«Jeg ser» av Sigbjørn Obstfelder

«Jeg ser» av Sigbjørn Obstfelder som Ukas dikt er inspirert av at NASA denne uka har funnet et solsystem der det kanskje finnes beboelige kloder – «bare» rundt 40 lysår borte.

Illustrasjonsfoto ukasdikt "Jeg ser" av Sigbjørn Obstfelder
Jeg ser på den hvide himmel / jeg ser på de gråblå skyer / jeg ser på den blodige sol.

«Jeg ser» av Sigbjørn Obstfelder ble første gang publisert i 1893. Sant å si handler det mer om fremmedgjorthet her på vår klode enn lengsel etter liv på andre planeter.

På onsdag rapporterte den amerikanske romfartsaorganisasjonen NASA at de har funnet  et solsystem med syv planeter som ligner jorden, der det er potensial for liv. Solsystemet ligger «bare» 40 lysår unna. Med dagens teknologi vil det visstnok ta over 300 000 år å komme seg dit, men likevel for de mange av oss som innimellom føler at vi har «kommet på feil klode» er det kanskje et ørlite håp. Det er vanskelig å ikke tenkte på diktet til Sigbjørn Obstfelder i stunder som dette.

Ukas dikt er tatt ifra Samlede skrifter I-III som oppsummerer et kort, men intenst dikterliv på en fremragende måte. Verket ble gitt ut i forbindelse med 100-årsmarkeringen for Obstfelders død, 29. juli 1900.

JEG SER

Jeg ser på den hvide himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.
Dette er altså klodernes hjem.

En regndråbe!

Jeg ser på de høie huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler sig. Solen blev borte.

Jeg ser på de velklædte herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser paå de ludende heste.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser …
Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt …