Hotellnatta som fikk Mari Moen Holsve å skrive grøssere for barn

Bokslukerprisvinner Mari Moen Holsve skulle bare sove en natt på hotell. Her skriver hun selv om natten som fikk henne til å begynne å skrive grøssere.

Portrett av Mari Moen med grøsseren Ingen slipper unna
«Jeg var den eneste gjesten og måtte sove her alene,» skriver Mari Moen Holsve. (Foto: Turid Oline Hepsø)

For noen år siden var jeg på skoleturné i innlandet i Norge og skulle overnatte på et lite hotell midt i ingensteds. Det var tett skog overalt og foruten hotellet var det bare en bensinstasjon i et kryss – ellers var stedet veldig øde. Hotellet så ut som en gammel låve, slitent og mørkt, og jeg var usikker på om jeg var på rett sted, men jeg gikk bort til døra og banket på. Flere ganger, uten å få svar. Så da gikk jeg inn.

Det var en mørk hotellresepsjon, og bak disken sto en 15 år gammel gutt. Han bekreftet at jo da, her var det reservert rom til meg. Han ga meg nøkkel til hotellrommet – og til selve hotellet. Det var nemlig faren hans som eide stedet, men han var på reise, og 15-åringen skulle hjem og spise middag. Jeg var den eneste gjesten og måtte sove her alene.

Jeg husker jeg tenkte at om det kommer noen for å ta meg nå – eller om det skjer noe annet skummelt – så er det ingen som kommer for å hjelpe meg.

Se Mari Moen Holsve fortelle om sin siste bok, Ingen slipper unna.

15-åringen gikk og jeg ble stående igjen med to sett nøkler. Jeg låste ytterdøra (selvsagt) og gikk opp i andre etasje, til hotellrommene. Det var bare én korridor, med dører på hver side – kanskje åtte-ti rom i alt. Det var sliten 70-tallstapet på veggene, og gulvet hadde gulgrønt vegg-til-vegg-teppe.

Jeg fant rommet mitt, og utenfor døra sto det en glassmonter med gamle dukker i. Flere av dukkene manglet en arm, og noen manglet et øye… Motvillig låste jeg meg inn på rommet, som for øvrig var like ekkelt som korridoren.

Der tilbrakte jeg natta uten å få sove mer enn et par timer. Jeg husker jeg tenkte at om det kommer noen for å ta meg nå – eller om det skjer noe annet skummelt – så er det ingen som kommer for å hjelpe meg.

Jeg kom meg på et vis gjennom natta og gikk ned til frokost. En liten frokostsal hadde de. Den var selvfølgelig tom for folk, men det sto mat framme. Noen, jeg vet ikke hvem, hadde satt fram pålegg, ost pakket inn i plast, skivet egg… Og så var det en brødboks der. Jeg åpnet den. Oppi lå et urørt brød – som var helt grønt.

Jeg spiste selvsagt ikke frokost, men kom meg heller av gårde så kjapt jeg kunne.

Etter dette besøket begynte jeg å skrive grøssere.