Første avsnitt i Lisa Williamsons britiske ungdomsroman Kunsten å være normal, som jeg har vært så heldig å få oversette, begynner slik:
«En ettermiddag da jeg var åtte år, ble klassen min bedt om å skrive ned hva vi ville bli når vi ble store. Miss Box gikk fra den ene til den andre i klasserommet og ba hver og en om å reise seg og fortelle hva vi hadde skrevet. Zachary Olsen ville spille i eliteserien. Lexi Taylor ville bli skuespiller. Harry Beaumont planla å bli statsminister. Simon Allen ville så gjerne bli Harry Potter at han året i forveien hadde rispet inn et lyn i pannen med rusten saks.
Men jeg ville ikke bli noen av disse tingene. Det var dette jeg skrev:
Jeg vil bli jente.
Det er David, 14 år, som forteller
David vet at det haster med å sette i gang med hormoner og annen behandling som han anser som nødvendig. Nødvendig for at han skal leve et liv i samsvar og harmoni med seg selv. Det er ingen vei utenom. Han er brennsikker på at han er jente, og at han må bli det fysisk også.
Mobbing og ydmykelser
Men samtidig medvirket latteren i klasserommet den omtalte dagen da han var åtte år, og all mobbingen etterpå, til at han ikke klarer å fortelle det til noen andre enn de to nærmeste vennene. På skolen lyder han tilnavnet «Freakshow», og daglig utsettes han for mobbing og ydmykelser.
Er ikke homse
Aller minst kan han betro seg til mamma og pappa – til tross for at foreldrene er av det temmelig frilynte slaget. De går og hinter om at David er homse, og at de vil gjerne at han skal våge å komme ut av skapet snart. Men David vil ikke skuffe dem. Han vil ikke snu hele deres verden opp ned. For han er ikke homse. Han er en jente som forelsker seg i gutter.
Når språket ikke strekker til
Hvordan skal man sette ord på slikt når man er så ung? Og så redd? Og så full av selvforakt?
I den andre enden av byen bor Leo. Han bærer også på en tung hemmelighet. Hans høyeste ønske er å få være usynlig.
Å sparke nedover
Mens jeg oversatte denne romanen ble jeg oppmerksom på mange saker, mange øyeåpnere, slik det gjerne er når man har hodet stappfullt av ett tema eller én problemstilling. I mediene har diskusjonen om juridisk kjønn gått ganske varm. I Adresseavisa harselerte nylig en kvinne over hvor sterkt hun følte seg både som en hin og en hen, en hun og en han, bare hun kjente godt nok etter og vendte kappen etter vinden. Hun burde kanskje blitt refusert av redaktøren? Det er kanskje ikke så moro med folk som sparker nedover? I hvert fall ikke når den som sparkes høyst sannsynlig står overfor sitt livs vanskeligste valg, i sin aller mest sårbare alder. Som David.
Samtidig sendte TV2 reprise på Født i feil kropp, godt egnet for streitinger som meg som trenger å realitetsorientere oss.
Er du det kjønnet du er, eller det du føler deg som?
Men mest interessant var debatten som pågikk i Aftenpostens Si;d-spalte, blant dem i mest aktuell alder. Der mente nylig skribenten Mansoor Hussain at «Å dele inn i kjønn er mer utdatert enn Nokia 3310». Han ble motsagt av flere andre som slo i bordet og argumenterte med blant annet at «Du er det kjønnet du er, ikke hva du føler deg som».
Her har vi altså unge mennesker som går hardt ut og diskuterer hvorvidt det skal være mulig selv å velge seg kjønn. I Davids tilfelle (greit, i Leos også) føles det umulig å forbli i den fysiske fellen de er født i.
Kunsten å være normal – ingen propagandapamflett, men et grunnkurs i empati
Men nå får jeg kanskje romanen til å høres ut som en propagandapamflett? Og det er den ikke. Nei, langt ifra! Egentlig er det en usedvanlig velskrevet, poetisk og tankevekkende roman skrevet for alle som kan trenge en gnistrende god bok, som samtidig er et grunnkurs i empati. Dette er en bok jeg har oversatt med hjertet i halsen og tårer i øynene. Men heldigvis har det ikke vært langt mellom humringen og gapskrattene heller. Nå er den her på norsk, fiks ferdig, til glede for nye lesere!
PS: Anbefalt soundtrack, hentet fra en av bokas mest minnerike og bevegende scener.
