Langt om lenge og lengre enn langt. På leting etter stemmen

BarnebøkerUngdomsbøkerLangt om lenge og lengre enn langt. På leting etter stemmen
Estimert lesetid 5min
Bok Bare en time til

Det stemmer. Det tar lang tid før man finner sin stemme. Jeg hadde rukket å bli tjuesju. Nå snakker jeg selvsagt ikke om sangstemmen, men om den stemmen som kommer fram når du skriver noe. For ofte tenker man, at det er jo bare å skrive, noe vil jo komme, men det er først når du virkelig finner den rette stemmen at alt faller på plass. Og på veien har du rukket å bli inspirert av noen, eller flere. Og det er helt rett, man skal bli inspirert. For hva har man uten inspirasjon?

Da jeg var fjorten, leste jeg alt Jostein Gaarder hadde skrevet. I retrospekt ser jeg jo, at det tydelig skinner igjennom tekstene som ble skrevet på den tiden, hvem jeg var inspirert av. Alt var overdrevent filosofisk og lange digresjoner av en historie som egentlig ikke var min. Så leste jeg alt av Erlend Loe, og dermed var alle tekstene mine lekende lette og morsomme og fryktelig naive. For så lett er det å bli inspirert.

Men hvordan finner man sin egen stemme? Og hvordan fant jeg min? Den bare kom. Det er ikke en lang, vakker historie om at jeg satt på en benk i Frognerparken og så på en unge som lekte i en sølepytt og ble våt over hele seg. Nei, etter årevis med prøving og feiling, bare falt den på plass. Eller, noen slo den litt inn i hodet på meg. Redaktøren min sa at det var ikke om Oslo jeg skulle skrive, men om kalde nord og midnattssola. For det er jo der jeg kommer fra. Egentlig.

Da kom stemmen. Da var den der i teksten, helt plutselig. Og den var min. Den var så tydelig min. Men likevel, litt innimellom, kan man lirke fram hvem jeg har vært inspirert av. For er det tilfeldig at Jostein Gaarder skriver om engelen Ariel som satt i vinduskarmen til Cecilie, og plutselig sitter Knut, ensomheten, i vinduskarmen min og strikker? Selvfølgelig ikke, der inni stemmen min en plass, ligger all inspirasjon som er lagret opp gjennom årene, og sånn vil det nok alltid være. Selv om stemmen er min og bare min.

Les mye. Se film. Gå ut og treff mennesker. Inspirasjon ligger ikke hjemme og venter på deg, den må du komme deg ut og finne.

Sanne Mathiassen – Bare en time til

Også vil jeg så gjerne dele en liste over de fem beste ungdomsbøkene jeg vet om, som på en måte har hjulpet meg med å bli den jeg er:

Kitty Fitzgerald: Griseparadis:

En bok om Jack og Holly som utvikler et usannsynlig vennskap som ikke er sosialt akseptert, ettersom Holly er en ung jente på femten, og Jack er en mann i tretti-åra som er født deformert. Kapitlene er delt opp mellom disse to karakterene, og det gjenspeiles i språket. Boka er mørk, vakker og noen ganger kvalmende grotesk. Men i bunn og grunn, så innmari fin.

Gunnar Ardelius: Jeg trenger deg mer enn jeg elsker deg og jeg elsker deg så himla høyt:

En søt kjærlighetshistorie delt opp i korte passasjer, om Morris og Betty. Fine hverdagsøyeblikk sett gjennom veldig forelska øyne. Om å leve som i en film. Men ikke alle filmer har happy ending.

Synne Sun Løes: Å spise blomster til frokost:

Det som gjør denne boken så interessant er hvordan den er delt opp etter humøret til hovedkarakteren, som er manisk depressiv. Når hun er manisk er setningene lange og hektiske, uten mye komma eller punktum. Mens når hun er depressiv, er setningene korte og presise. Og triste. En fin bok om det å ha det vanskelig. Ikke minst, et fantastisk språk.

Jostein Gaarder: I et speil, i en gåte:

Om syke Cecilie som ligger i sengen sin og skal dø, da plutselig engelen Ariel sitter i vinduskarmen. De utvikler et sjeldent vennskap, som er basert på nysgjerrighet og filosofi. En varm, vakker fortelling om å leve og dø.

Janne Teller: Ingenting:

En mørk, grusom, filosofisk og annerledes ungdomsbok om hva som skjer hvis alle voksne snur ryggen til og barn får fritt spillerom. For en dag finner Pierre Anthon ut at ingenting betyr noe, han forlater klasserommet og setter seg oppe i plommetreet i hagen. Dette provoserer sjuende klasse på Tæringen skole, og de går sammen for å bevise at det er noe som betyr noe. De lager haugen av betydning. Noe som begynner som noe fint, blir fort noe veldig, veldig grusomt. For hvor langt er man villig til å gå, for å hevne seg? Hvor dypt vil man grave, for å gjøre noen andre vondt? Det er ikke bare ondskapsfullt, det er rett og slett til tider makabert.

Sanne Mathiassens bok Bare en time til får du her som e-bok