«Et rom står avlåst» av Kolbein Falkeid

Ukas dikt «Et rom står avlåst» av Kolbein Falkeid er hentet fra «Nomaden og bonden». Det er en samling bestående av Herborg Kråkeviks favoritt-dikt av Kolbein Falkeid.

En urørt huske/disse
«Lengter etter deg. / Hverken vær eller dager løper mer. / Og tomheten svarer aldri.» (Foto: Ryan Parker, Unsplash)

Herborg Kråkevik har siden barndommen båret med seg Kolbein Falkeids dikt. Nå har hun samlet sine favoritter og kommentert dem i samlingen Nomaden og bonden. Dette skriver hun om diktene hans i forordet:

Dikta til Falkeid har alltid vore ein kjær følgjesvein for meg gjennom livet, ein ven som traskar bak meg eller framfor meg, som eg ikkje treng å snakka med. Men som eg gjerne vil snakka med, og det er det eg prøver å gjera i denne boka

 – Kolbein Falkeid er en bauta i samtidslyrikken vår

Kolbein Falkeid (f. 1933) debuterte som lyriker i 1962 med samlingen Gjennom et glass-skår. I mer enn femti år har han vært et sentralt navn i norsk lyrikk. Han har utgitt mangeogtyve diktsamlinger, skuespill og gjendiktninger, og diktene hans er populære som aldri før.

Falkeid har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap, og han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden i 2010. Diktene hans er oversatt til 25 språk. Poeten Knut Ødegård oppsummerte forfatterskapet hans slik i Vårt Land: «Kolbein Falkeid er en bauta i samtidslyrikken vår.»

Savnet etter en datter

Kolbein Falkeid er en mester i å uttrykke seg om savn og sorg. Han har selv opplevd å miste en datter, og ukas dikt «Et rom står avlåst» er knyttet til det. Diktet kom opprinnelig ut i  En annen sol (1989).

ET ROM STÅR AVLÅST

Jeg lengter etter deg.
Et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger på snøen i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord med tomheten,
en kronisk lytter.

Jeg lengter etter deg
også fordi du var likest meg. Uten deg
går jeg alene med vranglynnet mitt.
Alt som var fint i meg og nå falmer
bar du som en tidlig sommerdag, et flott
langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
langt vest i deg kunne hope seg opp.
Av og til
kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd
og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest
hang dagene våre som enige
søskenperler på kjedet.

Lengter etter deg.
Hverken vær eller dager løper mer.
Og tomheten svarer aldri.