Nytt fra kontoret Nr 16: Samson og Roberto vender tilbake!

I 1997 fikk jeg en forespørsel fra det tyske forlaget ”Nord-Sud” om jeg kunne tenke meg å skrive for barn. Jeg sa nei. Noe slikt virket helt fjernt for meg, jeg hadde ikke barn selv, og ingen ting med andres barn å gjøre heller, hele mitt liv var barnefri sone. Riktig nok hadde jeg hatt en dundrende suksess med ungdomsbøkene om Pelle og Proffen, men små barn? Nei. Men så var det noe med formatet som begynte å interessere meg. Korte storyer ladet med mye handling. Det kunne passe en forfatter som meg. Og før jeg visste ordet av det var jeg i gang med en fortelling om en ganske stygg og litt dum hund som arver et pensjonat ved fjorden sammen med en temmelig smart katt. (Jeg hadde to katter på den tiden, og kjente godt til hvor kjappe de var i hodene sine i forhold til naboens dovne hund.) Men ikke før hadde jeg diktet opp Samson og Roberto og alle vennene deres på Fjordgløtt pensjonat, så gikk ”Nord-Sud” dundrende konkurs, slik at jeg rett og slett ikke rakk å være utro mot Cappelen, hvilket kanskje var like greit, med tanke på hvor dårlig tyske forlag betaler. Den første boken om Samson og Roberto het ”Arven etter onkel Rin-tin-tei”, kom ut i 1998, og så fulgte to til i de neste årene. Alle tre illustrert med Per Dybvigs elleville tegninger. Bøkene ble oversatt til en rekke språk, blant annet italiensk, svensk, tysk og russisk, og illustrert av de forskjelligste kunstnere, men det var egentlig bare i Russland og Norge at de gikk godt.

samsonogroberto

Hvorfor jeg stoppet å skrive disse bøkene kan jeg ikke huske. Kanskje var det ingen grunn. Kanskje mistet jeg rett og slett interessen. Synd, har jeg tenkt mange ganger senere, for det var morsomme bøker å holde på med, og morsomme tilbakemeldinger fra både de som satt rundt om på sengekantene og leste, og fra de som lå i sengene og så film i eget hode. Helt til i fjor høst tenkte jeg at prosjektet med Samson og Roberto var et avsluttet kapittel.

Men der tok jeg feil.

Det å gjenoppta en serie som dette etter en pause på ti år, er som regel ikke mulig. Man er (heldigvis) ikke lenger den samme som man var, og verden har også en tendens til å forandre seg. Men Samson og Roberto skulle vise seg å representere et unntak fra regelen. (Hvilket i og for seg ikke overrasket med så veldig.) Så snart jeg pakket kofferten og dro ned til Fjordgløtt pensjonat, viste det seg at mine gamle venner var akkurat som da jeg forlot dem. Grevlingen Greta jobbet fremdeles i resepsjonen. Von Struts på landhandelen var den samme som før; han hadde ikke en gang holdt opp å røyke sigar. Med andre ord: Jeg kunne sjekke inn på rom nummer 7, og i løpet av noen korte og meget lykkelige uker, skrive Samson og Roberto Nr 4 – med tittelen ”Kaptein Nero”. Det går hardt for seg på Fjordgløtt denne gangen, det er noe vondt ute i fjorden, og alle dyr er ikke de de gir seg ut for å være. Men ved hjelp av Olli oter og en nervesvak grågås, seirer det gode over det onde til slutt, akkurat slik det ikke er andre steder enn i fiksjonen og drømmenes verden.

Og jeg? Jeg har bestilt rom nummer syv på Fjordgløtt et par ukers tid i juni. For å skrive bok nummer 5. Jippi!