vinterfrakk, på den har går tilkøis
og ligger der og banner denne råtne murstensrøis.
Men det er bare gammelsnakk, det rene skjære tøis!

For da han kom på gamlehjem på landet her ivår,
så blev han syk av lengsel til sin egen muregård,
og han rømte fra sitt fengsel, skjønt han snart er åtti år!

Naturligvis går noen hen og dør en gang iblandt,
fordi de mangler mat og sol og luft på denne kant –
men det hender jo i andre gårder også, ikke sant?

Nr. 13 er vår egen gård, så gammel og så kjær.
Og så skjønn den er om kvelden, når den stiger lys og svær
frem fra mørket med de lange vindusraders skjær.

Og da lever denne gården. Den blir festlig som et slott
når der tendes lys i kjøkken og i kammers og i kott!
For vi ånder opp i glede når vår arbeidsdag er gått.

Og er det fredags kvelden, kommer Kalsen kanskje full.
Da har han mor’t seg kongelig for hele ukens gull –
for han tjener gode penger på å sjaue koks og kull.

Ja, for Kalsen har en ungeflokk og verden er så trist,
og satan skulle hente den som kom til verden sist:
så tynn og bleik og liten, rent et pust i sivet – pist!

Skjønt verden den var ganske bra dengang man var tilsjøs
og hadde sig en pikelill i hver en havn – å jøss,
da levet ikke Kalsen av å sjaue møkk og bøss!

Og Kalsen tar sin følgesvenn, den sprukne violin,
og spiller op a sailors song om piker og om vin
og hører ikke ungehvin og hyl og kjerringgrin!

Han glemmer jomfru Olsen i etasjen over sig
som alltid holder hus når nogen andre er på snei.
Hun står i avholdslosjen og er surøiet og lei.

Han husker bare alt han så «far hundred years ago»,
det store hav som blånet mot den store himmel blå,
hver gyllen dag, hver månenatt – før alle døgn ble grå.

Når Kalsen slik har spilt en stund og grått en liten skvett
så tvinges ofte selv jomfru Olsen til retrett,
for det hender jo hun selv ser livet sånn i blått og violett!

Men gården ellers bryr seg ikke stort om Kalsens violin,
for så mange kan jo klunke litt gitar og mandolin
og ta en vals på trekkspill ved et glass arbeidervin.

Der sisler stekepanner fylt med flesk og småmakrell,
og veggene gir gjenlyd av de sultne ungers sprell –
ja gården vår har sangbunn slik en herlig fredags kveld.

Og langt på natten lyder Nr. 13’s egen sang.
Den er så høi og munter, men den har en underklang
av redsel for den morgendag som ligger alt på sprang.

Så slukkes vindusradene, og søvnen fanger inn
de barske sinn, de bitre sinn, de trette og de lette sinn.
Og gjennom gatemørket suser nattens tunge vind.

Men det hvisker jo i porten! Og det knaker i en trapp.
Nå, så er det smukke Olga som skal tjene sig en lapp.
Fabrikkens ukelønning er vel oftest nokså knapp.

Men ennu våker nogen. Det er ganske unge menn,
som bøiet over bøker leter drømmen frem igjen,
slik den engang strålte om en vismanns gylne penn!

Denne drøm som natten avler og som dagen slår ihjel
om Atlantis, Utopia – om en bedre lodd og del
enn et liv, hvor andre eier selv ens hjerte og ens sjel.

Og det raser i de unges bitre hjerte: Våk og lær,
at du klart og nært og koldt igjennom drømmens gylne skjær
ser veien til et land, hvor Nr. 13 ikke er!